Art deco

Fra Wikisida.no
Sideversjon per 25. jan. 2024 kl. 16:34 av ;d>Finn Bjørklid (Avantgardebevegelser)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Chrysler-bygningen i New York City (1930)
Plakat for Verdensutstillingen i Chicago (1933)

Art deco, forkortelse av franske Arts Décoratifs («dekorativ kunst»),[1][2] er en stil innen visuell kunst, arkitektur og produktdesign, som først dukket opp i Paris på 1910-tallet (rett før første verdenskrig),[3] og blomstret i USA og Europa i løpet av 1920-tallet og fram til begynnelsen av 1930-tallet. Gjennom formgivning og design av eksteriøret og interiøret til alt fra store strukturer til små gjenstander, blant annet hvordan folk ser ut (klær, mote og smykker), har Art deco påvirket broer, bygninger (fra skyskrapere til kinoer), skip, passasjerskip, tog, biler, lastebiler, busser, møbler og hverdagsgjenstander, som blant annet radioer og støvsugere.[4]

Art deco fikk navnet sitt etter verdensutstillingene i 1925: Exposition internationale des arts décoratifs et industriels modernes («Internasjonal utstilling for moderne dekorativ og industriell kunst») som ble holdt i Paris.[5] Art deco kombinerte stilene fra modernistiske avantgarde tidlig på 1900-tallet, med det dyktig håndverket og de rike materialene fra fransk historisk design, men også noen ganger med motiver hentet fra ikke-vestlige kulturer. Fra begynnelsen var art deco påvirket av de dristige geometriske formene til kubismen og Wiener Sezession (forening for progressive billedkunstnere i Wien ved århundreskiftet); de lyse fargene til fauvismen og Ballets Russes; det oppdaterte håndverket til møblene fra epoken til de franske kongene Ludvig XVI og Ludvig Filip; og de eksotiserte kunststilene fra Kina, Japan, India, Persia, oldtidens Egypt og Mayakulturen.

Under sin storhetstid representerte art deco luksus, glamour, overflod og tro på sosial og teknologisk framgang. Bevegelsen inneholdt sjeldne og dyre materialer, som ibenholt og elfenben, og utsøkt håndverk. I New York er Empire State Building, Chrysler Building og andre bygninger fra 1920- og 1930-tallet monumenter over stilen.[6]

På 1930-tallet, under den store depresjonen, ble art deco gradvis mer dempet, og banet vei for internasjonal stil[7] og mid-century modern.[8] Nye moderne materialer ble innført, blant annet forkromning, rustfritt stål og plast. En slankere form av stilen, kalt Streamline Moderne («strømmlinjeformet modernisme»), dukket opp på 1930-tallet, med buede former og glatte, polerte overflater.[9] Art deco var en virkelig internasjonal stil, men dens dominans endte med begynnelsen av andre verdenskrig og framveksten av de strengt funksjonelle og usminkede stilene innen modernistisk arkitektur og internasjonal stil innen arkitektur som fulgte.[10][11]

Etymologi

Ornament Victoire av René Lalique (1928)

Art deco har fått sin betegnelse som en forkortelse for Arts Décoratifs, som igjen er tatt fra den internasjonale verdensutstillingen utstillingen Exposition internationale des arts décoratifs et industriels modernes som ble holdt i Paris i 1925,[5] selv om de forskjellige stilene som kjennetegnet den allerede hadde dukket opp i Paris og Brussel allerede før første verdenskrig.

Arts Décoratifs ble først brukt i Frankrike i 1858 i tidsskriftet Arts DécoratifsBulletin de la Société française de photographieArts Décoratifs.[12] I 1868 brukte avisen Le Figaro begrepet objets d'art décoratifs for gjenstander for scenelandskap laget for Théâtre de l'Opéra.[13][14][15] I 1875 ble møbeldesignere, tekstilarbeidere, juvelerer, glassarbeidere og andre håndverkere offisielt gitt status som kunstnere av den franske regjeringen. Som svar ble École royale gratuite de dessin («Kongelig fri designskole»), grunnlagt i 1766 under kong Ludvig XVI av Frankrike for å trene kunstnere og håndverkere i håndverk knyttet til kunst, omdøpt til École nationale supérieure des arts décoratifs («Nasjonal skole for dekorativ kunst»). Den tok sitt nåværende navn, ENSAD (École nationale supérieure des arts décoratifs), i 1927.

På utstillingen i 1925 skrev den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier en rekke artikler om utstillingen for sitt magasin L'Esprit Nouveau, under tittelen 1925 EXPO. KUNST. DÉCO., som ble slått sammen til en bok, L'art décoratif d'aujourd'hui («Dekorativ kunst i dag»). Boken var et livlig angrep på utskeielsene til de fargerike, overdådige gjenstandene på utstillingen, og på ideen om at praktiske gjenstander som møbler ikke skulle ha noen dekorasjon i det hele tatt; hans konklusjon var at «Moderne dekorasjon har ingen dekorasjon».[16]

Selve begrepet art déco dukket ikke opp på trykk før i 1966, i tittelen på den første moderne utstillingen om emnet, holdt av Musée des Arts Décoratifs i Paris, Les Années 25: Art déco, Bauhaus, Stijl, Esprit nouveau, som dekket en rekke hovedstiler på 1920- og 1930-tallet.[17] Begrepet ble deretter brukt i en avisartikkel fra 12. november 1966 av Hillary Gelson i The Times, som beskrev de forskjellige stilene på utstillingen.[18]

Art deco fikk gyldighet som en bredt anvendt stiletikett i 1968 da historikeren Bevis Hillier publiserte den første store akademiske boken om den, Art Deco of the 20s and 30s.[4] Han bemerket at begrepet allerede ble brukt av kunsthandlere, og siterte som eksempler The Times for 2. november 1966 og et essay kalt «Les Arts Déco» i magasinet Elle i november 1967.[19] I 1971 arrangerte han en utstilling ved Minneapolis Institute of Arts, som han beskriver i sin bok The World of Art Deco.[20][21]

I sin tid ble art deco merket med andre navn, som «style moderne», «moderne», «modernistisk» eller «style contemporain» (samtidsstil), og ble således ikke anerkjent som en særskilt og homogen stil.[11]

Sammenfatning: Art deco som tidsfenomen

Majakovskaja undergrunnsstasjonen i Moskva av Aleksej Dusjkin (1936)
Polsk våpenskjold (uoffisielt) på fasaden til postkontoret i Warszawa, av Julian Puterman-Sadłowski (1934)

Utøverne innenfor art deco arbeidet ikke som et sammenhengende og samstemt miljø. Stilen betegnes vanligvis som eklektisk ved at det hentet inspirasjon fra et vell av ulike kilder, deriblant:

I samsvar med disse påvirkningene er art deco kjennetegnet ved bruken av materialer som aluminium, rustfritt stål, lakk, intarsia, hai- og sebraskinn. Den djerve bruken av sikksakk- og avtrappede former, og spenstige kurver (til forskjell fra sinuskurvene i art nouveau), chevron-mønstre, og solstrålemotiv. En del av disse motivene var allestedsnærværende – for eksempel ble solstrålemotivet benyttet i slike sammenhenger som kvinnesko, radiatorgrill, auditoriet i Radio City Music Hall og i spiret på Chrysler Building.

Art deco er en overdådig stil, og denne overdådigheten er tilskrevet en reaksjon på den påtvungne sparsommeligheten i årene under den første verdenskrig. Art deco var en populær stil for kinointeriører, teatre og de store passasjerskipene som «SS Ile de France» og «SS Normandie».

En parallell strømning fulgte hakk i hæl, strømlinjeformen eller Streamline Moderne, var påvirket av strømlinjeformete industriprodukter som ble frembrakt gjennom vitenskap og masseproduksjon. Typiske forbilder er geværkulen og passasjerskipene, hvor hydro- og aerodynamiske tilpasninger er formgenererende. Chryslers Air-Flo design fra 1933 (date) hadde stor suksess, «strømlinjete» former ble anvendt til og med på produkter som blyantspissere, kjøleskap og kjøkkenmaskiner. I arkitekturen ble art deco-byggene kjennetegnet av avrundete hjørner, spesielt i bygg ved veikryss.

I London kan man finne art deco i forbindelse med London Underground, og svært mange av T-banestasjonene i forstedene er bygd i denne stilen. Arnos Grove undergrunnsstasjon er en av de mest kjente stasjonene i art deco.[22] Hovedkvarteret til London Transport 55 Broadway, tegnet av Charles Holden, er også gjennomført i art deco-stil.[23] Hotellet Claridge's på Mayfair i London er også kjent for sitt art deco-interiør.[24]

Enkelte historikere ser på art deco som en type eller tidlig form for modernisme.

Art deco tapte langsomt terreng i vest etter den kom inn i masseproduksjonen, ble latterliggjort som prangende og for å gi et falsk bilde av luksus. Til slutt ble stilen overkjørt av den spartanske holdningen som hersket under den andre verdenskrig. I koloniene, som for eksempel India, ble stilen en døråpner for modernisme og var i fortsatt bruk langt inn i 1960-tallet. En fornyet interesse for art deco oppsto innen grafisk formgiving på 1980-tallet, hvor stilens sammenheng med film noir og 1930-tallets glamour førte til at art deco ble brukt i reklamen for smykker og moter.

Opprinnelse

Society of Dekorative Artists (1901–1945)

Framveksten av art deco var nært forbundet med økningen i statusen til dekorative kunstnere, som til sent på 1800-tallet ble ansett som kun håndverkere. Begrepet arts décoratifs (kunstdekoratører) var i bruk i 1858,[25] og fikk status i 1875 da det ga designere av møbler, tekstiler og annen dekorasjon offisiell status. Société des artistes décorateurs («Foreningen av dekorative kunstnere»), eller SAD, ble grunnlagt i 1901, og dekorative kunstnere fikk de samme rettighetene til rettighetsopphav som malere og skulptører. En lignende bevegelse utviklet seg i Italia. Den første internasjonale utstillingen som utelukkende er viet dekorativ kunst, Esposizione Internazionale d'Arte Decorativa Moderna, ble holdt i Torino i 1902. Flere nye magasiner viet dekorativ kunst ble grunnlagt i Paris, blant annet Arts et décoration og L'Art décoratif moderne. Seksjoner for dekorativ kunst ble introdusert i de årlige salongene til Sociéte des artistes français, og senere i Salon d’automne. Fransk nasjonalisme spilte også en rolle i gjenoppblomstringen av dekorativ kunst, da franske designere følte seg utfordret av den økende eksporten av rimeligere tyske møbler. I 1911 foreslo SAD en stor ny internasjonal utstilling av dekorativ kunst i 1912. Ingen kopier av gamle stiler ville være tillatt, kun moderne verk. Utstillingen ble utsatt til 1914; og deretter, på grunn av krigen, til 1925, da den ga navn til hele familien av stiler kjent som «Déco».[26]

  • Bord og stoler av Maurice Dufrêne og teppe av Paul Follot på Société des artistes décorateurs i 1912]]

    Bord og stoler av Maurice Dufrêne og teppe av Paul Follot på Société des artistes décorateurs i 1912]]

  • Kvinne med panter av George Barbier for Louis Cartier (1914).

    Kvinne med panter av George Barbier for Louis Cartier (1914).

  • Lenestol av Émile-Jacques Ruhlmann (1914), nå i Musée d'Orsay, Paris

    Lenestol av Émile-Jacques Ruhlmann (1914), nå i Musée d'Orsay, Paris

Parisiske varehus og motedesignere spilte også en viktig rolle i framveksten av art deco. Framtredende virksomheter som sølvtøyfirmaet Christofle, glassdesigneren René Lalique og juvelerene Louis Cartier og Boucheron begynte å designe produkter i mer moderne stiler.[27][28] Fra og med 1900 rekrutterte varehus dekorative kunstnere til å jobbe i designstudioene sine. Utsmykningen av Salon d’automne fra 1912 ble betrodd varehuset Printemps,[29][30] og det året opprettet det sitt eget verksted, Primavera.[30] I 1920 ansatte Primavera mer enn 300 kunstnere, hvis stiler varierte fra oppdaterte møbelversjoner av stilene til Ludvig XIV, Lugvis XVI, og spesielt Ludvig Filip, laget av Louis Süe og Primavera-verkstedet, til mer moderne former fra verkstedet til varehuset Au Louvre. Andre designere, som blant annet Émile-Jacques Ruhlmann og Paul Follot, nektet å bruke masseproduksjon, og insisterte på at hvert stykke skulle lages individuelt. Den tidlige art deco-stilen inneholdt luksuriøse og eksotiske materialer som ibenholt, elfenben og silke, veldig lyse farger og stiliserte motiver, spesielt kurver og buketter med blomster i alle farger, som til sammen ga et modernistisk utseende.[31]

Wiener Sezession og Wiener Werkstätte (1897–1912)

Arkitektene til Wiener Sezession (dannet 1897), spesielt Josef Hoffmann, hadde en betydelig innflytelse på art deco. Palais Stoclet i Brussel (1905–1911), var et typisk eksempel på art deco-stilen, med geometriske form, symmetri, rette linjer, betong dekket med marmorplater, fint skulpturert ornament og overdådig interiør, særlig mosaikkfriser av Gustav Klimt. Hoffmann var også grunnlegger av Wiener Werkstätte (1903–1932), en sammenslutning av håndverkere og interiørdesignere som arbeidet i den nye stilen. Dette ble modellen for Compagnie des arts français, opprettet i 1919, som samlet André Mare og Louis Süe, de første ledende franske art deco-designerne og dekoratørene.[32]

  • Secessionsgebäude i Wien av Joseph Maria Olbrich (1897–98)

    Secessionsgebäude i Wien av Joseph Maria Olbrich (1897–98)

  • Kirche am Steinhof i Wien av Otto Wagner (1903–1907)

    Kirche am Steinhof i Wien av Otto Wagner (1903–1907)

  • Østerriksk postsparebank i Wien av Wagner (1904–1912)

    Østerriksk postsparebank i Wien av Wagner (1904–1912)

  • Palais Stoclet i Brussel av Josef Hoffmann (1905–1911)

    Palais Stoclet i Brussel av Josef Hoffmann (1905–1911)

  • Detalj fra fasaden til Palais Stoclet, laget av armert betong dekket med marmorplater

    Detalj fra fasaden til Palais Stoclet, laget av armert betong dekket med marmorplater

Nye materialer og teknologier

Nye materialer og teknologier, spesielt armert betong, var nøkkelen til utviklingen og utseendet til art deco. Det første betonghuset ble bygget i 1853 i Paris-forstedene av François Coignet. I 1877 introduserte Joseph Monier ideen om å styrke betongen med et nett av jernstenger i et grillristmønster. I 1893 bygde Auguste Perret den første betonggarasjen i Paris, deretter en leilighetsbygning, hus, deretter, i 1913, Théâtre des Champs-Élysées. Teateret ble fordømt av en kritiker som «Zeppelinet i Avenue Montaigne», en påstått tysk innflytelse, kopiert fra Wiener Sezession. Deretter ble flertallet av art deco-byggene laget av armert betong, noe som ga større formfrihet og mindre behov for forsterkende søyler og søyler. Perret var også en pioner i å dekke betongen med keramiske fliser, både for beskyttelse og dekorasjon. Arkitekten Le Corbusier lærte først bruken av armert betong som tegner i Perrets studio.[33]

Andre nye teknologier som var viktige for art deco var nye metoder for å produsere plateglass (maskinelt produsert glass i plater),[34] som var rimeligere og tillot mye større og sterkere vinduer, og for masseprodusering av aluminium, som ble brukt til bygg og vindusrammer og senere av Le Corbusier, Warren McArthur, og andre, for lette møbler.

Théâtre des Champs-Élysées (1910–1913)

  • Théâtre des Champs-Élysées av Auguste Perret ved 15, avenue Montaigne, Paris (1910–1913). Armert betong ga arkitekter muligheten til å skape nye former og større rom.

    Théâtre des Champs-Élysées av Auguste Perret ved 15, avenue Montaigne, Paris (1910–1913). Armert betong ga arkitekter muligheten til å skape nye former og større rom.

  • La Danse, relieff på fasaden til Théâtre des Champs-Élysées av Antoine Bourdelle (1912)

    La Danse, relieff på fasaden til Théâtre des Champs-Élysées av Antoine Bourdelle (1912)

  • Interiør i Théâtre des Champs-Élysées, med Bourdelles relieffer over scenen

    Interiør i Théâtre des Champs-Élysées, med Bourdelles relieffer over scenen

  • Teaterets kuppel med art deco-rosedesign av Maurice Denis

    Teaterets kuppel med art deco-rosedesign av Maurice Denis

Théâtre des Champs-Élysées (1910–1913), av Auguste Perret, var den første landemerke Art Deco-bygningen som ble fullført i Paris. Tidligere hadde armert betong kun blitt brukt til industri- og leilighetsbygg, Perret hadde bygget den første moderne leilighetsbygningen i armert betong i Paris på rue Benjamin Franklin i 1903–1904. Henri Sauvage, en annen viktig framtidig art deco-arkitekt, bygde en annen i 1904 på 7, rue Trétaigne (1904). Fra 1908 til 1910 jobbet den 21 år gamle Le Corbusier som tegner på Perrets kontor og lærte teknikkene for betongkonstruksjon. Perrets bygning hadde ren rektangulær form, geometrisk dekor og rette linjer, framtidens varemerker for art deco. Innredningen av teatret var også revolusjonerende; fasaden ble dekorert med høye relieffer av Antoine Bourdelle, en kuppel av Maurice Denis, malerier av Édouard Vuillard, og et art deco-gardin av Ker-Xavier Roussel. Teateret ble arena for mange av de første forestillingene til Ballets Russes.[35] Perret og Sauvage ble de ledende art deco-arkitektene i Paris på 1920-tallet.[36][37]

Salon d'Automne (1903–1914)

Ved fødselen eller dets gjennombrudd mellom 1910 og 1914 var art deco en eksplosjon av farger, med lyse og ofte sammenstøtende fargetoner, ofte i blomsterdesign, presentert i møbeltrekk, tepper, skjermer, tapeter og tekstiler. Mange fargerike verk, eksempelvis stoler og et bord av Maurice Dufrêne og et lyst gobelengteppe av Paul Follot ble presentert på Salon des artistes décorateurs i 1912. I 1912–1913 laget designeren Adrien Karbowsky en blomsterstol med papegøyedesign for jakthytta til kunstsamleren Jacques Doucet.[38] Møbeldesignerne Louis Süe og André Mare dukket opp for første gang på utstillingen i 1912, under navnet Atelier français, og kombinerte polykromatiske stoffer[39] med eksotiske og dyre materialer, blant annet ibenholt og elfenben. Etter første verdenskrig ble de et av de mest framtredende franske interiørdesignfirmaene, og produserte møblene til førsteklasses salonger og lugarer til de store franske transatlantiske passasjerskipene.[40]

  • Sett til Nikolai Rimsky-Korsakovs ballett Sheherazade av Léon Bakst (1910)

    Sett til Nikolai Rimsky-Korsakovs ballett Sheherazade av Léon Bakst (1910)

  • Art deco-lenestol laget for kunstsamleren Jacques Doucet (1912–13)

    Art deco-lenestol laget for kunstsamleren Jacques Doucet (1912–13)

  • Visning av tidlig art deco-møbler av Atelier français på Salon d'Automne i 1913 fra magasinet Art et décoration (1914)

    Visning av tidlig art deco-møbler av Atelier français på Salon d'Automne i 1913 fra magasinet Art et décoration (1914)

De livlige fargene i art deco kom fra mange kilder, blant annet de eksotiske scenografiene av Léon Bakst for Ballets Russes, som skapte en sensasjon i Paris like før første verdenskrig. Noen av fargene var inspirert av den tidligere fauvismebevegelsen ledet av Henri Matisse; andre av den abstrakte orfismen til malere som Sonia Delaunay;[41]andre av bevegelsen kjent som Les Nabis, og i arbeidet til den symbolistiske maleren Odilon Redon, som designet peisskjermer og andre dekorative gjenstander. Lyse nyanser var et trekk ved arbeidet til motedesigner Paul Poiret, hvis arbeid påvirket både art deco-mote og interiørdesign.[30][32][42][40][43]

Kubisme

  • Design for fasaden til La Maison Cubiste («Det kubitiske hus») av Raymond Duchamp-Villon (1912)

    Design for fasaden til La Maison Cubiste («Det kubitiske hus») av Raymond Duchamp-Villon (1912)

  • Detalj av inngangen til La Maison Cubiste ved Salon d'Automne fra 1912

    Detalj av inngangen til La Maison Cubiste ved Salon d'Automne fra 1912

  • Le Salon Bourgeois, designet av André Mare inne i La Maison Cubiste, i delen for dekorativ kunst i Salon d'Automne fra 1912. Metzingers Femme à l'Éventail kan sees hengende på venstre vegg.

    Le Salon Bourgeois, designet av André Mare inne i La Maison Cubiste, i delen for dekorativ kunst i Salon d'Automne fra 1912. Metzingers Femme à l'Éventail kan sees hengende på venstre vegg.

  • Trapp i hôtel particulier til motedesigner-kunstsamleren Jacques Doucet i Paris, designet av Joseph Csaky (1927). De geometriske formene til kubismen hadde en viktig innflytelse på art deco

    Trapp i hôtel particulier til motedesigner-kunstsamleren Jacques Doucet i Paris, designet av Joseph Csaky (1927). De geometriske formene til kubismen hadde en viktig innflytelse på art deco

Kunstbevegelsen kjent som kubisme dukket opp i Frankrike mellom 1907 og 1912, og påvirket utviklingen av art deco.[44][45]I boken Art Deco Complete: The Definitive Guide to the Decorative Arts of the 1920s and 1930s skrev Alastair Duncan: «Kubisme, i en eller annen bastardisert form, ble lingua franca (fellesspråket) for epokens dekorative kunstnere.»[43][46] Kubistene, selv under påvirkning av Paul Cézanne, var interessert i forenkling av former til deres geometriske essensielle: sylinderen, kulen, og kjeglen.[47][48]

I 1912 stilte kunstnerne fra Section d’Or ut verk som var betydelig mer tilgjengelig for allmennheten enn den analytiske kubismen til Picasso og Braque. Det kubistiske vokabularet lå åpent for å tiltrekke seg mote-, møbler- og interiørdesignere.[41][48][49]

Tekstene til André Vera fra 1912 , «Le Nouveau style», publisert i tidsskriftet L'Art décoratif, uttrykte avvisningen av art nouveau-former (asymmetriske, polykrome og malerisk) og ba om «simplicité volontaire, symétrie manifeste, l'ordre et l'harmonie», temaer som til slutt ville bli vanlige innen art deco;[28] selv om art deco-stilen ofte var ekstremt fargerik og ofte kompleks.[50]

I Art Décoratif-delen av Salon d'Automne fra 1912 ble en arkitektonisk installasjon utstilt kjent som La Maison Cubiste («Det kubitiske hus»).[51][52] Fasaden var designet av Raymond Duchamp-Villon. Innredningen av huset var av André Mare.[53][54] La Maison Cubiste var en møblert installasjon med en fasade, en trapp, smijernsrekkverk, et soverom, en stue ─ Salon Bourgeois, hvor malerier av Albert Gleizes, Jean Metzinger, Marie Laurencin, Marcel Duchamp, Fernand Léger og Roger de La Fresnaye ble hengt opp.[55][56][57]Tusenvis av tilskuere på salongen gikk gjennom fullskalamodellen.[58]

Fasaden på huset, tegnet av Duchamp-Villon, var ikke særlig radikal etter moderne standard; overliggene og frontonene hadde prismatiske former, men ellers lignet fasaden på et vanlig hus fra perioden. For de to rommene designet Mare tapetet, som inneholdt stiliserte roser og blomstermønstre, sammen med møbeltrekk, møbler og tepper, alle med prangende og fargerike motiver. Det var et tydelig avbrekk fra tradisjonell innredning. Kritikeren Emile Sedeyn beskrev Mares arbeid i magasinet Art et Décoration: «Han er ikke brydd for det enkle, for han multipliserer blomster hvor enn de kan settes. Effekten han søker er åpenbart den med maleriskhet og festlighet. Han oppnår det.»[59] Det kubistiske elementet ble gitt av maleriene. Installasjonen ble angrepet av noen kritikere som ekstremt radikal, noe som bidro til suksessen.[60] Denne arkitektoniske installasjonen ble deretter utstilt på Armory Show i 1913 i byene New York, Chicago og Boston.[41][48][61] Mye takket være utstillingen, begynte begrepet «kubistisk» å bli brukt på alt moderne, fra kvinners hårklipp til klær til teaterforestillinger.»[60]

Den kubistiske innflytelsen fortsatte, selv om art deco forgrenet seg i mange andre retninger.[41][43] I 1927 samarbeidet kubistene Joseph Csaky, Jacques Lipchitz, Louis Marcoussis, Henri Laurens, billedhuggeren Gustave Miklos og andre i utsmykningen av et studiohus, rue Saint-James, Neuilly-sur-Seine, designet av arkitekten Paul Ruaud og eid av den franske motedesigneren Jacques Doucet, også en samler av postimpresjonistisk kunst av Henri Matisse og kubistiske malerier (blant annet malerioet Les Demoiselles d'Avignon (Pikene fra Avignon), som han kjøpte direkte fra Picassos studio). Laurens designet fontenen, Csaky designet Doucets trapp,[62] Lipchitz laget peismantelen, og Marcoussis laget et kubistisk teppe.[63][64][65]

Foruten de kubistiske kunstnerne, hentet Doucet inn andre interiørdesignere tilknyttet art deco for å hjelpe til med å dekorere huset, blant annet Pierre Legrain, som hadde ansvaret for å organisere dekorasjonen, og Paul Iribe, Marcel Coard, André Groult, Eileen Gray og Rose Adler for å skaffe møbler. Innredningen omfattet massive deler laget av makassaribenholt, inspirert av afrikansk kunst, og møbler dekket med marokkansk skinn, krokodilleskinn og slangeskinn, og mønstre hentet fra afrikanske design.[66]

Inspirasjon og påvirkninger

Europeiske stiler før første verdenskrig

Art deco var ikke en enkelt, entydig stil, men en samling av forskjellige og noen ganger motstridende stiler. Innen arkitektur var art deco etterfølgeren til (og reaksjonen mot) jugendstil eller art nouveau, en stil som blomstret i Europa mellom 1895 og 1900, og sameksisterte med Beaux-Arts og nyklassisismen (nyantikk) som var dominerende i europeisk og amerikansk arkitektur. I 1905 skrev og publiserte Eugène Grasset boken Méthode de Composition Ornementale, Éléments Rectilignes,[67] der han systematisk utforsket de dekorative (ornamentale) aspektene ved geometriske elementer, former, motiver og deres variasjoner, i motsetning til (og som et avvik fra) den bølgende jugendstilen til Hector Guimard, som var populær i Paris noen år tidligere. Grasset understreket prinsippet om at forskjellige enkle geometriske former som trekanter og firkanter er grunnlaget for alle arrangementer for komposisjon. De armerte betongbygningene til Auguste Perret og Henri Sauvage, og spesielt Théâtre des Champs-Élysées, tilbød en ny form for konstruksjon og dekorasjon som ble kopiert over hele verden.[68]

Gamle og ikke-europeiske sivilisasjoner

I art decos dekorasjon ble mange forskjellige stiler lånt og brukt. De omfattet førmoderne kunst fra hele verden og kan observeres på Musée du Louvre, Musée de l'Homme og Musée national des Arts d'Afrique et d'Océanie. Det var også en populær interesse for arkeologi på grunn av utgravninger ved Pompeii, Troja og graven til farao Tutankhamon fra 18. egyptiske dynasti. Kunstnere og formgviere integrerte motiver fra oldtidens Egypt, Afrika, Mesopotamia, Hellas, Roma, Asia, Mesoamerika og Oseania sammen med elementer fra den moderne maskinalderen.[69][70][71][72]

Avantgardebevegelser fra begynnelsen av 1900-tallet

En del kunstneriske bevegelser og stiler i samtiden påvirket art deco, blant dem var futurisme, orfisme, funksjonalisme og modernisme generelt. Kubismen oppdaget sitt dekorative potensiale innenfor art deco-estetikken når den overføres fra lerretet til et tekstilmateriale eller tapet. Sonia Delaunay, «en tverrfaglig pioner innen abstrakt kunst og en framtredende skikkelse i avantgardescenen og som ikke bare arbeidet med maleri, men hun var også involvert i art deco-motedesign og tekstilskaping»[74] hvor hun unnfanget kjolemodellene sine i en abstrakt og geometrisk stil. Kubistisk-lignende formgivning ble skapt i 1926 av Louis Barillet i glassmaleriene i den amerikanske baren på Atrium Casino i Dax i sørvestlige Frankrike som ble åpnet i 1928.[75][76]

I arkitekturen ble den klare kontrasten mellom horisontale og vertikale masse, spesifikke både for russisk konstruktivisme og Frank Lloyd Wright-Willem Marinus Dudok-linjen, en vanlig enhet i artikulering av art deco-fasader, fra individuelle hjem og leiegårder til kinoer eller oljestasjoner.[77][78][79] Art deco brukte også fauvismens motstridende farger og design, spesielt i arbeidene til Henri Matisse og André Derain, og inspirerte designene til art deco-tekstiler, tapeter og malt keramikk.[48] Art deco tok også til seg ideer fra periodens visuelle vokabularet til moteverden, som inneholdt geometriske design, sjevron, sikksakk og stiliserte blomsterbuketter. Som nevnt over ble art deco påvirket av funn i egyptologi, og økende interesse for Orienten og for afrikansk kunst. Fra 1925 og utover ble den ofte inspirert av en lidenskap for nye maskiner, som luftskip, biler og store passasjerskip, og i 1930 resulterte denne påvirkningen i stilen kalt Streamline Moderne.[80]

  • Primitivisme – «Kvinnehode», av Amedeo Modigliani (1910–11), kalkstein, National Gallery of Art, Washington D.C.

    Primitivisme – «Kvinnehode», av Amedeo Modigliani (1910–11), kalkstein, National Gallery of Art, Washington D.C.

  • Kubistisk innflytelse – «Kubisk kaffeservering» av den danske sølvsmed Erik Magnussen (1927), i en utstilling kalt «Jazzalderen» ved Cleveland Museum of Art, USA

    Kubistisk innflytelse – «Kubisk kaffeservering» av den danske sølvsmed Erik Magnussen (1927), i en utstilling kalt «Jazzalderen» ved Cleveland Museum of Art, USA

  • Konstruktivisme – «Beat the Whites with the Red Wedges» av El Lisitskij (1919–1920), litografisk plakat, Moskva

    Konstruktivisme – «Beat the Whites with the Red Wedges» av El Lisitskij (1919–1920), litografisk plakat, Moskva

  • Futurisme – Trappehus med heiser fra fire gateplan, del av La Città Nuova, av Antonio Sant'Elia (1914), blekk og blyant på papir, Musei Civici, Como, Italia[81]

    Futurisme – Trappehus med heiser fra fire gateplan, del av La Città Nuova, av Antonio Sant'Elia (1914), blekk og blyant på papir, Musei Civici, Como, Italia[81]

Kjente art deco-kunstnere og -designere

Philips radio (1931)

Kjente art deco-arkitekter

Norske art deco-bygninger

Studentersamfundet i Trondhjem (Eystein Michalsens Merry-go-round)
Forum kino, Bergen
Foto: Frode Inge Helland

Kjent art deco

Fil:78 - bD1l4xJ (50062833242).jpg
Le rêve (Drømmen), maleri, privat samling, av Tamara de Lempicka (1927)

Jean Gardners bok Houses of the Art Deco Years tar for seg art decos innflytelse på forstedsbebyggelsen i England. Hun tar for seg hver enkelt arkitektonisk utforming, kapittel for kapittel, for å vise i hvor stor utstrekning art deco-stilen har influert britisk privatbebyggelse på 1920- og 1930-tallet.

Referanser

  1. ↑ «art deco», NAOB
  2. ↑ McLaughlin, Katherine; Stamp, Elizabeth (26. juni 2023): «Art Deco Architecture: Everything You Need to Know», Architectural Digest.
  3. ↑ Texier (2012), s. 128.
  4. ↑ 4,0 4,1 Hillier (1968), s. 12.
  5. ↑ 5,0 5,1 Benton, Benton & Wood (2003), s. 16.
  6. ↑ Berenholtz, Richard; Carol Willis (2005): New York Deco. Welcome Books. ISBN 978-1-59962-078-7.
  7. ↑ «International Style | MoMA», The Museum of Modern Art
  8. ↑ «What Is Mid-Century Modern?», Mymove.com
  9. ↑ Renaut, Christophe; Lazé, Christophe (2006): Les Styles de l'architecture et du mobilier, Editions Jean-Paul Gisserot, s. 110–116
  10. ↑ Benton, Benton & Wood (2003), s. 13–28.
  11. ↑ 11,0 11,1 Criticos, Mihaela (2009): Art Deco sau Modernismul Bine Temperat - Art Deco or Well-Tempered Modernism, SIMETRIA. ISBN 978-973-1872-03-2; s. 14, 16.
  12. ↑ «M. Cunny présente une Note sur un procédé vitro-héliographique applicable aux arts décoratifs», Bulletin de la Société française de photographie, Société française de photographie. Éditeur: Société française de photographie (Paris), 1858, Bibliothèque nationale de France, département Sciences et techniques, 8-V-1012
  13. ↑ «Enfin, dans les ateliers, on travaille à l'achèvement des objets d'art décoratifs, qui sont très nombreux», Le Figaro, Éditeur: Figaro (Paris), 18. september 1869, no. 260, Bibliothèque nationale de France
  14. ↑ «L'Art décoratif à Limoges, La Voix de la province : Revue littéraire, artistique, agricole et commerciale, 1862», (1862/04/01 (N1)-1863/01/01 (N12)), Bibliothèque francophone multimédia de Limoges, 2013-220524, Bibliothèque nationale de France
  15. ↑ «Revue des arts décoratifs (Paris), 1880–1902», Bibliothèque nationale de France, département Sciences et techniques, 4-V-1113
  16. ↑ Le Corbusier (1996), s. 70–81.
  17. ↑ Les années "25": art déco, Bauhaus, Stijl, Esprit nouveau, Musée des arts décoratifs. 1966.
  18. ↑ Poulin, Richard (2012): Graphic Design and Architecture, A 20th Century History: A Guide to Type, Image, Symbol, and Visual Storytelling in the Modern World. Rockport Publishers. ISBN 978-1-61058-633-7; s. 85.
  19. ↑ Benton, Benton & Wood (2003), s. 430.
  20. ↑ Hillier, Bevis (1971): The World of Art Deco: An Exhibition Organized by The Minneapolis Institute of Arts, June–September 1971. E.P. Dutton. ISBN 978-0-525-47680-1.
  21. ↑ Benton, Charlotte; Benton, Tim; Wood, Ghislaine (2010): Art Déco dans le monde- 1910–39. Renaissance du Livre. ISBN 9782507003906; s. 16–17.
  22. ↑ «Brightest London: Art deco in London Transport posters», London Transport Museum
  23. ↑ «55 Broadway – Temple of Winds», Art Deco Society UK
  24. ↑ «Art Deco Hotel in Mayfair: Design & Features», Claridges
  25. ↑ Gerlinger, Marion (4. mai 2022): «Arts Décoratifs: the history of Art Deco», Linearity
  26. ↑ Benton, Benton & Wood (2003), s. 165–170.
  27. ↑ Metropolitan Review, Volume 2, Metropolitan Press Publications, 1989, s. 8.
  28. ↑ 28,0 28,1 Campbell, Gordon (9. november 2006): The Grove Encyclopedia of Decorative Arts, Oxford University Press, USA, s. 42 (Vera), s. 43 (Cartier), s. 243 (Christofle), s. 15, 515, 527 (Lalique), s. 13, 134 (Boucheron), ISBN 0195189485
  29. ↑ Salon d'Automne 2012, exhibition catalogue (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 1. februar 2018.
  30. ↑ 30,0 30,1 Campbell, Gordon (9. november 2006): The Grove Encyclopedia of Decorative Arts, Oxford University Press, USA, ISBN 0195189485; s. 42-43
  31. ↑ Laurent, Stephane (2002): «L'artiste décorateur», i Benton, Charlotte; Benton, Tim; Wood, Ghislain, red.: Art Deco, 1910–1939, Renaissance du Livre, s. 165–171
  32. ↑ Texier (2019), s. 5–7.
  33. ↑ Cabanne (1986), s. 225.
  34. ↑ «plateglass», NAOB
  35. ↑ Hillier, Bevis (1983): The style of the century, 1900–1980. New York: Dutton; s. 62, 67, 70.
  36. ↑ Collins, Peter (1959): Concrete: The Vision of a New Architecture. New York: Horizon Press.
  37. ↑ Poisson (2009), s. 318–319.
  38. ↑ «Bergère - Adrien Karbowsky», Musee d'Orsay. Arkivert fra originalen 8. januar 2022.
  39. ↑ «polykromatisk», NAOB
  40. ↑ 40,0 40,1 Arwas (1992), s. 51–55.
  41. ↑ 41,0 41,1 41,2 41,3 Arwas, Victor; Russell, Frank (1980): Art Deco. New York: Harry N. Abrams. Inc. ISBN 0-8109-0691-0; s. 21, 52, 85, 171–184, 197–198.
  42. ↑ Mackrell, Alice (1990): Paul Poiret. New York: Holmes & Meier. s. 16, 56.
  43. ↑ 43,0 43,1 43,2 Duncan, Alastair (1988): The Encyclopedia of art deco, An Illustrative Guide to a Decorative Style from 1920 to 1939. New York: E.P. Dutton. ISBN 9780525246138; s. 46–47, 71, 73, 76, 82, 130.
  44. ↑ Collins, Peter (1959): Concrete: The Vision of a New Architecture. New York: Horizon Press.
  45. ↑ Poisson (2009), s. 318–319.
  46. ↑ Mackrell, Alice (1990): Paul Poiret. New York: Holmes & Meier; s. 16, 56.
  47. ↑ Loran, Erle (1963): Cézanne's Composition: Analysis of His Form, with Diagrams and Photographs of His Motifs. University of California Press. ISBN 978-0-520-00768-0; s. 9.
  48. ↑ 48,0 48,1 48,2 48,3 Goss, Jared (juni 2010): «French Art Deco», Metropolitan Museum of Art
  49. ↑ La Section d'or, 1912-1920-1925, Cécile Debray, Françoise Lucbert, Musées de Châteauroux, Musée Fabre, exhibition catalogue, Éditions Cercle d'art, Paris, 2000
  50. ↑ Vera, André (januar 1912): «Le Nouveau style», publisert i L'Art décoratif, s. 21–32
  51. ↑ Blau, Eve; Troy, Nancy J. (1998): «The Maison Cubiste and the meaning of modernism in pre-1914 France», i: Architecture and Cubism, Montreal, Cambridge, MA, London: MIT Press−Centre Canadien d'Architecture, ISBN 0-262-52328-0; s. 17–40
  52. ↑ Troy, Nancy J. (1991): Modernism and the Decorative Arts in France: Art Nouveau to Le Corbusier, New Haven CT, and London: Yale University Press, ISBN 0-300-04554-9; s. 79–102
  53. ↑ »Portraits of Architects- André Mare», Cité de l'Architecture et du Patrimoine
  54. ↑ Green, Christopher (2000): «Chapter 8, Modern Spaces; Modern Objects; Modern People», Art in France, 1900–1940. Yale University Press. ISBN 978-0-300-09908-9; s. 161.
  55. ↑ Mare, André (30. november 1912): Salon Bourgeois, Salon d'Automne, The Literary Digest, Doom of the Antique, s. 1012
  56. ↑ The Sun (New York, N.Y.), 10. november 1912. Chronicling America: Historic American Newspapers. Lib. of Congress
  57. ↑ Davis, Ben (6. november 2014): «"Cubism" at the Met: Modern Art That Looks Tragically Antique», Exhibition: «Cubism: The Leonard A. Lauder Collection», Metropolitan Museum of Art, ArtNet News
  58. ↑ La Maison Cubiste, 1912, Kubisme.info. Arkivert fra originalen 13. mars 2013.
  59. ↑ Arwas (1992), s. 52.
  60. ↑ 60,0 60,1 Arwas (1992), s. 54.
  61. ↑ «Detail of Duchamp-Villon's Façade architecturale, 1913», Archives of American Art, Smithsonian Institution
  62. ↑ Green, Christopher (2000): Joseph Csaky's staircase in the home of Jacques Doucet. Yale University Press. ISBN 0300099088.
  63. ↑ Aestheticus Rex (14. april 2011): «Jacques Doucet's Studio St. James at Neuilly-sur-Seine», Aestheticusrex.blogspot.com.es
  64. ↑ Imbert, Dorothée (1993): The Modernist Garden in Frances. Yale University Press. ISBN 0300047169.
  65. ↑ Balas, Edith (1998): Joseph Csáky: A Pioneer of Modern Sculpture. American Philosophical Society. ISBN 9780871692306; s. 5.
  66. ↑ Arwas (1992), s. 70.
  67. ↑ Grasset, Eugène (1905): «Méthode de composition ornementale, Éléments rectilignes», Librarie Centrale des Beaux-Arts, Paris
  68. ↑ Grasset, Eugène (1905): «Méthode de composition ornementale», Paris, Librairie centrale des beaux-arts
  69. ↑ «Art Deco Style», Museum of London. Arkivert fra originalen 7. februar 2008
  70. ↑ Wood, Ghislaine (2003): Essential Art Deco, London: VA&A Publications. ISBN 0-8212-2833-1.
  71. ↑ Hauffe, Thomas (1998): Design: A Concise History, 1. utg. London: Laurence King.
  72. ↑ «Art Deco Study Guide», Victoria and Albert Museum. Arkivert fra originalen 25. oktober 2008.
  73. ↑ Jones, Denna, red. (2014): Architecture The Whole Story. Thames & Hudson. ISBN 978-0-500-29148-1; s. 30
  74. ↑ Sonia Delaunay: Pioneer of Abstract Art Between Fashion & Painting, Artland Magazine
  75. ↑ Dax: A Dog's Tale, Google Arts & Culture
  76. ↑ Base Mérimée: PA00083937, Ministère français de la Culture
  77. ↑ Criticos, Mihaela (2009): Art Deco sau Modernismul Bine Temperat - Art Deco or Well-Tempered Modernism (på rumensk og engelsk). SIMETRIA. ISBN 978-973-1872-03-2; s. 51.
  78. ↑ Jirousek, Charlotte (1995): «Art, Design and Visual Thinking», Cornell University
  79. ↑ Duncan (1988), s. 8-10.
  80. ↑ Duncan (1988), s. 7–8.
  81. ↑ Criticos, Mihaela (2009). Art Deco sau Modernismul Bine Temperat - Art Deco or Well-Tempered Modernism (på rumensk og engelsk). SIMETRIA. s. 67. ISBN 978-973-1872-03-2. 

Litteratur

Eksterne lenker

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Art_deco&oldid=21068»