Heiner
Heiner eller Heider (norrønt heiðnir) var navnet på en norsk folkegruppe, eller stamme, før og under rikssamlingstiden.[1] Heiner var folket i det gamle høvdingdømmet og småkongeriket Hedmarken, som omfatter dagens Hedmark. Navnet inngikk også i det gamle navnet på Mjøsa, Heiðsær. Folkenavnet i sin tur stammer fra ordet heiðr, norsk «hei», dvs «ubygd mark», «skogsbygd» og kan altså oversettes som «folket fra skogsbygdene».[2] Høvdingdømmet vokste fram rundt maktsenteret Åker gård ved Hamar,[3] der småkongene holdt til inntil Olav den hellige slo ned opplandskongenes opprør omkring 1021. Kong Rørek, den siste kongen på Hedmark, ledet opprøret mot kongen.[4]
Skalden Sigvat Tordsson nevner heinene i et kvad som Snorre gjengir i Olav den helliges saga. Et utdrag lyder slik:[5]
Sant er det nu (sverde
svang de), at Heinene kunne
øve meget mere
enn øl hos kongen at drikke
Heinene blir også nevnt i Harald Hardrådes saga. Harald Hardråde førte kamp mot opplendingene (folket på Opplandene, det vil si det indre Østlandet) for å få dem til å underkaste seg. Snorre forteller at Harald brente gårder og gjorde hærverk på Hedmarken, og skalden Tjodolv Arnorsson diktet et kvad om dette. Et utdrag lyder slik:[6]
Høvdingers herre [Harald] rammet
Heiner med onde stener
Ordet heiner eller heider har gitt navn til regionen Hedmarken og fylket Hedmark.
Referanser
Litteratur
- Helle, Knut, mfl., Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1500 år. Pax forlag, Oslo 2006
- Krag, Claus, Vikingtid og rikssamling. Aschehougs Norgeshistorie, Aschehoug, Oslo 2005
- Snorre Sturlasson, Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark. Gyldendal, Oslo 1979