Dradukke
Dradukke eller dragedukke, dradokke og dragedokke, er dukkelignende gjenstander som i folketroen trakk til seg og overlot til eieren noe eieren ønsket seg.
Melk og smør var ettertraktede fødevarer, og en heks kunne angivelig «fjernmelke» ved å stikke en kniv i veggen hjemme hos seg selv; men noen sendte «trollkatten» sin etter melken. En trollkatt ble laget av ni filler, alle stjålet og av ulik farge, surret sammen til et nøste. Så skar heksen seg i venstre lillefinger og lot tre dråper blod dryppe på nøstet med ordene: «Nå har jeg gitt deg legeme og blod, fanden gi deg liv».[1] På Åland er det kjent retterganger der kvinner ble anklaget for å tuske til seg smør på overnaturlig vis. Ved rettergang i august 1666 nevnes rop, ved rettergang 11. mars 1668 hevdet at det ble tutet i horn, da folk i Kalmar sogn forklarte seg om en kvinnes smør-affærer. Dette ble satt i forbindelse med tuting i horn folk hadde hørt flere skjærtorsdagsmorgener.[2]
Av fugler ble nattravnen mistenkt; dens latinske navn caprimulgus betyr «geitemelker», nettopp fordi folketroen i antikkens Hellas og Romerriket trodde den tyvmelket geiter og kveg. Så sent som rundt 1800 skal zoologer ha diskutert om dette kunne stemme.[3]
På Smøla på Nordmøre fantes en muntlig tradisjon:
«Vilde nokon få seg ei dragedokke, måtte han stele høgre tommelfingeren av ein daud tjuv. Fingeren skulde han rulle inni i eit silketørkle. Den som hadde ei slik dragedokke, kunde ynskje seg alt han vilde, so fekk han det.»[4]
Parallelt med tyvmelkende vesener knyttet til kvinner, forekommer dragvesener som knyttes til menn, slik som alrunen eller «galgemannen», en rot fra mandragora, kjent alt i antikken og tenkt å ha evne til å fremme kjærlighet og velstand. «Galgemann» var en alrunerot som ifølge folketroen vokste under galger, og ble antatt å kunne hjelpe golde kvinner til å bli fruktbare. Både Homer og Plinius nevner den;[5] tanken var at den som ble hengt, i dødsøyeblikket fikk ereksjon og sædavgang, og fra sæden ville det spire en alrunerot på galgebakken.[6] Universitetet i Bergen har en slik alrunerot i sin varetekt, utstilt iallfall fra 1848 med forklaringen «Alrune eller Galgemand, Roden af en Urt, som siges at voxe blot paa Retterpladse, og at give Besidderen overnaturlige Kræfter samt Lÿkke til at finde skjulte Skatte.»[7]
Alrune lar seg ifølge Frederik Christian Schübeler drive frem i Norge, men vokser vilt i Sør-Europa og Orienten. Eksemplarer kjent i Norge må ha vært importert. Th.S. Haukenæs har imidlertid etter muntlig tradisjon fra Graven i Hardanger gitt anvisning til en hjemmegjort tilvirkning av «dragaredokka»:
Man finder sig endel Bjørkenæver og danner deraf en Dukke; denne lægger man under en Elvebro og lader den ligge der urørt i 7 Aar. Hver Gang, man i denne Tid gaar til Alters, maa man tage med sig et Stykke af Brødet og nogle Draaber af Vinen og lade Dukken faa samme. Blir dette gjort, er hun dermed hans Tjenerinde. Naar Eieren af en Dragedukke ønsker sig Penge, beder han hende fare enten paa Havsens Bund eller til Kiste-Bunden efter dem. Skal hun paa Kiste-Bunden efter dem, saa ler hun; skal hun derimod paa Havsens Bund, da græder hun.
Ettersom Jesus selv foreskrev nattverden ved å hevde at brød og vin var av hans eget kjøtt og blod, ble også hostien regnet som et virksomt middel for å gi dukken liv.
Dradukker er i samme kategori som heksenes trollkatt, noaidenes «gandflue» og inuittenes tupilak ved at de er heksens eller sin herres lydige tjenere. Tupilak'en var en hevner og dødsgolem, laget av rester av døde dyr og mennesker for å ramme en annen med sykdom og ulykke. Men var offeret en større trollmann enn avsenderen, var risikoen der at tupilak'en i stedet angrep sin skaper.[8]
Sagn om dradukker
En type sagn forteller om noen som finner ei dradukke og tar den med seg hjem til barna uten å vite hva det egentlig er for et magisk vesen. Er den for fin til å lekes med, settes den på en hylle, legges i en kiste eller inne i et skap. Da det dukker opp sølvmynter og andre verdisaker i huset, forstår de at noe er galt, og søker hjelp hos en prest eller trollkyndig. De får det råd å legge dradukka tilbake der de fant den. Dermed blir de endelig kvitt den igjen.
Dradukker i operaen
Den norske komponisten Geirr Tveitt skrev en opera i fem akter ved navn Dragaredokko, hans opus nr. 104. Operaen finnes i dag kun i klaveruttog og et gammelt lydopptak, etter at originalpartituret gikk med i den tragiske brannen på komponistens gård i 1970.
Referanser
- ↑ Stephan Tschudi-Madsen m.fl.: Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral (s. 330), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0
- ↑ Jan Wall: Tjuvmjölkande väsen, doktoravhandling Uppsala universitet 1977, ISBN 91-554-0572-X, slaegtsbibliotek.dk (s. 5)
- ↑ Jan Wall: Tjuvmjölkande väsen (s. 4)
- ↑ Martin Bjørndal: Segn og tru – folkeminne frå Møre
- ↑ «galgemann» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. februar 2026 fra [1]
- ↑ «alrunerot» i Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. [2] (hentet februar 2026)
- ↑ Henrik von Achen: «1903 Alruneroten»
- ↑ «The tupilak», daynesdiscoveries.com
Litteratur
- Thrond Sjursen Haukenæs: Natur, Folkeliv og Folketro i Hardanger belyst ved Natur- og Folkelivsskildringer, Eventyr, Sagn, Fortællinger o. s. v. fra ældre og nyere Tid. Samlet og udgivet af... Anden Del. Udgiverens Forlag. Graven 1887, s, s. 68. (Nytt opptrykk. 2003.)
- Frederik Christian Schübeler: Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrige. Et Bidrag til Nord-Europas Natur- og Culturhistorie. 3die Bind. W.C. Fabritius & Sønner. Christiania 1889, s. 166.
Autoritetsdata