Johannes Olav Fallize
| Johannes Olav Fallize |
|---|
Johannes Olav Fallize, opprinnelig Jean-Baptiste Fallize, (født 9. november 1844 i Bettlingen/Harlingen i Luxembourg, død 23. oktober 1933 i Sta. Zitha-klosteret i Luxembourg) var overhode for Den katolske kirke i Norge 1887–1922.[1]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Jean-Baptiste Fallize fullførte sine prestestudier ved seminaret Germanicum i Roma 1866–1872. Hans bror Michel Fallize ble også prest.
Jean-Baptiste ble presteviet i Laterankirken den 8. april 1871. Hans første oppdrag var som viserektor ved presteseminaret i Luxembourg, og i 1876 ble han sogneprest i Pintsch.
Han var politisk engasjert, og var redaktør for Luxemburger Sonntagsblatt fra 1874 og Luxemburger Volksblatt fra 1876. I 1881 ble han valgt inn i Luxembourgs riksdag, og flyttet til hovedstaden. Av hensyn til hans politiske embete ble han economus (ansvarlig for økonomi og logistikk) i bispedømmet Luxembourg i 1884. Året etter grunnla han St. Pauls trykkeri.
Apostolisk prefekt for Norge[rediger | rediger kilde]
Den 6. februar 1887 utnevnte pave Leo XIII ham til apostolisk prefekt for Norge, og han ankom Oslo den 18. mai samme år for å ta prefekturet i besittelse. Den 22. april 1891 ble han norsk statsborger.
Apostolisk vikar for Norge, biskop[rediger | rediger kilde]
Norge ble oppgradert til apostolisk vikariat 11. mars 1892, og Fallize ble dermed forfremmet til apostolisk vikar. Mens en prefekt normalt ikke er biskop, skal en vikar være det, og han ble derfor konsekrert som titulærbiskop av Elusa den 19. mars 1892. Konsekrasjonen ble foretatt i Roma på Pontificium Collegium Germanicum et Hungaricum de Urbe av kardinal Paul Ludolf Melchers; medkonsekrerende var Victor-Jean-Joseph-Marie van den Branden de Reeth som var hjelpebiskop i Mechelen, og titularerkebiskop Tancredo Fausti.
Den 18. mai 1912 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden, og den 31. i samme måned ble han pavelig tronassistent og romersk greve.
Den 21. juni 1922 fikk han innvilget avskjed på grunn av alder og sykdom. Han ble den 9. oktober utnevnt til titulærerkebiskop av Khalkis, og bosatte seg i Bergen fram til april 1923, da han vendte hjem til Luxembourg.
Han døde i St. Zithaklosteret i hovedstaden den 23. oktober 1933, og ble begravet fra katedralen i Luxembourg.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Kardinal Giovanni Carlo Boschi (1715-1788) *1760
- Kardinal Bartolomeo Pacca (1756-1844) *1786
- Kardinal Francesco Serra Cassano (1783-1850) *1817
- Erkebiskop Joseph Maria Johann Nepomuk von Fraunberg (1768-1842) *1819
- Kardinal Johannes von Geissel (1796-1864) *1837
- Biskop Eduard Jakob Wedekin (1796-1870) *1849
- Kardinal Paul Ludolf Melchers (1813-1895) *1858
- Biskop Johannes Olav Fallize (1844-1933) *1892[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ «Johannes Olav Fallize». Den katolske kirke (på norsk). Besøkt 24. mars 2019.
- ↑ fallize, lest 26. desember 2020