Adolf Wermuth
| Adolf Wermuth | |||
|---|---|---|---|
| Tysklands finansminister | |||
| 1909–1912 | |||
| Regjering | Bethmann Hollweg | ||
| Forgjenger | Reinhold von Sydow | ||
| Etterfølger | Hermann Kühn | ||
| Overborgermester i Berlin | |||
| 1912–1920 | |||
| Forgjenger | Martin Kirschner | ||
| Etterfølger | Gustav Böß | ||
Adolf Wermuth (født 23. mars 1855 i Hannover, død 11. oktober 1927 i Berlin) var en tysk jurist, embetsmann og politiker (partiløs). Wermuth var sitt lands finansminister fra 1909 til 1912 og overborgermester i Berlin fra 1912 til 1920.
Liv og virke
Bakgrunn
Wermuth var sønn av generalpolitidirektør[1] Karl Georg Ludwig Wermuth; familien var borgerlig med monarkistisk sinnelag.[2] Etter abitur fra Gymnasium Andreanum i Hildesheim studerte han jus ved universitetene i Leipzig, Heidelberg og Göttingen og tok juridisk statseksamen.
Karriere
Wermuth arbeidet som dommer og hadde ulike stillinger i innenriksdepartementet. Han var tysk representant (rikskommissær) ved Melbourne Centennial International Exhibition i 1888 og verdensutstillingen i Chicago 1893.[3] Etter overleveringen av Helgoland fra Storbritannia til Tyskland i 1890 (Helgoland–Zanzibar-traktaten) ledet han interimsadministrasjonen av øya.[1]
Adolf Wermuth ble første understatssekretær i Reichsschatzamt og deretter fra 1909 statssekretær samme sted (finansminister). Han ble ansvarlig for gjennomføringen av riksfinansreformen utarbeidet av regjeringen Bülow. Wermuth gikk av som finansminister i regjeringen Bethmann Hollweg da hans forslag om forhøyet arveavgift ikke fikk regjeringssjefens tilslutning.[4]
I mai 1912 ble Wermuth valgt av byparlamentet til etterfølger av Martin Kirschner til overborgermester i Berlin. Dette embede innehadde han fra 1. september 1912 til 25. november 1920. Som overborgermester i Berlin grunnla han kommunale elektrisitetsverk og utvidet det underjordiske jernbanesystemet.[5] Da byens vareforsyning for næringsmidler i 1912 fungerte dårlig, lot Wermuth byen kjøpe kjøtt for 12 millioner riksmark. Kjøttvarene ble solgt videre til innbyggerne til kostpris. Han ledet byen ved utvidelsen til Stor-Berlin i oktober 1920.
Adolf Wermuths stilling ble svakere etter revolusjonen i 1918, særlig som følge av de stadige streikene og ytterliggående sosialisters innflytelse i de kommunale organer.[3] Etter elektrikerstreiken i 1920 mistet han støtte fra såvel sosialistisk som borgerlig hold og gikk av som overborgermester etter valget i 1920, da flertallet gikk til sosialdemokratene og USPD.[1]
Wermuth utga sine memoarer Ein beamtenleben (En embetsmanns liv) i 1922.[6]
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 Hannoversches biographisches Lexikon: von den Anfängen bis in die Gegenwart lest 2. april 2015
- ↑ «An der Spitze Berlins». www.luise-berlin.de. Arkivert fra originalen 19. april 2017. Besøkt 11. januar 2017.
- ↑ 3,0 3,1 Projekt Runeberg: Nordisk familiebok, andre opplag 1921 lest 1. april 2015
- ↑ Deutsches Historisches Museum (LEMO) Jahreskronik 1912 besøkt 1. april 2015
- ↑ Berlins internettside: Zweckverband Groß-Berlin 1912-1921 lest 1. april 2015
- ↑ Projekt Runeberg: Nordisk familjebok:1926 lest 2. april 2015