Klosterpion
| Klosterpion | |||
|---|---|---|---|
| Feil under oppretting av miniatyrbilde: | |||
| Nomenklatur | |||
| ID-en «» er ukjent for systemet. Bruk en gyldig entitets-ID. | |||
| Populærnavn | |||
| klosterpion, bondepion | |||
| Hører til | |||
| pionslekta, Saxifragales, egentlige tofrøbladete planter | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | kratt og enger | ||
| Utbredelse: | Sør-Europa | ||
Klosterpion (Paeonia officinalis) er en pionart.
Den er en opptil 35 cm høy, flerårig urt med mange stengler. Bladene har 17–30 småblad som er grønne på oversiden og blågrønne under. De røde blomstene sitter enkeltvis og endestilte; de er svært store, 7–13 cm i diameter. Frukten er 2–3 hårete belgkapsler.
Planten vokser i enger og kratt. I Alpenes sørskråning forekommer den i submediterran skog sammen med blant annet mannaask, vårkornell, buskvikke, europahumlebøk, duneik og legefirtann. Arten er utbredt i Sør-Europa fra Portugal østover til Romania.
Klosterpion var allerede i antikken en viktig medisinplante, og i middelalderen begynte man å plante den som prydplante. De dyrkede kultivarene kalles bondepion (ukorrekt vitenskapelig navn Paeonia × festiva) og har som regel fylte blomster. Denne hageplanten er svært hardfør og kan plantes helt nord til Finnmark.
Galleri
-
Blomst
-
Bladverk -
Frø
-
Bondepion
Litteratur
- M. Aghababian (2011). «Paeonia officinalis». Paeoniaceae. – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 8. september 2015.
- M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 58. ISBN 0-7136-7015-0.
- O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 66. ISBN 82-562-0490-7.
- Den store hageboken. Det Beste. 1973. s. 334–335. ISBN 82-7010-019-6.
- «Paeonia officinalis». Info Flora. Besøkt 9. september 2015.
Eksterne lenker
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata