Eiliv Odde Hauge

Fra Wikisida.no
Sideversjon per 3. des. 2024 kl. 08:31 av Wikisida (diskusjon | bidrag) (Én sideversjon ble importert)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Eiliv Odde Hauge

Eiliv Odde Hauge (født 10. november 1913 i Stranda[1] eller Sunnylven,[2] død 3. juli 1971) var en norsk forfatter og dramaturg,[3] museumsbestyrer på Valdres Folkemuseum (1959–1964).

Etter at fjerde brigade hadde overgitt seg i Vestre Slidre 30. april tok Hauge og to andre soldater (Wilhelm Mohn og Ruben Langmo) seg over fjellet til Årdal i Sogn. De reiste videre til Ålesund med bil og båt. De ønsket å reise til fronten lenger nord, men klarte ikke å finne skyss nordover. De bestemte seg for å reise over sjøen til Storbritannia. En politimann i Ålesund samlet rundt 15 personer, inkludert to briter og en tysk jøde, som ville reise.[4][5] Rett etter den tyske okkupasjon av Sør-Norge 1940 forlot han og de andre medreisende Norge om bord på MK «Nyo» som gikk ut fra Ålesund den 30. mai 1940. MK «Nyo» gikk til Baltasound på Shetland.[6][7] Hauge var soldat i den norske Brigaden i Skottland[8] før han ble sjef for Norwegian Government Film Unit i London.[1] Han debuterte som forfatter i 1941.

På 1930-tallet var han engasjert i Nasjonal Samling[9] og beundret nazismen i Tyskland og fascismen i Italia.[10] Hauge var involvert i NNSAP sammen med blant andre Adolf Egeberg jr. og Stein Barth-Heyerdahl, og disse tre var sentrale da NNSAP våren 1933 arbeidet for å etablere Nasjonal Samling med Vidkun Quisling som fører.[11][12][13][14][15]:91 Hans Fredrik Dahl skriver at Egeberg og hans miljø var en konkurrent til Quisling og at det var Walter Fyrst (Fürst) som tilskyndet Quisling.[16] Egeberg og Hauge hadde vært med i Norsk Folkereisning (etablert 1931) som var organisatorisk uavhengig av, men ideologisk beslektet med Vidkun Quislings fascistiske Nordisk Folkereisning. Hauge var medlem av arbeidsutvalget i Norsk Folkereisning, en liten kortvarig forening med antisemittiske og rasistiske ideer inspirert av nasjonalsosialismen i Tyskland.[15]

Hauge vokste opp på Hellesylt i Sunnylven.[17][18]

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Odds against Norway (London, 1941).
  • Hvor fartøy kan flyte (Cappelen, 1946). Filmmanus
  • Skotsk jord og norsk himmel (1946). Om tiden i tjeneste i Skottland.
  • Admiral av det blå flagg, Cornelius Cruys (Aschehoug, 1949).
  • Dei svarte hestane (1951). Filmmanus
  • Fakkelen til Oslo (1952).
  • Fløyta, jeg går til filmen (Eides forlag).
  • Lykkelige Mosdale, sagaen om et skip (J. W. Eides forlag, 1954). Om et frakteskip under krigen.
  • Flukten fra Dakar (Bergen, 1951). Med Vera Reff, filmatisert samme år i Flukten fra Dakar
  • Mannen som stal Galtesund (Cappelen, 1955). Om en skipskapring i 1942.
  • Lady Arbuthnott og hennes menn (Gyldendal, 1957).[19]
  • Saltwater thief (London, 1960)
  • Valdres Folkemuseum (1960).
  • Så nær under Bitihødn: flanerier om beitinger og Beitostølen (1965)
  • Steile-skapet (Fagernes, 1966)
  • Marenco – blindpassasjer (1964). Filmatisert i filmen Marenco fra 1964.
  • Valdres i norsk malerkunst (Haugetun forlag, 1967).
  • Dorothea Ankers krønike, en dokumentar fra 1700-tallet (1970)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ↑ 1,0 1,1 «Eiliv Odde Hauge». Store norske leksikon. 11. september 2019. Besøkt 5. september 2020. 
  2. ↑ Lillebø, P.A. (1993). Sunnylven og Geiranger. [Stranda]: Stranda sogelag. s. 386. ISBN 8299224969. 
  3. ↑ imdb filmliste
  4. ↑ Ulstein, Ragnar (1979). Englandsfarten. Oslo: Samlaget. ISBN 8252109829. 
  5. ↑ Berg, Oddmund (1981). Operasjon Norge: Rubin Langmos krigsopplevelser 1940-45. Oslo: Tiden. ISBN 8210021125. 
  6. ↑ Ragnar Ulstein (1979). Englandsfarten. 1 : Alarm i Ålesund. Oslo: Samlaget. s. 298. 
  7. ↑ Virkesdal, Erling (1995). Nordsjøfarten. Bergen: Bergens sjøfartsmuseum. ISBN 8271282115. 
  8. ↑ Vold, Helge (1983). Nordahl Grieg om seg selv. Stabekk: Den norske bokklubben. ISBN 8252510507. 
  9. ↑ Brevig, Hans Olaf (1970). NS - fra parti til sekt 1933-37. Pax. s. 33, 41. 
  10. ↑ Solheim, Torolv (1976). I solnedgangstider: krigsminne 1940-45. Oslo: Samlaget. s. 178. ISBN 8252106080. 
  11. ↑ Emberland, T., & Rougthvedt, B. (2004). Det ariske idol: forfatteren, eventyreren og nazisten Per Imerslund. Aschehoug, s.197.
  12. ↑ Emberland, T. (2003). Religion og rase: Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945. Humanist Forlag, s. 126.
  13. ↑ Heradstveit, Per Øyvind (1976). Quisling - hvem var han?. Oslo: Hjemmenes forlag. s. 80. ISBN 8270061549. 
  14. ↑ Garau, S. (2015). Fascism and Ideology: Italy, Britain, and Norway. Routledge, s. 161.
  15. ↑ 15,0 15,1 Anker, Morten (2015). Nasjonal reisning. Carl Lie, Ekstrabladet, Norsk Folkereisning og Norges Nasjonal-socialistiske Arbeiderparti. 1930-1933. (PDF). Universitetet i Oslo. 
  16. ↑ Dahl, Hans Fredrik (1991). En fører blir til. Oslo: Aschehoug. s. 262. ISBN 8257409049. «I mellomtiden hadde en ung deltaker i klubben, Adolf Egeberg jr., på et møte annonsert at han aktet å anmelde intet mindre enn et norsk nasjonalsosialistisk parti til høstens valg. Dette NNSAP var stiftet våren 1932, og opplevede i året for Hitlers maktovertakelse et betydelig tilsig av begeistrede Oslo-gymnasiaster - så betydelig at partiet ble «den ledende gymnasiast-organisasjon» i hovedstaden ifølge sin rival Mot Dag. Den 24-årige Egeberg opptrådte gjerne i noe hans tilhørere oppfattet som SS-uniform, slo i bordet og krevde en norsk Hitler-bevegelse straks. Fürst gikk derfor til Quisling og maste på ham igjen: Nå gjaldt det å komme unge Egeberg i forkjøpet.» 
  17. ↑ Berg, Oddmund (1981). Operasjon Norge: Rubin Langmos krigsopplevelser 1940-45. Oslo: Tiden. ISBN 8210021125. 
  18. ↑ Lillebø, P.A. (1993). Sunnylven og Geiranger. Stranda: Stranda sogelag. s. 386. ISBN 8299224969. 
  19. ↑ Eriksen, Thomas Hylland (16. juli 2019). «Det uoppløselige episke element i Sunndal». morgenbladet.no. Besøkt 5. september 2020. «Eiliv Odde Hauge gir uforvarende et innspill til en sentral litteraturdebatt, som handler om en dokumentarforfatters rett til å fjerne seg fra kildene og spekulere, fargelegge og kanskje endog dikte litt selv. I det siste tilfellet er det vanlig at sjangerbetegnelsen dokumentarroman brukes.» 
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Eiliv_Odde_Hauge&oldid=354930»