Ariadne
| Ariadne | |||
|---|---|---|---|
.JPG) Ariadne sover ved siden av Hypnos. Detalj av freskomaleri, 100-tallet e.Kr., Pompeii | |||
| Trossystem | Gresk mytologi Romersk mytologi | ||
| Religionssenter | Antikkens Hellas, Roma | ||
| Originalt navn | Ἀριάδνη | ||
| Foreldre | Minos og Pasifaë (eller Krete, datter av Asterion) | ||
| Make | Dionysos, Thesevs | ||
| Barn | Stafylos, Oinopion, Thoas, Fanos | ||
| Symboler | Snor / tråd, slange, okse | ||
| Tekster | Pausanias; Plutark | ||
Ariadne (gresk: Ἀριάδνη; latin: Ariadne) var i henhold til gresk mytologi en fruktbarhetsgudinnen på Kreta hvor hun ble forstått som en prinsesse, datter av den mytologiske kong Minos. Det finnes forskjellige varianter av Ariadnes myte, men hun er kjent for å hjelpe den athenske helten Thesevs med å rømme fra den fryktede Minotauros (halvt okse, halv menneske) og bli forlatt av ham på øya Naxos. Der så Dionysos den sovende Ariadne, ble forelsket i henne og giftet seg senere med henne. Mange versjoner av myten forteller at Dionysos kastet Ariadnes smykkekrone opp i himmelen for å skape stjernebildet Den nordlige krone (Corona borealis).[1]
Ariadne er assosiert med labyrinter på grunn av hennes engasjement i mytene om Thesevs og Minotauros. Det ble også arrangeres festivaler på Kypros og Naxos til Ariadnes ære.[2][3]
Ariadne var datter av Minos, kongen av Kreta[4] og sønn av Zevs, og av Pasifaë, Minos' dronning og datter av Helios.[5] Andre kilder gjorde moren til Ariadne til Kreta, en datter av Asterios, ektemann av Europa.[6]
Den romerske forfatteren Hyginus identifiserte Ariadne som den romerske Libera (senere identifisert med Proserpina), bruden til Liber.[7] [8]
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Greske leksikografer i den hellenistiske perioden hevdet at Ariadne er avledet fra de antikke, kretiske dialektiske elementene ari (ἀρι-), «mest», og adnós (ἀδνός), «hellig».[9] Motsatt har den greske filologen Stylianos Alexiou hevdet at til tross for troen på at Ariadnes navn er av indoeuropeisk opprinnelse, er det faktisk før-gresk.[10]
Den nederlandske språkforskeren Robert S.P. Beekes har også støttet Ariadne med å ha en før-gresk opprinnelse; spesifikt å være minoisk fra Kreta ettersom navnet hennes omfatter sekvensen dn (δν), sjelden i indoeuropeiske språk og en indikasjon på at det er et minoisk lånord.[11]
Mytologi
[rediger | rediger kilde]
Minos ga ansvaret for labyrinten til Ariadne hvor ofringer ble gjort som en del av tilbedelsen av enten til Poseidon eller Athene, avhengig av hvilken versjon av myten; senere hjalp hun Thesevs med å erobre Minotauros og redde barna fra ofring. I andre fortellinger var hun bruden til Dionysos, hennes status som dødelig eller guddommelig varierte i disse beretningene.[12]
Ariadne og Thesevs
[rediger | rediger kilde]
Ettersom greske myter ble muntlig overlevert, finnes tradisjonen om Ariadne i mange variasjoner. Ifølge en athensk versjon angrep Minos Athen fordi sønnen hans, Androgeos, angivelig ble drept der. Som hevn påla han athenerne å ofre 7 unge menn og 7 jomfruer til Minotauros hvert 1., 7. eller 9. år (avhengig av kilden).[13] Ett år var Thesevs, sønn av kong Aigevs, til stede og meldte seg frivillig i den hensikt å få slutt på skikken ved å drepe Minotauros.[14]
Thesevs krevde, som den av høyest byrd, sin rett til å ofres som den første. Kong Minos' døtre Ariadne og Faidra overtalte sin far til å gå med på dette. Ariadne var dypt forelsket i Thesevs og utstyrte ham med et sverd og et nøste (ο Μίτος της Αριάδνης, «Ariadnes tråd») slik at han fant veien ut av Minotaurens labyrint igjen.[15] Thesevs lovet Ariadne å ta henne med seg til Athen som sin dronning om han lyktes med å ta livet av Minotauren. Han drepte uhyret, og fant veien ut i dagslys igjen ved hjelp av Ariadnes tråd, som derfor har gått inn i engelsk dagligtale som clue, et germansk ord med opprinnelig betydning «nøste», men fra 1620-årene som «noe som viser riktig retning» slik Ariadnes nøste gjorde; og fra 1948 i betydningen «noe forvirrede personer mangler»,[16] jfr filmen Clueless.
Thesevs snek seg ned til skipet der de andre som var utvalgt til å ofres, ventet sammen med Ariadne. Til tross for bronsekjempen Talos’ iherdige forsøk på å stoppe dem, klarte de å unnslippe, og la med god bør av gårde mot Athen. På veien stoppet de på øya Naxos. Thesevs gikk lei av Ariadne, og mens hun sov, seilte han sin vei uten henne. Men det finnes en rekke versjoner av dette.
I Odysseen rakk ikke Thesevs å gå lei av Ariadne, ettersom gudinnen Artemis angivelig «drepte henne på Dia».[17] I Ovids langt senere versjon fant Thesevs labyrintens utgang ved å følge Ariadnes tråd, «og satte seil for Dia (Naxos?); og på kysten der forlot han sin felle,» dvs. Ariadne som var labyrintens vokter.[18] Diodorus Siculus hevdet at Naxos hadde navn etter en tidligere konge av det navnet, og at hans sønnesønn regjerte da Thesevs gjestet Naxos. I en drøm der opplevde Thesevs angivelig at Dionysus gjorde krav på Ariadne. Skrekkslagen seilte han fra Naxos, mens Dionysus førte Ariadne opp i fjellet Drius. Der forsvant guden, og heller ikke Ariadne ble noen gang sett igjen.[19]
I en annen versjon såret Persevs henne dødelig. Oxford Classical Dictionary spekulerer på om hun alt var gift med Dionysus da hun stakk av med Thesevs.[15] Ifølge Plutark var det på Kypros hun ble etterlatt, og var død da Thesevs kom tilbake etter henne. Han satte da opp to små statuer av henne, i sølv og bronse, og betalte øyboerne for å dyrke henne. Plutark hevder at det fantes to Ariadne'r: Dionysos' lykkelige brud, udødelig på Olympos; og den andre som døde ung og forlatt, og som kypriotene ofrer til.[20]
Naxos
[rediger | rediger kilde]
Hos Hesiod og i de fleste andre versjoner, ble Ariadne etterlatt av Thesevs som sov på Naxos, og Dionysos gjenoppdaget henne og giftet seg med henne. I noen få versjoner av myten,[21] dukket Dionysos opp for Thesevs da de seilte fra Kreta, og sa at han hadde valgt Ariadne som sin kone og krevde at Thesevs skulle forlate henne på Naxos til fordelo for ham; dette førte til at den athenske kulturhelten ble frikjent for desertering.[19] Vasemalere i Athen avbildet ofte Athene som leder Thesecs fra den sovende Ariadne til skipet hans.
Ariadne fødte flere av de kjente barna til Dionysos, blant dem Oenopion, Staphylos og Thoas. Dionysos satte smykkekronen hennes i himmelen som stjernebildet Den nordlige krone. Ariadne var trofast mot Dionysos. I en versjon av myten hennes drepte Persevs henne ved Argos ved å gjøre henne om til stein med hodet til Medusa under Persevs’ krig med Dionysos.[22] Odysseen forteller at Artemis drepte henne.[23] Ifølge Plutark forteller en versjon av myten at Ariadne hengte seg etter å ha blitt forlatt av Thesevs.[24] Dionysos dro deretter til Hades og brakte henne og sin mor Semele til Olympos, hvor de ble guddommeliggjort.[25]
Som gudinne
[rediger | rediger kilde]Karl Kerenyi og Robert Graves teoretiserte at Ariadne, hvis navn de trodde stammet fra Hesykhios fra Alexandrias fortegnelse av «Άδνον», en kretisk-gresk form for «arihagne» («helt ren"»), var en stor gudinne på Kreta, «den første guddommelige person av gresk mytologi som umiddelbart vil bli gjenkjent på Kreta»,[26] men da arkeologisk undersøkelse begynte på Kreta, observerte Kerenyi at dette navnet hennes bare var et epitet (tilnavn) og hevdet at hun opprinnelig var «Labyrintens herskerinne», både en svingete danseplass og, etter gresk oppfatning, et fengsel med den fryktede Minotauros i sentrum. Kerenyi forklarte at en inskripsjon i Linear B fra Knossos «til alle gudene, honning ... [,] til herskerinnen til labyrinten honning» i like mengder, antydet for ham at herskerinnen til labyrinten var en stor gudinne i seg selv.[27] Professor Barry Powell antydet at hun var slangegudinnen på det minoiske Kreta, som det finnes flere avbildninger av.[28]
Plutark rapporterte i sitt Livet til Thesevs, som behandler ham som en historisk person, at på øya Naxos var det en jordisk Ariadne, som var forskjellig fra en guddommelig:
Noen av de på Naxos har også en egen historie, at det var to minoer og to ariadner, hvorav den ene, sier de, var gift med Dionysos på Naxos og fødte ham Staphylos og broren hans, og den andre fra en senere tid, etter å ha blitt fraktet vekk av Thesevs og deretter blitt forlatt av ham, kom til Naxos, ledsaget av en amme ved navn Korkyne, hvis grav de viser; og at denne Ariadne døde også der.[29]
I en kylix (drikkeskål) dekorert av maleren Aison (ca. 425 – ca. 410 f.Kr.)[30] drar Thesevs Minotauros fra en tempellignende labyrint, men gudinnen som følger ham i denne attiske representasjonen er Athene.
En antikk kult for Afrodite-Ariadne som ble observert ved byen Amathus på Kypros, ifølge den obskure hellenistiske mytografen Paeon av Amathus; verkene hans er tapt, men hans fortelling er blant kildene som Plutark siterte i sin Livet til Thesevs (20.3–5). Ifølge myten som var gjeldende ved Amathus, det nest viktigste kypriotiske kultsenteret til Afrodite, ble Thesevs’ skip feid ut av kurs og den gravide og lidende Ariadne ble satt i land i stormen. Thesevs, som forsøkte å sikre skipet, ble utilsiktet feid ut på havet, og ble dermed fritatt for å ha forlatt Ariadne. De kypriotiske kvinnene tok seg av Ariadne, som døde i fødsel, men ble minnet i en helligdom. Thesevs, overveldet av sorg da han kom tilbake, etterlot penger for ofringer til Ariadne og beordret to kultbilder reist, ett av sølv og ett av bronse.
Ved feiringene til hennes ære den andre dagen i måneden Gorpieîos,[32] la en ung mann seg ned på bakken og forestilte fødselsrier. Den hellige lunden som helligdommen lå i ble kalt «Afrodite-Ariadne-lunden».[33] Ifølge kypriotisk legende var Ariadnes grav plassert innenfor temenos til helligdommen Afrodite-Ariadne.[34] Den primitive karakteren til kulten på Amathus i denne fortellingen ser ut til å være langt eldre enn den athenske sanksjonerte helligdommen til Afrodite, som på Amathus mottok «Ariadne» (en tolkning avleder deler av navnet fra det generelle hagnê, Ἁγνη, «ren») som et epitet.[35][36]
Festivaler
[rediger | rediger kilde]Festivalene Ariadneia (ἀριάδνεια) hedret Ariadne og ble holdt på Naxos og Kypros. Ifølge Plutark trodde noen på Naxos at det var to Ariadner, hvorav den ene døde på øya Naxos etter å ha blitt forlatt av Thesevs. Ariadneia-festivalen hedrer Naxos som stedet for hennes død med ofringer og sørging.[2][37] Paeon, formidlet av Plutark, tilskrev Ariadneia-festivalen på Kypros til Thesevs, som etterlot penger til øya slik at ofringer kunne gjøres for å minnes Ariadne. Ofringer ble holdt i «Afrodite-Ariadne-lunden», der Ariadnes grav ble hevdet å være. Under disse ofringene skal en ung mann legge seg ned og etterligne en fødende kvinne ved å rope og gestikulere den andre dagen i måneden, Gorpieîos. En statuett i sølv og en bronse ble også konstruert til hennes ære.
Andre betydninger
[rediger | rediger kilde]Ariadne-motivet ble innledet av en L'Arianna først Claudio Monteverdi i 1608, og deretter av Carlo Agostino Badia i 1702. Ariadne av den tyske komponisten Johann Georg Conradi i 1691 og Arianna i ca. 1727 av Benedetto Marcello. Et melodrama fra 1775 i et akt Ariadne auf Naxos med musikk av Georg Benda og libretto av Johann Christian Brandes.[38] Dessuten Joseph Haydns kantate fra 1790 Arianna a Naxos.
Richard Strauss’ standard repertoaropera var Ariadne auf Naxos med tysk libretto av Hugo von Hofmannsthal fra 1912,[39][40]
Raketten Ariane er oppkalt etter gudinnen Ariadne. Ariadne er også navnet på en sommerfugl-slekt i gruppen Biblidinae.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Hall, James (4. mai 2018): Dictionary of Subjects and Symbols in Art. Routledge. ISBN 978-0-429-97358-1.
- ↑ 2,0 2,1 Plutark: Life of Theseus, Penelope.uchicago.edu.
- ↑ LacusCurtius • Greek Festivals — Ariadneia, Smith's Dictionary. 1875. Penelope.uchicago.edu.
- ↑ Homer: Odysseen, 11.320; Hesiod: Theogonien, 947; og senere skribenter.
- ↑ Pasifaë er nevnt som mor til Ariadne i Apollodorus, 3.1.2; Apollonius: Argonautika, 3.997; og Hyginus: Fabulæ, 224.
- ↑ Asklepiades fra Tragilos, i Apollodorus, 3.1.2
- ↑ Wiseman, T.P. (1988): «Satyrs in Rome? The Background to Horace's Ars Poetica», Journal of Roman Studies. 78: 7 n54. doi:10.2307/301447. ISSN 0075-4358. JSTOR 301447. S2CID 161849654.
- ↑ Hyginus: Fabulæ (på Latin). 224. Sitat: «Qui facti sunt ex mortalibus immortales ... Ariadnen Liber pater Liberam appellavit, Minois et Pasiphaes filiam...»
- ↑ Hanks & Hodges (1997), s. 15.
- ↑ Alexiou (1969), s. 72.
- ↑ Beekes, Robert S.P. (2010): Etymological Dictionary of Greek. Bind I, med bistand fra Lucien van Beek. Leiden Indo-European Etymological Dictionary Series; 10. Leiden, Boston: Brill, 2010. ISBN 978-90-04-17420-7; s. 130.
- ↑ Sidhe, Fiana (2002): «Goddess Ariadne in the Spotlight», MatriFocus, Arkivert fra originalen 10. september 2017
- ↑ «Minotaur | Definition, Story, Labyrinth, & Facts», Britannica
- ↑ Carter, Tim (1999): «Lamenting Ariadne?» Early Music. 27 (3), s. 395–405. doi:10.1093/earlyj/XXVII.3.395. ISSN 0306-1078. JSTOR 3128655.
- ↑ 15,0 15,1 Rewriting Ariadne: What Is Her Myth? TheCollector.com. 2. august 2021
- ↑ «clue», etymonline.com
- ↑ Robert Eisner: Some Anomalies in the Myth of Ariadne
- ↑ Fiana Sidhe: Goddess in the Spotlight (Ovid, bok 8, linje 172-76) hentet fra Wayback Machine
- ↑ 19,0 19,1 Diodorus Siculus: bok 5, kap. 47-84, LacusCurtius
- ↑ Robert Eisner: Some Anomalies in the Myth of Ariadne
- ↑ Diodorus Siculus, 4.61 og 5.51; Pausanias, 1.20, § 2, 9.40, § 2, og 10.29, § 2.
- ↑ Nonnus: Dionysiaca, 47.665
- ↑ Homer: Odyssey, Book XI.
- ↑ Plutark: Life of Theseus, 20.1
- ↑ «Ariadne», Greekmythology.com
- ↑ Kerenyi (1976): Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life, s. 89.
- ↑ Kerenyi (1976), s. 90f.
- ↑ Powell, Barry B. (1998): Classical Myth, 2. utg., med nye oversettelser av antikke tekster av Herbert M. Howe, Upper Saddle River, NJ, USA, Prentice-Hall; s. 368.
- ↑ Plutark: Life of Theseus, xx.5
- ↑ Denne kylix er bevart av Museo Arqueológico Nacional de España; [Fil:Kylix Theseus Aison MNA Inv11365 n1.jpg se bilde].
- ↑ National gallery om Tizians «Bacchus og Ariadne»
- ↑ Γορπιαῖος, Wiktionary
- ↑ Cueva, Edmund P. (høsten 1996): «Plutarch's Ariadne in Chariton's Chaereas and Callirhoe», American Journal of Philology, 117(3), s. 473–484.
- ↑ Breitenberger, Barbara (2007): Aphrodite and Eros: The Development of Greek Erotic Mythology. New York, NY: Routledge; s. 32.
- ↑ «Demeter Titles», Theoi.com
- ↑ Lochlann, Rebecca : «Aridela, lunar goddess, mistress of the labyrinth»
- ↑ LacusCurtius • Greek Festivals — Ariadneia, Smith's Dictionary, 1875. Penelope.uchicago.edu.
- ↑ "Ariadne auf Naxos, melodrama, Classical Work Reviews. All Media Guide, 2009
- ↑ Lismann, Else Mayer (sommer 1953): «Ariadne Auf Naxos», Tempo. 28 (28), s. 25–28. doi:10.1017/S0040298200051159. S2CID 251414632.
- ↑ Kennedy, Michael (2001): The New Penguin Opera Guide. London: Penguin Books. ISBN 978-0-14-029312-8; s. 893–895.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]Bibliography
[rediger | rediger kilde]- Alexiou, Stylianos (1969): Minoan Civilization (6. reviderte utg.). Heraklion, Hellas.
- Hanks, Patrick; Hodges, Flavia (1997): A Concise Dictionary of First Names (revidert utg.). New York City, United States: Oxford University Press. ISBN 978-0198662594.
- Jones, Henry Stuart, red. (1940): A Greek–English Lexicon. Clarendon Press.
- Kerenyi, Karl (1976): Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life, part I.iii «The Cretan core of the Dionysos myth» Princeton: Princeton University Press.
- Peck, Harry Thurston (1898): Harpers Dictionary of Classical Antiquities
- Ruck, Carl A.P.; Staples, Danny (1994): The World of Classical Myth. Durham: Carolina Academic Press.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Ariadne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- «Ariadne», Theoi Project. Samling av greske og latinske sitat og henvisninger i engelsk oversettelse
- Bilder av Ariadne, Warburg Institute Iconographic Database