Norderhovfløyen
Foto: Kulturhistorisk museum, UiO
Norderhovfløyen, også kalt Hallvardsmerket,[1] er en skipsfløy av typen flaug og kan opprinnelig ha stått i ei skipsmast eller stevnen på et skip med høye stevner, der den både kan ha fungert som et hærmerke og et meteorologisk instrument.[2]
Norderhovfløyen er utformet som en skipsstavn og avsluttes i tuppen øverst i et opphøyd dragehode med lange, bakovervendte ører. Fløyen har gjennombrutt ornamentikk som viser en blomsterranke og St. Hallvard med sin møllestein og pilebunt.[2] Det er regelmessig plasserte hull på den buede framstavnen, som kan ha tjent til oppheng av snorer med glitrende blader eller lignende. Vindfløyen var opprinnelig utformet i forgylt kobber.
Blindheim (1982) daterer Norderhovfløyen til omkring år 1300,[2] mens andre er mer forsiktige og daterer den på bakgrunn i ornamentikken til perioden 1250–1350.[1][3] Ringerikes Museum, der både originalen og en kopi hospiterer, daterer den til cirka år 1250, noe som framkommer av museets egen logo.
Maktsymbol[rediger | rediger kilde]
Skipsfløyene var skinnende, forgylte maktsymbol og tegn på storhet. En teori er at Norderhovfløyen opprinnelig kan ha tilhørt en av Tanbergmennene, og at den og annet skipsutstyr ble oppbevart i kirken når leidangsflåten lå i opplag. Magnus Lagabøtes landslov av 1274–1276 påla kirkene å være opplagsplass for utstyret til leidangsflåten, som mast, rigg og seil med mer, men den kirkelige lagringstradisjonen går nok enda lenger tilbake i tid.
Tanbergmennene var på sitt mest innflytelsesrike i siste halvdel av 1200-årene og ingen andre gårder på Ringerike hadde høyere status enn Tanberggodset på denne tiden. Da lendmann (fra 1261) Erling Alvsson (d. 1283) i 1275 fikk len i Borgarsyssel forlot han setegården Tanberg, til fordel for Sarpsborg. Skipsfløyen kan da ha blitt igjen, kanskje sammen med annet skipsutstyr.[1] Isåfall kan fløyen være noe yngre enn tidligere antatt.[1]
Da Alv Erlingsson den yngre (også kalt «Mindre-Alv»), sønn av nevnte Erling Alvsson, senere kom i unåde hos kongen og måtte rømme landet, la kronen under seg alt han eide, inkludert ættegården Tanberg. Mindre-Alv ble drept av danske kongsvassaler utenfor Helsingborg i 1290. Den 13. desember i 1304 kunngjorde kong Håkon hålegg at kirkens gods (som da inkluderte Tanberg) skulle legges til Mariakirken i Oslo.[4]
Et lokalt sagn fra bygda Høyjord knytter også Tanbergætten til Høyjordfløyen. En tilsvarende vindfløy som gjerne dateres til rundt år 1250.[5]
Kirkelig tilknytning[rediger | rediger kilde]
Foto: T. Bjornstad, 2018
Vindfløyen skal ifølge lokal tradisjon tidligere ha stått i spiret på Norderhov kirke på Ringerike (nå Ringerike kommune i Buskerud), men den er siden flyttet over veien til den såkalte «Munkestuen» ved Norderhov gamle prestegård. Både vindfløyen og Munskestua omtales av H. J. Hammer i 1933, i en artikkel i det lokalhistoriske tidsskriftet Ringerike.[1]
Når fløyen havnet i spiret på Norderhov kirke vites ikke, men den kan ha blitt plassert der da leidangen ble sterkt svekket etter tapet mot den tyske koggeflåten i 1429. Det er også usikkert når den ble flyttet fra kirken til Munkestua ved prestegården (som ligger tvers over veien for kirken), men det er sannsynliggjort at det kan ha skjedd i 1622, da tårnet på ble ombygd eller påbygd, eller alternativt i 1723, da sogneprest Daniel Ramus lot tårnet repareres.[1] Noen mener at det er mest sannsynlig at det skjedde i 1622, for det årstallet preger også et jernkors som sitter på tårnet.[1] At Munkestua ble totalrenovert eller tilnærmet fullstendig gjenoppbygget tidlig på 1700-tallet,[6] taler imidlertid for at det kan ha skjedd etter denne hendelsen, isåfall kanskje i 1723.
Norderhov gamle prestegård er i dag synonym med Ringerikes Museum, der vindfløyen inngår i såvel museets samlinger som logo.
Lysestakene i Luster[rediger | rediger kilde]
Foto: Bjørn Erik Pedersen, 2016
På hovedalteret i Urnes stavkirke i Luster står det bevart en vikingskip-lignende lysestake av jern. Staken har ni lyspigger og er utformet med høye stevner utrustet med vindfløyer på stang.[7] Vindfløyene har dragehoder som reiser seg i tuppene, og den generelle utformingen av dem ligner svært mye på Norderhovfløyen. Fortidsminneforeningen daterer lysskipet i Urnes til 1100-tallet.[8]
En lignende lysestake fantes også i Dale kirke i Luster, men det lysskipet oppbevares nå ved Universitetsmuseet i Bergen. Daleskipet har imidlertid avvikende vindfløyer i forhold til Norderhovfløyen og Urneskipet. Både Dale kirke og lysskipet dateres til 1200-tallet.[9]
Et middelalderdiplom (DN IV, brev 457), datert 2. juni 1366 i Talgje i Ryfylke (Tolga eller Tolgho j Ryghia fylki), forteller også om et tilsvarende lysskip av jern («kertistigga gort sem skip en meder iarn»), i forbindelse med et skifte av løsøre mellom søsken, før det skulle holdes bryllup for én av dem.[10] Lysskipet kan opprinnelig ha stått på alteret i Talgje kirke. Det er derfor også mulig å anta at skipsformede lysestaker kanskje ikke var så uvanlige som lyskilder på Vestlandet.
[rediger | rediger kilde]
[rediger | rediger kilde]
De fire bevarte skipsfløyene av typen veðrviti har dekor i ringeriksstil, typisk for perioden 1000–1050.
-
Söderalafløyen
ca. år 1000–1050
Hälsingland, Sverige
Type: veðrviti -
Källungefløyen
ca. år 1050
Gotland, Sverige
Type: veðrviti -
Heggenfløyen
ca. år 1000–1050
Modum, Norge
Type: veðrviti -
Tingelstadfløyen
cirka år 1200–1210
Gran, Norge
Type: veðrviti
.jpg)
-
Høyjordfløyen
ca. år 1250
Sandefjord, Norge
Type: flaug -
Norderhovfløyen
ca. år 1300
Ringerike, Norge
Type: flaug
Delvis bevarte skipsfløyer[rediger | rediger kilde]
-
Grimstafløyen
ca. år 1050–1100
Grimsta, Sverige -
Lollandhesten
1000-tallet
Lolland, Danmark
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 1,6 H. J. Hammer (1933) En middelalderlig kirkefløi. Fra Norderhov prestegård. Heftet Ringerike, 1933, s. 4–6.
- ↑ 2,0 2,1 2,2 Martin Blindheim (1982) De gylne skipsfløyer fra sen vikingetid. Bruk og teknikk. s. 85–111. I Viking – Tidsskrift for norrøn arkeologi. Bind XLVI – 1982. Norsk Arkeologisk Selskap, Oslo 1983. ISSN 0332-608X
- ↑ Eide, Ingrid Birch (juni 2021). «Gilded Weathervanes: From Ship Stems to Church Spires». Master thesis Art History and Visual Studies. University of Oslo. Besøkt 10. desember 2024.
- ↑ Brendalsmo, Jan; Eriksson, Jan-Erik G. (2015) Kildegjennomgang – Middelalderske kirkesteder i Buskerud fylke. Riksantikvaren, 2015. DOI: http://hdl.handle.net/11250/296664
- ↑ Gallis, Arne [red.] (2008). «Høyjord stavkirke». Andebu bygdebok. Lorens Berg-stiftelsen. Besøkt 10. desember 2024.
- ↑ Preben L. Johannessen (2010) Når er Norderhov gamle prestegård bygget? Heftet Ringerike 2010, s. 66–68. ISBN 978-82-93113-00-3
- ↑ Margrethe C. Stang (2020) Luksus i Luster: Bli med inn i middelalderens kirkerom i Urnes stavkirke. Fortidsminneforeningen, 04.04.2020. https://fortidsminneforeningen.no/aktuelt/urnes-stavkirke-i-middelalderen/ Besøkt 2021-01-30
- ↑ «Lysestake formet som et skip». Fortidsminneforeningen. Besøkt 15. desember 2024.
- ↑ Kvitrud, Arne: Luster i perioden fra år 600 til 1349, Stavanger, 1998. http://www.kvitrud.no/luster-600-1349.htm
- ↑ Diplomatarium Norvegicum IV, brev 457. Christiania: P. T. Mallings Forlagshandel. 1857. s. 352.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Sigrid Marie Christie, Håkon Christie. Norderhov kirke i Norges Kirker utgitt av NIKU og KA
- Stige, Morten (2020). «Tingelstadfløyen: Skipsfløy på land». Gamle Tingelstad -liten kirke med stort innhold. Gran kirkelige fellesråd. Besøkt 14. desember 2024.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]