Erik Magnusson av Sverige
| Erik Magnusson av Sverige |
|---|
Erik Magnusson (født 1339, død 20. juni 1359) var konge av Sverige og herre over Skåne i 1344–1359.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Erik var sønn av kong Magnus Eriksson og sønnesønn til hertug Erik Magnusson av Södermanland. Han ble valgt til konge i 1344, kun fem år gammel, men ble samkonge først i 1356 etter et opprør mot Magnus Eriksson. Erik var rivaliserende konge til sin far Magnus Eriksson fra 1356 og til sin død i 1359.
I 1343 ble Erik og hans bror Håkon valgt til tronarvinger av henholdsvis kongeriket Sverige og kongeriket Norge. Håkon fikk den norske tronen i 1355 og det førte til at unionen mellom de landene ble oppløst. At Erik ikke fikk noen posisjon i det svenske rådet kan ha vært årsaken til at han valgte å lede et opprør mot sin far i 1355. I 1357 hadde opprøret tvunget Magnus til å dele Sverige med sin sønn Erik, som fikk styre det meste av sydlige Sverige og Finland.
Sverige ble forent igjen i 1359 da far og sønn ble forsonet, og de styrte Sverige sammen i noen måneder inntil Erik døde av pesten. Da han var døende anklaget han sin mor Blanka av Namur for å ha forgiftet ham. Kort tid etter døde også hans hustru Beatrix. Også hun døde av pesten.
Erik var gift med Beatrix av Bayern, datter av den tysk-romerske keiseren Ludvig IV av Bayern.
Han titulerte seg som «Wij Eriker medh Gudz nådhom Swia och Götha konunger, och herra öfuir Skånes landh».
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Eldbjørg Haug: Margrete. Den siste Dronningen i Sverreætten. Oslo 2000.