Dette er en god artikkel.

Olivin

Fra Wikisida.no
Sideversjon per 21. jan. 2026 kl. 19:39 av Wikisida (diskusjon | bidrag) (Én sideversjon ble importert)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Olivin
Olivin
Generelt
Formel(Mg,Fe)2SiO4
GruppeEnkeltsilikat
Identifikasjon
FargeGrønn til gulgrønn
KrystallsystemOrtorombisk
Kløvdårlig
Hardhet (Mohs)6,7-7
StrekfargeHvit til grå
Tetthet3,2-3,4
Andre egenskaperFinnes som regel ikke med Kvarts
Andre mineraler
Liste over mineraler

Olivin (Mg,Fe)2SiO4 er et isomorft blandingsmineral mellom forsteritt og fayalitt. Olivin regnes derfor som en gruppe nært beslektede silikatmineraler med varierende innslag av jern og magnesium.[1][2] Forsteritt er som oftest dominerende bestanddel i olivin. Olivin er hardt, tung og ultrabasisk.[3][4] Olivin forekommer i magmatiske bergarter og er et vanlig mineral i den øverste del av mantelen.[5]

Olivin er et viktig industrimineral, der Norge er antatt å ha verdens største forekomst med omkring halvparten av produksjonen i verden (opplysninger i 2026). Utvinning forgår særlig i Åheim. Olivin har høyt smeltepunkt. Olivin brukes industrielt blant annet til ildfast materiale (for eksempel innsiden av ovner), støpeformer, som slaggdanner i råjernsovner og til sandblåsing. I jordbruket kan knust olivin brukes til jordforbedring.[6][7][8] Olivin har vist seg egnet til å binde tungmetaller i for eksempel forurensede fjorder og på avfallsdeponier.[4] Peridot er en verdifull smykkestein av olivin og har blitt funnet i olivinbrudd flere steder i Norge.[9]

På tørr olivinrik berggrunn, blant annet i Bjørkedalen, er det en egen naturtype med såkalt olivinfuruskog eller olivinskog.[3][4] Olivinrikt berg har som regel en rødbrun farge på overflaten fordi jernet olivin oksiderer.[5]

Egenskaper

[rediger | rediger kilde]

I tillegg til jern og magnesium kan olivin innehold en god del krom, kobolt og nikkel. Olivinberg er vanligvis hardere enn omkringliggende bergarter, slik at olivinberget ofte står frem i terrenget som tydelige rygger.[3] Olivin forvitrer ved kjemisk nedbryting og danner da jordsmonn rikt på krom, kobolt, jern, magnesium og nikkel.[4]

Olivin har en tetthet på 3,2 (i fosteritt) til 4,4 (fayalitt), og hardhet på opp mot 7 på Mohs skala. Fosteritt har et svært høyt smeltepunkt (1890 ⁰C) mens fayalitt har 1205 ⁰C. Olivin har ikke et bestemt smeltepunkt, men smelter over et temperaturintervall hvor det er blanding av smeltet stoff og fast stoff. Naturlig forekommende olivin er oftest magnesiumrik med klart overvekt av Mg og lite Fe slik at det ligger nærmest fosteritt. En blandingskrystall av olivin har ikke et bestemt smeltepunkt, men smelter over et temperaturintervall.[7][9]

Navnet kommer av mineralets typiske olivengrønne krystallfarge. Olivin kan også forekomme med gulaktig og brunaktig farge.[2] Olivinrikt berg er nesten alltid rødbrunt i overflaten fordi jernet oksideres og danner jernhydroksid. Under sterk omdanning med vann kan olivin danne serpentin eller talk.[7][1] Olivin fremstår ofte som kornete masser.[9] Peridot er en verdifull smykkestein av olivin og har blitt funnet i olivinbrudd flere steder i Norge.[9] I Almklovdalen er det funnet krystaller på 10 cm.[10]

Forekomst

[rediger | rediger kilde]
«Kallen» i Tafjord (Kallskaret naturreservat) er en søyle av rødaktig olivin som stikker opp over berget rundt. I naturreservatet finnes det også serpentin, eklogitt, kleberstein og asbest.[11]

I Norge er olivin vanlig i dunitt (inneholder over 90 % olivin) og peridotitt.[4][7] Enkelte typer marmor inneholder fosteritt og gabbro inneholder ofte en del olivin. Steinmeteoritter består ofte av olivin.[2] I basalt finnes olivin av og til som rundaktige krystaller.[1]

Olivin er hovedbestanddel i ultramafiske bergarter som peridotitt, gabbro og basalt, og i bergarten dunitt, der olivininnholdet overstiger 90 % av vekten. Norge har noen av verdens største dunittforekomster hovedsakelige på Nordvestlandet i et belte fra Måløy til Tafjord (inkludert Åheim, Gurskøy, Hornindalen, Bjørkedalen og Tafjord).[12][13] Kallskaret naturreservat er vernet på grunn av forekomsten av granat-pyroksenitt (omtalt som eklogitt) og granat-peridotitt som inngår i olivin.[14][15] Edelstenen peridot av rene olivinkrystaller er kjent blant annet fra øya St. John i Rødehavet.[16][17] Dunitt finnes blant annet på New Zealand (der den finnes i store mengder), og har blitt brutt ut i Uralfjellene (der dunitt også inneholder platina) og Tyrkia (der den også inneholder krom).[18]

Olivin finnes i store mengder i mantelen i jorda,[5] og kan av og til sees i forbindelse med vulkansk aktivitet (for eksempel Lanzarote).[19] Olivin er vanlig mineral i solsystemet, og er ofte bestanddel i meteoritter.[20]

Olivin får ofte en rustrød farge på overflaten på grunn av oksidasjon av jernet i mineralet.[21] Stedsnavn som Raudenakken,[22] Raudekleiva,[23] Raubergan og Raudvatn i Velfjord[24] og Raubergvik (Robbervik)[25] er eksempler på forekomster av oksidert olivin. Ved metamorfose kan olivin reagere med vann og luft og danne mineraler som serpentin og talk.[24]

Den rene krystallen av olivin kalles peridot, og er en halvedelsten (hardhet under 7). Noen av verdens største og vakreste peridoter kommer fra Åheim på Sunnmøre.[25] Peridot har i flere tusen år vært brukt som smykkestein.[26]

Anvendelse

[rediger | rediger kilde]

Olivin ble først brukt til bryner og kvernsteiner. Da man oppdaget at mineralet er varmebestandig og har høyt smeltepunkt ble det i bruk i masovner.[27] Olivin har vist seg egnet til å binde tungmetaller i for eksempel forurensede fjorder og på avfallsdeponier.[4]

Bergindustri og anvendelse i kjemisk industri

[rediger | rediger kilde]

Olivin har mange anvendelseområder. Største tonnasje går til råjernsindustrien, der olivin anvendes som tilsatsmiddel i råjernsprosessen. Andre viktige anvendelser er støperisand, råstoff for ildfaste produkter, sandblåsing, steinullproduksjon og ballastmasse. Til jernstøping er olivin et alternativ til sand av kvarts som kan forårsake silikose hos arbeiderne.[28] Olivin produsert i Norge ble fra 1960-tallet av blant annet brukt til varmemagasiner i europeiske land der strømprisen er mye lavere om natten.[27]

Olivin kan absorbere ulike miljøgifter blant annet tungmetaller (kobber, bly, nikkel, kadmium og sink)[29][30] samt organiske miljøgifter.[31][32] Olivin kan binde karbondioksid fra luften og danne karbonater noe som har et stort potensial for å binde mennskeskapte utslipp av den viktigste klimagassen.[33]

På grunn av det høye innholdet av magnesium, kan olivin også være aktuelt som råstoff for magnesiumproduksjon. Dolomitt er et vanlig råstoff for magnesiumproduksjon, men inneholder til forskjell fra olivin CO2 og olivin regnes derfor som mer miljøvennlig råstoff.[34] Ved stålproduksjon foretrekkes olivin fremfor dolomitt.[35]

Utnyttelse av olivin var et av de temaene geokjemiker Victor Goldschmidt arbeidet mest med. Han ville blant annet gjøre dyreforsøk for å undersøke om olivin kunne gi silikose.[36]

Olivinbrudd i Robbervika (midt i bildet) ved Sunnylvsfjorden, i Fjord kommune.

Olivin i Norge

[rediger | rediger kilde]

Utvinning

[rediger | rediger kilde]

Olivin er et viktig industrimineral, og Norge er en ledende produsent i Europa. Etter kalkstein, steinkull, jern og stein (grus, pukk og blokker) var olivin i 2006 det mineralet Norge eksporterte mest av målt i verdi.[37] I 2011 hadde olivin og ilmenitt omtrent samme eksportverdi, og det ble produsert om lag 2 millioner tonn olivin. Olivin er lite tilgjengelig andre steder i Europa.[35] Omtrent 50 % av verdens produksjon av olivin skjer i Norge, hovedsakelig på Åheim.[38][39] Det er påvist olivin rundt 1000 steder i Norge, men det er i hovedsak forekomstene på Nordvestlandet som egner seg for kommersiell utnyttelse.[27]

Sibelco Nordic driver omfattende utvinning i Åheim i Vanylven kommune på søre Sunnmøre. I Svarthammaren i Dalsbygda i Norddal ble det brutt olivin fra omkring 1920 til 1979. Produksjonen var på det meste 600 tonn per døgn, og materialet ble blant annet levert til smelteverket i Bremanger. I forbindelse med anleggsarbeid for kraftverkene i Tafjord ble det også utvunnet noe olivin i Tafjorddalen. I Robbervika (Raudbergvika) ved Sunnylvsfjorden har det siden 1984 blitt tatt ut olivin i et stort dagbrudd.[40][41] På 1990-tallet var årsproduksjonen i Robbervika rundt 400 000 tonn.[28]

I 1975 var årsproduksjonen hos A/S Olivin i Åheim 100 000 tonn. I 1980 hadde dette økt til 1 million tonn, og i 1995 var produksjonen kommet opp i over 3 millioner tonn.[28] På Åheim utvinnes olivin i dagbrudd og fraktes med lastebiler noen kilometer til fabrikk og utskipingskai. På grunn av god adkomst for skipsanløp er Åheim et gunstig sted for utvinning av olivin.[27][38]

Driften av Lefdal gruve i Nordfjord er innstilt og de dype gruvegangene har blitt tatt i bruk som datalager.[42] Gruvegangene i Lefdal har kapasitet til lagring på godt over 100.000 m2.[43]

Geokjemikeren Victor Goldschmidts (til høyre) forskning la grunnlag for industriell bruk av olivin. Til venstre Mimi Johnson og i midten Endre Berner.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Hans Strøm skrev i Søndmørs beskrivelse (del 2, 1766, s.248) om olivin (han kalte det sandstein) og oppdaget at det særlig var mye på Åheim:[27]

«Røbberviig, som ligger strax inden for Skreednakken, i en liden Viig, og ved et Bierg, af hvilket den har faaet Navn; thi Bierget bestaaer af Sandsteen, som inden til seer blaa ud, men uden paa rødagtig, ligesom sædvanlig, og blive her i Mængde udhuggen og anvendt til Bryner eller Hvædsteene, hvortil den skal være meget tienlig.»

Jens Esmark og N.B. Møller beskrev det antatt nye mineralet «steatoid» funnet i Dypingdalen i Snarum; steatoid er omdannet serpentin og olivin og en form for edelsten av serpentin.[44][10] Forekomsten av olivin i berggrunnen ved Åheim, i Bjørkedalen og i Ørsta ble kartlagt av Hans Reusch i 1870-tallet. Reusch og geologen J.H.L. Vogt drev kartlegging på Sunnmøre i 1870-1880-årene.[45][46][47] J.H.L. Vogt påviste olivin i Robbervika ved Sunnylvsfjorden i 1881.[48]

På 1900-tallet var det særlig professor Victor Goldschmidt som drev forskning og utvikling som la grunnlag for kommersiell og industriell utnyttelse av olivin. Han var på feltarbeid blant inn i Bjørkedalen. Kristoffer Stenvik fortsatte arbeidet med olivin da Goldschmidt flyttet til Göttingen i 1929. Goldschmidt søkte patent på sitt utviklingsarbeid, og fikk i stand avtaler om prøveproduksjon av ildfast stein med tyske selskaper. Da nazistene kom til makten ble importen av stein stanset fordi Tyskland ønsket å være selvforsynt med råstoffer. Under andre verdenskrig ble det i Norge (etter initiativ fra Stenvik) og i Storbritannia (av Goldschmidt med flere) gjort dyreforsøk for å finne ut om olivinstøv fremkalte den alvorlige sykdommen silikose. Det viste seg at olivinstøv ikke hadde disse skadevirkningene og derfor kunne erstatte kvartssand.[45][46][47]

Olivinutvinning på Åheim kom i gang i 1948 blant annet på bakgrunn av Goldschmidts innsats. Goldschmidt anslo forekomsten på Åheim til 2 milliarder tonn. Goldschmidt tok patent på flere industrielle anvendelser av olivin.[27]

Mineraler i olivingruppa

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 Lundegårdh, Per H. (1978). Den lille steinboken. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203115403. 
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 Lye, Keith (1986). Mineraler og bergarter. xx: Fredhøis forlag. ISBN 8204022948. 
  3. ↑ 3,0 3,1 3,2 Brandrud, T.E. (2009). Olivinfuruskog og rødlistearter i Bjørkedalen, Volda: naturverdi og forvaltningsmuligheter. – NINA Rapport 461. Norsk institutt for naturforskning.
  4. ↑ 4,0 4,1 4,2 4,3 4,4 4,5 Holtan, Dag (2008). Olivinskogene i Norge. Molde: Møre og Romsdal fylke, Areal- og miljøvernavdelinga. ISBN 9788274301610. 
  5. ↑ 5,0 5,1 5,2 Videregående geologi. Stabekk: Vett & Viten. 1995. ISBN 8241200900. 
  6. ↑ Sæbønes, Rune (13. juli 2019). «Skipar olivin frå Steinsvika til Tyskland». Møre-Nytt (på norsk nynorsk). Besøkt 10. januar 2026. 
  7. ↑ 7,0 7,1 7,2 7,3 Videregående geologi. Vett & Viten. 1995. s. 28–29. ISBN 8241200900. 
  8. ↑ «Olivin | NGU». www.ngu.no. Besøkt 10. januar 2026. 
  9. ↑ 9,0 9,1 9,2 9,3 Garmo, Torgeir T. (1989). Norsk steinbok. Universitetsforlaget. ISBN 8200181251. 
  10. ↑ 10,0 10,1 Rune S. Selbekk (2010). Norges mineraler. Tapir akademisk. ISBN 9788251925471. 
  11. ↑ Forvaltningsplan Vestnorsk fjordlandskap, delområde Geirangerfjorden. Molde: Møre og Romsdal fylke, Areal- og miljøvernavdelinga. 2008. ISBN 9788274301583. 
  12. ↑ Aarøen, Magne (1998). Det grøne gullet. Olivin. ISBN 8299463009. 
  13. ↑ Garmo, Torgeir T. (1989). Norsk steinbok. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200181251. 
  14. ↑ «Kallskaret». Store norske leksikon (på norsk). 27. november 2024. Besøkt 10. januar 2026. 
  15. ↑ «Kallskaret naturreservat». Nasjonalparkstyre. Besøkt 10. januar 2026. 
  16. ↑ Garmo, Torgeir T. (1989). Norsk steinbok. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200181251. 
  17. ↑ Aarøen, Magne (1998). Det grøne gullet. Åheim: Olivin. ISBN 8299463009. 
  18. ↑ O'Donoghue, Michael (1996). Bergarter og mineraler. Oslo: LibriArte. ISBN 8244500913. 
  19. ↑ Gómez-Ulla, Alejandra; Sigmarsson, Olgeir; Gudfinnsson, Gudmundur H. (20. januar 2017). «Trace element systematics of olivine from historical eruptions of Lanzarote, Canary Islands: Constraints on mantle source and melting mode». Chemical Geology. 449: 99–111. ISSN 0009-2541. doi:10.1016/j.chemgeo.2016.11.021. Besøkt 10. januar 2026. 
  20. ↑ Jorden. Oslo: Damm. 2004. ISBN 8204095651. 
  21. ↑ Engvik, Ane K. (26. mai 2019). «En reise fra jordas indre». blogg.forskning.no. Besøkt 1. oktober 2023. 
  22. ↑ Bygdebok for Vanylven. Ålmenn bygdesoge. Vanylven: Laget. 1965. 
  23. ↑ Bygdebok for Vanylven. Vanylven: Vanylven sogelag. 1981. 
  24. ↑ 24,0 24,1 Gløtt fra Tromsø Museum. Tromsø: Universitetsforlaget. 1970. 
  25. ↑ 25,0 25,1 Heltzen, Anders M. (1996). Bergverksdrift på Sunnmøre i gammel og ny tid. Kongsberg: Norsk bergverksmuseum. ISBN 8291337098. 
  26. ↑ Dragsted, Ove (1974). Smykkesten i farger. Oslo: Cappelen. ISBN 8202028604. 
  27. ↑ 27,0 27,1 27,2 27,3 27,4 27,5 - bygger i berge. Norsk bergindustriforening. 2000. ISBN 8251915937. 
  28. ↑ 28,0 28,1 28,2 Aarøen, Magne (1998). Det grøne gullet: A/S Olivin 50 år. [Åheim]: Olivin. ISBN 8299463009. 
  29. ↑ Reite, Terje (8. juli 2013). «Olivin renser skytefelt». NRK. Besøkt 10. januar 2026. 
  30. ↑ van Genuchten, C. M.; Hamaekers, H.; Fraiquin, D.; Hollanders, S.; Ahmad, A. (15. oktober 2023). «Heavy metal removal potential of olivine». Water Research. 245: 120583. ISSN 0043-1354. doi:10.1016/j.watres.2023.120583. Besøkt 10. januar 2026. 
  31. ↑ Eskhan, A., & Hudaib, B. (2025). Recent Advances in Olivine-Based Adsorbents for Water Treatment: A review. Jordanian Journal of Engineering & Chemical Industries (JJECI), 8(2).
  32. ↑ Jung, Jueun; Kim, Joohyun; Yoon, Sunho; Kumar Reddy, P. Anil; Hwang, Yuhoon; Bae, Sungjun (1. november 2022). «The role of Fe dissolution in olivine-hydroxylamine-induced Fenton reaction for enhanced oxidative degradation of organic pollutant». Chemosphere. 306: 135557. ISSN 0045-6535. doi:10.1016/j.chemosphere.2022.135557. Besøkt 10. januar 2026. 
  33. ↑ Holm, Magnus; Oslo, Universitetet i (7. juni 2011). «Vil binde CO2 i stein». www.forskning.no. Besøkt 10. januar 2026. 
  34. ↑ Dagens Næringsliv 28. mai 2014.
  35. ↑ 35,0 35,1 Mineralressurser i Norge 2012. no#: Norges geologiske undersøkelse. 2013. 
  36. ↑ Aarøen, Magne (1998). Det grøne gullet. Olivin. ISBN 8299463009. 
  37. ↑ Mineralressurser i Norge ; Mineralstatistikk og bergverksberetning 2006. Trondheim: Bergvesenet med bergmesteren for Svalbard. 2007. 
  38. ↑ 38,0 38,1 Roaldseth, Sara Lovise (29. januar 2017). «– Har redusert CO₂-utslippene med 70 millioner tonn». NRK. Besøkt 2. oktober 2023. 
  39. ↑ «Olivin | Norges geologiske undersøkelse». www.ngu.no. Besøkt 9. november 2017. 
  40. ↑ Furseth, Astor (1987): Norddal i 150 år. Valldal: Norddal kommune.
  41. ↑ Furseth, Astor (2000). Norddal elverk 1925-2000. Elverket. 
  42. ↑ Djukastein, Bjørne Østrem (5. november 2021). «Nasjonale superdatamaskiner skal inn i gruver». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 1. oktober 2023. 
  43. ↑ «Bygger datasentral i gigantiske gruveganger på Vestlandet». e24.no. 25. august 2015. Besøkt 1. oktober 2023. 
  44. ↑ Norsk mineralsymposium 2022. Norsk mineralsymposium. 2022. ISBN 9788269002775. 
  45. ↑ 45,0 45,1 Gaarder, Geir (2001). Biologisk mangfald innafor Geiranger-Herdalen landskapsvernområde. Molde: Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Miljøvernavdelinga. ISBN 8274301242. 
  46. ↑ 46,0 46,1 Aarøen, Magne (1998). Det grøne gullet: A/S Olivin 50 år. Åheim: Olivin. ISBN 8299463009. 
  47. ↑ 47,0 47,1 Børresen, Anne Kristine (2008). Kartleggerne: Norges geologiske undersøkelse 1858-2008. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. ISBN 9788251922623. 
  48. ↑ Tafjord, Leonhard (1997). Norddal bygdebøker. Norddal: [Norddal kommune]. 
Autoritetsdata

Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Olivin&oldid=41100»