Edit Notowicz
| Edit Notowicz |
|---|
Edit (også skrevet Edith) Notowicz (født 1929) er en ungarskfødt norsk kvinne. Hun er en av de siste norske overlevende[1] fra Holocaust og er et viktig tidsvitne fra andre verdenskrig.
Hun vokste opp i en bygd sør i Ungarn, som den yngste av tre søsken i en jødisk familie. Faren hadde sagbruk. Moren, som hadde studert musikk i Wien, spilte piano og var engasjert i sosialt arbeid. Notowicz har beskrevet barndommen som en fin tid.[2]
Verdenskrig og konsentrasjonsleire
Da andre verdenskrig brøt ut, vokste antisemittismen i Ungarn. 19. mars 1944 marsjerte tyske soldater inn i landet. Riksforstander Miklós Horthy og hans regjering ble satt til side. Fra da av startet utryddelsen av jøder for alvor. Jødiske barn ble kastet ut av skolen, jøder fikk ikke lov til å reise med offentlige transportmidler,[3] det ble innført rasjonering på alle livsnødvendige varer, og snart ble det gitt ordre om at alle jøder skulle bære den gule jødestjernen.[4]
5. mai 1944 kom politiet og ga familien Notowicz én time til å pakke det aller nødvendigste. De skulle «på transport». Ifølge Notowicz ble de først sendt til en skog, der de var i fjorten dager og sov under åpen himmel, mens de ventet på transport videre, uten å vite hvor. En dag ble de fraktet til nærmeste jernbanestasjon. De ble plassert sammen med rundt 60 andre i en togvogn uten vinduer. Toalettet besto av en bøtte i et hjørne.
Auschwitz
De fikk ingen informasjon, ikke mat eller vann i løpet av turen, som Notowicz antar tok flere dager, før de ankom Auschwitz. I kaoset på stasjonen kom Notowicz bort fra resten av familien, og hun klarte ikke å finne dem igjen. Hun ble plassert i en gruppe med andre barn. Hun så aldri resten av familien igjen, og vet ikke om de ble sendt rett i gasskammeret eller om de ble brukt som slavearbeidere en kort tid før de ble gasset i hjel. Barna måtte gi fra seg sine egne klær, de ble «desinfisert» og snauklipt. Notowicz ble fort god venn med en litt eldre jente. De passet på hverandre og forsøkte å holde sammen.[5]
I Auschwitz stiftet Notowicz bekjentskap med Josef Mengele, også kalt «dødsengelen». Han var opptatt av å finne nye metoder for sterilisering, så han kunne hindre jøder i å formere seg. I leiren gjorde han steriliseringsforsøk på flere av de jødiske jentene, også Notowicz. Steriliseringen foregikk uten bedøvelse. Mange ble sendt til «krematoriet». Notowicz antar at grunnen til at hun ikke ble sendt dit, var at nazistene trengte arbeidskraft. Hun var sterk og ble satt til å arbeide i en fabrikk som lå litt utenfor selve leiren. Det var hardt arbeid, lange dager og små matrasjoner.[5]
Hainichen
I oktober 1944 ble hun sendt fra Auschwitz til byen Hainichen, sammen med flere hundre jødiske kvinner som ble regnet som arbeidsdyktige. Der ble innkvartert i en leir med gjerde og vakttårn. De skulle arbeide 12-timers skift på en fabrikk som laget militærutstyr: FRAMO-Werke. Også her var arbeidet hardt og matrasjonene små. I midten av april 1945 fikk de beskjed om at de skulle evakueres fra leiren. Russerne var på vei mot byen.
Theresienstadt
Evakueringsruten endte til slutt i Theresienstadt konsentrasjonsleir i Tsjekkoslovakia. I Theresienstadt døde hennes venninne: «I løpet av natten hadde hun sovnet stille inn – omtrent som noen blåste ut et lys.»[6]
8. mai 1945 inntok de første russiske styrkene Theresienstadt. Krigen var slutt.[7] Russerne startet øyeblikkelig en redningsaksjon for å redde flest mulig av fangene.
Etterkrigstiden
Selv om krigen var over og leiren befridd, gikk det flere uker før de av fangene som hadde overlevd kunne slippe ut. Det skjedde tidlig i juni. Notowicz havnet i første omgang på et barnehjem, og var der mens Røde Kors forgjeves forsøkte å få informasjon om resten av familien hennes. Etter noen måneder ble hun sendt tilbake til Ungarn. Der var det ingen plass for henne. Nye mennesker hadde overtatt barndomshjemmet, og de jaget henne derfra. Kommunistene som nå styrte landet ønsket heller ikke jødene velkommen. Det var i det hele tatt få land som ville ha noe med jøder å gjøre.
Notowicz bodde en tid hos en venn av faren. Hun hjalp ham med forskjellige praktiske ting, mens hun gikk på skolen. Hun tok artium, og studerte en tid juss i byen Kolowzsvar. Senere arbeidet hun hos en skrankeadvokat.[8]
I 1960-årene bodde hun en tid i Israel og arbeidet for heisfabrikken Schindler i Tel Aviv. I løpet av denne tiden traff hun sin norske mann og flyttet med ham til Trondheim i 1969. I Trondheim arbeidet hun i nesten tretti år ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Hun har alltid ønsket å være til hjelp for andre, og har bl.a. engasjert seg for å hjelpe personer med rusmiddelavhengighet.
I 2006 var Notowicz tilbake i Auschwitz for første gang, sammen med en norsk skoleklasse som var på temareise med Aktive Fredsreiser. Dette var en sterk og vanskelig opplevelse for henne, men møtet med de engasjerte skoleelevene ga henne håp:
«Jeg har mitt eget slagord: Hjelp, ikke fornekt det du ser rundt deg! En kan vel kanskje si at det også er mitt partiprogram. Her har jeg kun én fastspikret paragraf: «Du skal ikke hate, eller se på forskjellene mellom mennesker, men ser på det vi har felles.» For meg spiller det ingen rolle om det er en jøde, kristen, buddhist eller muslim. Vi må prøve å finne en felles plattform, og å ha respekt for hverandre. Først da tror jeg vi kan bygge opp en fredelig sameksistens.[9]
Heder
I 2022 malte Vebjørn Sand Notowicz’ portrett for å innlemme det i kunstinstallasjonen Roseslottet i Oslo,[10] sammen med mer enn 40 andre tidsvitner.[11]
I 2023 ble hun innlemmet i Wall of Feminism, Litteraturhuset i Trondheims kunstprosjekt, som skal synliggjøre historiske kvinner med tilknytning til Trondheim og deres bidrag i krig- og fredstid, i samfunnsliv, kunst og kultur.[12]
I 2025 ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje for alltid å ha arbeidet for å fremme tilgivelse, håp og inkludering.[13]
Referanser
- ↑ NTB (28. januar 2025). «Overlevende tilbake i Auschwitz – 80 år etter at de ble befridd». www.forsvaretsforum.no. Besøkt 18. juni 2025.
- ↑ Lothe (2013), s. 119
- ↑ Frogner (1995), s. 175
- ↑ Lothe (2013), s. 120
- ↑ 5,0 5,1 Lothe (2013), s. 120–123
- ↑ Sitat fra Notowicz i Lothe (2013), s. 126
- ↑ Lothe (2013), s. 126
- ↑ Lothe (2013), s. 127
- ↑ Sitat fra Notowicz i Lothe (2013), s. 129
- ↑ Hatland, Lena Erikke (28. desember 2022). «Hun er den siste norske overlevende fra Auschwitz. Nå blir hun foreviget». NRK. Besøkt 15. juni 2025.
- ↑ Nilsen, Kevin (7. desember 2020). «Historiens ansikter – Roseslottet». Besøkt 15. juni 2025.
- ↑ «Wall of feminism». www.feministhuset.no (på norsk). Besøkt 15. juni 2025.
- ↑ Svardal, Geir (28. august 2025). «Hedret av kongen». adressa.no. Besøkt 28. august 2025.
Kilder
- Frogner, Karoline (1995). Mørketid : kvinners møte med nazismen (på norsk). Oslo: Cappelen. ISBN 8202149096.
- Lothe, Jakob (red.) (2013). Kvinnelige tidsvitner : fortellinger fra Holocaust (på norsk). Oslo: Gyldendal. ISBN 9788205457065.
Eksterne lenker
- Edit Notowicz' historie. Norsk digitalt fangearkiv. 16. januar 2020. Varighet: 6:30
- Journalist Geir Svardal og Edit Notowicz (2024). En samtale om tilgivelse etter Auschwitz. Litteraturhuset i Trondheim. Varighet: 41:32