Alruneslekta
| Alruneslekta | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Mandragora L. | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planter | ||
| Divisjon | Dekkfrøete planter | ||
| Klasse | Tofrøbladete planter | ||
| Orden | Søtvierordenen | ||
| Familie | Søtvierfamilien | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 4 | ||
| Habitat | brakkmark | ||
| Utbredelse | Middelhavslandene, Sentral-Asia, Himalaya | ||
| Inndelt i | |||
Alruneslekta (Mandragora) er en slekt i søtvierfamilien. Alrunen (M. officinarum) vokser vilt i Sør-Europa og i Orienten, men kan ved forsiktig pleie også drives frem lenger nord. F. Chr. Schübeler forteller således at i botanisk hage på Tøyen i Oslo «holder den sig ret godt under et tilstrækkeligt Løvdække, ja kan endog give modent Frø, men da gaar den ud...»
Navnet er kjent fra oldhøytysk som alruna; første leddet kan være beslektet med «alv», mens siste ledd, «rune», betød «hemmelighet».[1]
Beskrivelse
I likhet med mange andre planter i søtvierfamilien inneholder alrunen atropin, hyoscyamin og andre svært giftige alkaloider. Over jorda sitter en krans med store blad. Fra denne kransen kommer blomstene, som senere utvikler seg til bær. Blomsten er hvit, blå eller fiolett; bæret er oransje eller gult og på størrelse med en plomme.
Alrunens rot likner på et lite menneske; antakelig er dette årsak til at folketroen har tillagt planten magiske egenskaper som hjelpeånd. Ordet «dragdukke» er trolig avledet av mandragora, plantens navn på flere språk.[2]
All denne mystikken rundt alrunen gjorde at slike røtter ble etterspurt i fyrstelige raritetskabinetter. Rundt 1600 fantes en hel liten industri som fremstilte alrune-lignende figurer, skåret til så de lignet miniatyr-mennesker. Universitetet i Bergen har en slik forfalskning. Ved C14-analyse av hårstråene i 2018 viste den seg å være fremstilt av en planterot i årene rundt 1600, med hårene stukket inn mens den var fersk, slik at de hang fast da den tørket og trakk seg sammen. Eksemplaret i Bergen var utstilt iallfall fra 1848 med forklaringen «Alrune eller Galgemand, Roden af en Urt, som siges at voxe blot paa Retterpladse, og at give Besidderen overnaturlige Kræfter samt Lÿkke til at finde skjulte Skatte.»[3]
Medisinsk bruk
Den omtales fra 1500-tallet f.Kr. og general Hannibal brukte den til å bedøve og overmanne fienden. Romerne brukte den som narkose før kirurgiske inngrep. Araberne oversatte antikkens verker og utviklet den bedøvende Spongia Somnifera («sove-svamp»), som inneholdt saft fra planten. [4]
Folketro om alrunen
I folketroen ga alrunen fra seg et dødbringende skrik om noen prøvde å dra den opp av jorden. Shakespeare beskriver i 4. akt av Romeo og Julie «skrik som alruner revet opp av jorden, så de som hører dem, blir sinnssyke.»[5]
Skulle man trekke opp en alrune og komme levene fra det, måtte man sikre seg at den vokste på en galgebakke; helst der sæden fra en hengt mann traff jorden. Så var det å vente til første mandag etter vår- eller høstjevndøgn. Roten kunne da graves fri, en snor knyttes rundt den og snorens motsatte ende festes i en hund. Ropte man da på hunden, ble roten rykket opp. I samme øyeblikk døde angivelig hunden.[6]
I litteraturen
I Første Mosebok fortelles at patriarken Jakobs koner, søstrene Rakel og Lea, brukte alruner som fruktbarhetsmedisin: En dag i hvetehøstens tid gikk Ruben ut og fant alruner på marken og bar dem hjem til Lea, sin mor; da sa Rakel til Lea: «Kjære, gi meg noen av din sønns alruner!» Men hun svarte: «Er det ikke nok at du har tatt min mann? Vil du også ta min sønns alruner?» Da sa Rakel: «Han kan sove hos deg i natt, hvis jeg får din sønns alruner!» Da Jakob om kvelden kom hjem fra marken, gikk Lea ham i møte og sa: «Det er hos meg du skal være i natt; jeg har tinget deg for min sønns alruner.» Og Lea ble gravid og fikk sin femte sønn med Jakob.[7]
Det andre stedet i Bibelen hvor planten nevnes, er i Salomos høysang (Høy 7, 13).
Margit Sandemo har viet alrunen bred plass i bokserien Sagaen om Isfolket, og likeledes J.K. Rowling i bøkene om Harry Potter.
Referanser
- ↑ «alrune», ordnet.dk
- ↑ Grindeland, John Magne: «alrune» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 23. april 2026 fra [1]
- ↑ Henrik von Achen: «1903 Alruneroten»
- ↑ Mandragora, Anesthetic of the Ancients, 2012
- ↑ «...shrieks like mandrakes torn out of the earth, that living mortals, hearing them, run mad.» Hentet fra Romeo og Julie
- ↑ Ulf Ellervik: Ond kjemi (s. 150), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2014, ISBN 978-82-02-42867-9
- ↑ 1. Mos. 30:14-17, nettbibelen.no
Litteratur
- Frederik Christian Schübeler: Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrige. Et Bidrag til Nord-Europas Natur- og Culturhistorie. 3die Bind. W.C. Fabritius & Sønner. Christiania 1889, s. 166.
Eksterne lenker
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata