Akklamasjon
Akklamasjon (fra latin tilrop) er en markant ytring av enighet, eller bifall, oftest i form av håndklapping og applaus. Ved bruk av akklamasjon i organisasjoner i forbindelse med valg eller avstemmelser kreves ikke stemmesedler. I noen tilfeller nyttes metoden for å veie to valgmuligheter opp i mot hverandre[trenger referanse]. Der vil den tydeligste akklamasjon vise hvilket valg flertallet ønsker. Den vanligste bruken av akklamasjon er når en person eller et forslag står til avstemning uutfordret.
I liturgisk sammenheng er akklamasjon en kort hymne eller en tekst som menigheten sier sammen, f.eks. at det synges halleluja før og etter en tekstlesning.[1]
Bruk[rediger | rediger kilde]
Norske partiledere velges og gjenvelges ofte ved akklamasjon.[2][3]
Akklamasjon brukes ofte for å godkjenne årsberetninger, innkallinger eller andre rapporter eller lister som skal vedtas eller godkjennes. Ordstyrere og referenter på årsmøter velges vanligvis ved akklamasjon.
Pave Johannes Paul II avskaffet i 1996 muligheten for å velge pave ved bruk av akklamasjon. Før dette kunne kardinalene quasi afflati Spiritu Sancto – som på Den hellige ånds inspirasjon, fritt og spontant, enstemmig og høylydt, slutte seg til et forslag og utrope en kandidat til pave uten å gå til avstemning.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Messens enkelte deler
- ↑ Støre er ny leder i Arbeiderpartiet, vg.no, Cato Husabø Fossen og Alf Bjarne Johnsen
- ↑ Hareide og nestlederne gjenvalgt, vg.no, Eva-Therese Grøttum og Nilas Johnsen
- ↑ Kort om pavevalg, katolsk.no