Erna Solberg
![]() | Aktuell person: Denne artikkelen omhandler en person i en pågående hendelse. Vær ekstra oppmerksom på at innholdet kan være utdatert eller feilaktig, og at det kan komme flere endringer i artikkelteksten på kort tid. |
Erna Solberg | |||
---|---|---|---|
Norges 35. statsminister | |||
16. oktober 2013–14. oktober 2021 | |||
Regjering | Solberg | ||
Forgjenger | Jens Stoltenberg | ||
Etterfølger | Jonas Gahr Støre | ||
Høyres parlamentariske leder | |||
9. oktober 2005–30. september 2013 | |||
Forgjenger | Oddvard Nilsen | ||
Etterfølger | Trond Helleland | ||
Høyres leder | |||
9. mai 2004– | |||
Forgjenger | Jan Petersen | ||
Norges kommunal- og regionalminister | |||
19. oktober 2001–17. oktober 2005 | |||
Regjering | Bondevik II | ||
Forgjenger | Sylvia Brustad | ||
Etterfølger | Åslaug Haga | ||
Høyres kvinnepolitiske leder | |||
7. mars 1993–29. mars 1998 | |||
Forgjenger | Siri Frost Sterri | ||
Etterfølger | Sonja Sjøli | ||
Stortingsrepresentant | |||
2. oktober 1989– | |||
Valgkrets | Hordaland |
Erna Solberg (født 1961) er en norsk politiker som er leder i Høyre og som var Norges statsminister fra 16. oktober 2013 til 14. oktober 2021. Hun har vært partileder i Høyre siden 2004 og stortingsrepresentant for Hordaland siden 1989.
Som kommunal- og regionalminister i Bondevik-regjeringen fra 2001 til 2005 ønsket hun å bygge ut velferdstjenestene innenfor rammen av færre og sterkere kommuner, og regionalt samarbeid mellom fylkeskommunene. Hun reformerte innvandringspolitikken. Siden hun tiltrådte som partileder i 2004 og parlamentarisk leder i 2005, har Solberg særlig vist en sosial og verdimessig inngang til Høyres politikk. Partiet har også blitt mer utpreget pragmatisk.
I de første årene som partileder var velgeroppslutningen om Høyre og Solberg som mulig statsminister nokså lav, men begynte å stige i 2009. Solberg har videreført Høyres historiske streben etter borgerlig samarbeid. Etter stortingsvalget i 2013 ble det mulig for Solberg å danne en mindretallsregjering av Høyre og Fremskrittspartiet med en bindende avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti, som gikk inn i Solberg-regjeringen i 2018 og 2019, mens Fremskrittspartiet gikk ut i 2020, uten å felle regjeringen. Solberg er Norges lengst sittende statsminister fra Høyre.
Solbergs regjeringsperiode har gitt navn til fenomenet Den solbergske parlamentarisme – friheten et regjeringsparti har til å kritisere sin egen regjering.[1][2]
I september 2023 ble det kjent at hennes mann Sindre Finnes drev omfattende og hyppig handel med aksjer mens hun var statsminister, noe som medførte at Solberg var inhabil i flere saker hun behandlet som statsminister.[3][4]
Familie, oppvekst og utdannelse
Erna Solberg ble født 24. februar 1961[5] i Arna[6] (i Haus kommune, nå i Bergen kommune) som datter av konsulent Asbjørn Solberg (1925–1989) og kontorfullmektig Inger Wenche Torgersen (1926–2016). Faren var disponent i rutebilselskapet Bergen Sporvei.[7][8] Erna Solberg vokste opp på Kalfaret[9] som den mellomste av tre søstre, der Marit Solberg (født 1956) var eldst.[10]
Hun var først elev ved Nygård skole. Med visuelt betinget dysleksi var ikke skolegangen uten vansker,[11] men hun fikk først påvist diagnosen som 16-åring, og nøt godt av sterke muntlige evner.[12] På fritiden var hun skolemusikant og speider i KFUK, og spilte piano.[10]
Hun gikk allmennfag ved Langhaugen videregående skole. Solberg er utdannet cand.mag. med mellomfag i sosiologi, mellomfag i sammenlignende politikk, kurs i statistikk og hovedfagskurs i statsvitenskap fra Universitetet i Bergen fra 1986. Hun har også deleksamen fra hovedfag i sosialøkonomi fra 1988.[13]
Solberg giftet seg i 1996 med Sindre Finnes (født 1964). De møttes mens de begge studerte i Bergen. De har to barn. Sindre Finnes har tidligere vært både ansatt og tillitsvalgt i Høyre.[10][11][14]
Tidlig politisk arbeid
Mens hun gikk videregående skole påtok hun seg verv som medlem av Bergens Unge Høyres arbeidsutvalg, leder for Operasjon Dagsverk i 1979, medlem av sentralstyret i Norges Gymnasiastsamband og elevrepresentant i Rådet for videregående opplæring. Solberg var senere lønnet sekretær i Operasjon Dagsverk 1983–1985.[13] Hennes fremste politiske interesseområder på denne tiden var skole, likestilling og utviklingshjelp.[9][15][16]
I studietiden var Solberg formann i Bergens Unge Høyre 1980–1982, viseformann i Hordaland Unge Høyre 1980–1981 og formann i Bergen Konservative Studenterforening 1985–1986. Ved kommunevalget i 1987 var hun valgkampleder for Bergen Høyre. Solberg satt i Bergen bystyre frem til hun ble stortingsrepresentant.[13]
Stortingsrepresentant
Foran stortingsvalget 1989 ble Solberg ble nominert på tredjeplass på Hordaland Høyres liste. Dette skjedde etter at nominasjonskomiteen og nominasjonsmøtets flertall i Hordaland Høyre kastet den sittende representanten Brita Borge, som hadde tredjeplassen på listen i 1985.[17][18] Solberg hadde utdannelse, økonomi, miljøvern og helse som sine viktigste saker, og ønsket å markere forskjellene mellom Høyre og Fremskrittspartiet.[19] Hun var 28 år gammel da hun ble innvalgt på Stortinget. Hun satt først i Stortingets finanskomité, så i Stortingets forbruker- og administrasjonskomité.[13] De unge representantene Solberg, Kristin Clemet og Thorhild Widvey arbeidet nært sammen.[20]
I 1993 var Solberg, Clemet, Jo Benkow, Annelise Høegh, Jan Petersen og Per-Kristian Foss blant Høyre-representantene som sikret flertallet for partnerskapsloven, som flertallet i stortingsgruppen var imot.[21][22] Senere var Solberg med på å sikre at Høyre ikke søkte omkamp om loven sammen med Kristelig Folkeparti.[23] Samme år støttet hun Brundtland-regjeringens forslag om skolestart for seksåringer, tiårig grunnskole og rett til videregående opplæring, men ønsket også at det tiende året i grunnskolen skulle kunne tas ut i videregående skole.[24] Hun støttet også forslaget om kontantstøtte, som hun mente sikret fleksibilitet for familiene.[25]
Tidlig i 1990-årene tok Høyre stilling til flere spørsmål i skjæringen mellom jus, etikk og medisin, så som abort og bioteknologi. Solberg var blant de fremste tilhengerne av fortsatt rett til selvbestemt abort, men kritisk til at egenskaper ved fosteret i seg selv skulle være et grunnlag for å innvilge senabort: «Det må ikke bli slik at ettertiden vil vurdere perioden fra den andre verdenskrig til i dag som humanismens, toleransens og forståelsens mest dominerende tidsalder, men at vi ved bruk av teknologi beveger oss vekk fra dette samfunnet.»[26]
I 1993 ble hun valgt til ny leder i Høyrekvinners Landsforbund med 52 stemmer, mot 27 stemmer til Lisbeth Vikse fra Rogaland.[27] I 1994 la Høyrekvinnene ned sin egen organisasjon, fordi de ville å unngå å pålegge medlemmene dobbeltarbeid.[28] Samme år vedtok Høyres landsmøte å opprette et kvinnepolitisk utvalg i selve partiet.[29] Solberg satt som leder for utvalget frem til 1998. Som kvinnepolitisk leder var hun også selvskrevent medlem av Høyres sentralstyre og arbeidsutvalg.[7][13]
I stortingsgruppen tok hun en stadig viktigere rolle. Hun ble medlem av Høyres gruppestyre og medlem av Stortingets finanskomité i perioden 1993–1997, så fraksjonsleder for Høyres medlemmer av Stortingets kommunalkomité i perioden 1997–2001.[13][30] Solberg ble lagt merke til for arbeidet med delingsmodellen, beskatningen av kraftverk og inntektssystemet for kommunene.[7][30][31] Til tross for at hun ikke utmerket seg som taler eller debattant, ble hun ansett som anvendelig på de fleste saksområder.[30] Hun var blant partileder Jan Petersens mest fortrolige medarbeidere, og foran stortingsvalget i 2001 var hun et klart statsrådsemne.[30]
Kommunal- og regionalminister

Foto: Magnus Fröderberg/norden.org
Ved stortingsvalget i 2001 fikk Høyre 21,2 % av stemmene, og gikk inn i en mindretallsregjering sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre med Kjell Magne Bondevik som statsminister. Den 19. oktober 2001 ble Kjell Magne Bondeviks andre regjering, «samarbeidsregjeringen», dannet. Ikke uventet ble Solberg statsråd i Kommunal- og regionaldepartementet.[32]
Den røde tråden i hennes styring av kommunene var at velferdstjenestene skulle forvaltes av færre og sterkere kommuner, og gjennom regionalt samarbeid mellom fylkeskommunene.[7] Hun mente at antallet kommuner gjerne kunne reduseres med et hundretall.[33] Kommuneøkonomien tidlig på 2000-tallet var anstrengt, noe som ble en tilbakevendende kritikk mot Solberg og regjeringen.[34]
Hovedlinjen i Solbergs innvandringspolitikk hadde Høyre i stor grad lagt sammen med Arbeiderpartiet gjennom 1990-årene for å demme opp for Fremskrittspartiet.[35] Politikken hadde som mål av seg å være «restriktiv, men rettferdig».[35] Hennes kanskje viktigste grep var å etablere en fungerende praksis for rask behandling av åpenbart grunnløse asylsøknader.[7] Solberg instruerte også Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda om å utvise mulla Krekar, som ble vurdert som en fare for rikets sikkerhet.[36] Mediene gav henne tilnavnet «Jern-Erna».[7][16][37][38] Asylpolitikken ble senere strammet inn ytterligere under Stoltenberg-regjeringen.[39]
Bondevik-regjeringen gjorde opp de fleste budsjetter med Fremskrittspartiet. I statsbudsjettet for 2004 inngikk regjeringen budsjettforlik med Arbeiderpartiet.[40][41] Ved stortingsvalget i 2005 satt Høyre i regjering og kunne ikke stille med en statsministerkandidat fra eget parti, mens Fremskrittspartiet ikke ville støtte en regjering ledet av Bondevik.[42] Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV hadde på sin side etablert et rødgrønt samarbeid, som kunne danne en flertallsregjering ledet av Jens Stoltenberg. Ved valget gikk Høyre sterkt tilbake, til 14,1 % av stemmene, og de borgerlige partiene måtte overlate regjeringsmakten til de rødgrønne.
Våren 2008 ble det kjent at den tidligere israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu hadde blitt nektet asyl i Norge i 2004 ved instrukser overfor Utlendingsdirektoratet.[43][44] Kommunal- og regionaldepartementet ble beskyldt for å ha fattet avgjørelsen av utenrikspolitiske hensyn. Solberg har hele tiden forsvart sin rolle i saken som ansvarlig statsråd.[45]
Partileder i opposisjon
Foto: Hans A. Rosbach

Foto: Nina Aldin Thune
I 2002, mens Jan Petersen ennå var partileder, ble Solberg innstilt av valgkomiteen som 1. nestleder i Høyre. Inge Lønning hadde ønsket å fortsette som nestleder, men måtte vike for Solberg. Per-Kristian Foss ble 2. nestleder, noe som betød at alle tre i partiledelsen også var medlemmer av regjeringen. Inge Lønning var blant dem som ytret sin skepsis.[46] På dette tidspunktet ble Solberg omtalt som en av Jan Petersens mest sannsynlige etterfølgere som partileder.[33][47][48] I 2004 ble Solberg partileder, mens Jan Tore Sanner ble ny 1. nestleder. Valgkomiteens leder omtalte det som et generasjonsskifte.[49]
Allerede i 2005, etter Høyres valgnederlag i stortingsvalget, var Solberg under press om å trekke seg som partileder.[16] Hun erklærte at hun ville trekke seg, dersom Høyre gikk tilbake i kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2007.[50] Solberg kom med sin programerklæring, «mennesker, ikke milliarder», i sin tale til Høyres landsmøte våren 2006.[16][51][52][53]
Foran valget i 2007 hadde Solberg hadde 100 reisedøgn på et halvt år. Hennes rådgiver Julie Brodtkorb spilte dessuten en rolle i å friske opp partilederens fremtoning.[50] I august ble Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsens skatteunndragelser kjent. Solberg oppfordret ham til å trekke seg.[50][54] Den første TV-debatten mellom partilederne skapte ikke den entusiasmen om Solberg som partiet hadde håpet på, men de senere debattene ble ansett som oppløftende.[50] Høyre steg på meningsmålingene i de siste ukene av valgkampen, og med en fremgang i valget i september ble Høyre oppfattet som en valgvinner.[50][55][56]
Diskusjonen om Solbergs lederposisjon i Høyre vedvarte frem til landsmøtet i mai 2009.[57][58] Under opptakten til stortingsvalget i 2009 ønsket både Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet å fremstille Siv Jensen og Jens Stoltenberg som valgkampens hovedmotstandere. Strategien ble popularisert som «Jens mot Jensen».[50][51][59] Høyre klarte å jevne dette noe ut. Den rødgrønne regjeringen fikk større velgeroppbakking under finanskrisen, og selv om det ikke ble regjeringsskifte etter valget, fikk Høyre en fremgang på 3,1 prosentpoeng. Solbergs lederposisjon i Høyre ble ikke lenger utfordret.[16]
Etter 2009 steg oppslutningen rundt Høyre som parti og Solberg som mulig statsminister på meningsmålingene.[16][60] Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011 ble Høyres beste siden 1979. Foran stortingsvalget i 2013 hadde hun som uttalt mål å danne en regjering av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.[61]
Statsminister
Utdypende artikkel: Erna Solbergs regjering
Solberg etterfulgte Jens Stoltenberg som statsminister 16. oktober 2013 og var statsminister til Jonas Gahr Støre overtok som statsminister den 14. oktober 2021.[62] Solberg er Høyres lengstsittende statsminister gjennom tidene med sine to sammenhengende stortingsperioder som statsminister. Erna Solbergs regjering hadde fire partisammensetninger i løpet av de åtte årene: I stortingsperioden 2013–2017 bestod regjeringen av Høyre og FrP med en samarbeidsavtale med Venstre og KrF. Tre måneder ut i stortingsperioden 2017–2021, i januar 2018, kom Venstre inn i regjeringen, ett år senere, i januar 2019, kom også KrF inn i regjeringen og det ble en flertallsregjering noe som hadde vært Solbergs mål i mange år.[63] Etter ett år, i januar 2020, fikk FrP ut av regjeringen, og det ble igjen en mindretallregjering.
Solbergs regjeringsperiode har gitt navn til fenomenet Den solbergske parlamentarisme – friheten et regjeringsparti har til å kritisere sin egen regjering.[2][1]
Solbergs regjering måtte håndtere tre kriser: oljeprisfallet i 2014, flyktningkrisen i 2015 og koronapandemien i 2020–2021.
På ny i opposisjon
2023 Solberg ble gjenvalgt som partileder på landsmøtet i 2023 og bekreftet at hun ville være Høyres statsministerkandidat også ved stortingsvalget i 2025.[64]
Jonas Gahr Støres regjering bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet hadde måttet håndtere mange kriser de to første årene: Koronapandemien blusset opp igjen vinteren 2021/22, det ble svært høye strømpriser i deler av landet, Russlands krig mot Ukraina i februar 2022 førte til konsekvenser også for Norge, og det ble dyrtid med inflasjon. Denne regjeringen fikk stortingsflertallet med på skatte- og avgiftsøkninger for næringslivet,[65] og den feilberegnet prisstigningen i statsbudsjettet for 2023.[66]
Valg og habilitetssaker i 2023
Sommeren 2023 gikk to statsråder i regjeringen Støre av på grunn av inhabilitet. De to regjeringspartiene falt sterkt på meningsmålingene og Høyre gikk frem. Høyre var over 30 % på en del meningsmålinger.[67]
Ved lokalvalget 11. september 2023 ble Høyre landets største parti, det hadde ikke skjedd siden valget i 1924, og da på felleslister med Frisinnede Venstre. I alle valg imellom var Arbeiderpartiet landets største parti målt i antall stemmer. Høyre endte på 25,9 %, mens Arbeiderpartiet fikk 21,6 %.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) informerte 30. august 2023 om at hennes mann, mens hun var utenriksminister, hadde handlet med aksjer i forskjellige selskaper.
Dagen etter presenterte E24 en nyhet om at Solbergs ektemann Sindre Finnes ifølge aksjonærregisteret hadde eid aksjer i cirka 20 selskaper mens hun var statsminister.[68] Den 6. september 2023 beskrev E24 at Finnes hadde handlet aktivt med aksjer de fire siste månedene i Solbergs regjeringsperiode.[68] Finnes kan i forbindelse med aksjehandlene ha dratt fordel av informasjon han har fått som Solbergs nærmeste.[69][70]
Solberg holdt en pressekonferanse 15. september der hun fortalte at Finnes hadde handlet mye med aksjer, og at hun på grunn av dette egentlig hadde vært innhabil i flere saker mens hun var statsminister.[71] Hun nevnte spesielt at hun burde ha meldt seg inhabil i saker vedrørende Norsk Hydro.[71] Listen med handel som ble utsendt til pressen viste at Finnes hadde foretatt 3640 handler i aksjer og andre verdipapirer mens Solberg var statsminister.[72] Solberg fortalte at Finnes hadde holdt denne handelen skjult for henne, og hun kalte dette et tillitsbrudd.[71] Høyres sentralstyre, som hadde møte samme dag som pressekonferansen, uttrykte sin tillit til Solberg.[73]
Den påfølgende uke var den politiske skandalen med Solberg og Finnes toppsak i media i Norge, og Solberg sa at hun ikke ville ta et standpunkt om hun ville fortsette som partileder mens stormen raste.[74] Økokrim kunngjorde 3. november 2023 at de ikke ville etterforske Finnes for innsidehandel og heller ikke Solberg for straffbare forhold.[75] Den 7. november møtte Solberg i åpen høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Den 13. november kunngjorde Solberg at hun hadde bestemt seg for å fortsette som partileder og at hun ville stille som Høyres statsministerkandidat ved stortingsvalget i 2025.[76]
Utmerkelser
Hun ble i 2002 utropt til årets bergenser i en kåring i regi av Bergensavisen.
I 2005 ble hun utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.[10] I 2016 ble hun tildelt Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016.[77]
Stortingskomitéer
- 2021–2025 Medlem av Utenriks- og forsvarskomiteen
- 2009–2013 Medlem av Helse- og omsorgskomiteen
- 2005–2009 1. nestleder i Utenrikskomiteen
- 1997–2001 Sekretær i Kommunalkomiteen
- 1993–1997 Medlem av Finanskomiteen
- 1990–1993 Medlem av Forbruker- og administrasjonskomiteen
- 1989–1990 Medlem av Finanskomiteen
Solberg var kommunalminister 2001–2005 og statsminister 2013–2021. Parlamentarisk leder for Høyres stortingsgruppe 2005–2013 og igjen fra 2021. Partileder i Høyre siden 2004.
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 Bonde, Aslak (9. april 2018). «En gang kommer ulven». Stat & Styring. 1 (på norsk). 28: 46–49. ISSN 0803-0103. doi:10.18261/ISSN0809-750X-2018-01-16. Besøkt 18. september 2023. «Den solbergske lære: Det er ikke nederlag hvis regjeringen taper i Stortinget, det er bare overleving.... Konsekvensen av den solbergske lære kan lett bli at den sittende regjeringen i større grad enn noen av sine forgjengere finner seg i å bli herjet med fra Stortinget.»
- ↑ 2,0 2,1 «Den solbergske parlamentarisme». aftenposten.no. 26. mai 2019. Besøkt 25. august 2021.
- ↑ «Skandaleekspert: - Vi er i den ligaen». www.dagbladet.no (på norsk). Besøkt 20. september 2023.
- ↑ Noem, Malin; Melgård, Marie; Gjerstad, Tore (15. september 2023). «Erna Solberg om Sindre Finnes aksjehandel: – Sindre har ikke vært ærlig mot meg». www.dn.no. Besøkt 18. september 2023.
- ↑ «Biografi: Solberg, Erna». Stortinget (på norsk). 9. november 2021. Besøkt 10. mai 2023.
- ↑ «– Dette betyr mange år med rasfarlige veier. Det er en grense for hvor lenge vi kan ha flaks». Bergens Tidende. 1. mars 2017. Besøkt 22. januar 2021. (Abonnement påkrevd)
- ↑ 7,0 7,1 7,2 7,3 7,4 7,5 Hellberg, Lars. «Erna Solberg». Norsk biografisk leksikon. snl.no. Besøkt 22. januar 2021.
- ↑ Alver, Eirik W. (26. oktober 2002). «Minister med utsikt». Dagbladet Magasinet. Besøkt 22. januar 2021.
- ↑ 9,0 9,1 Fondenes, Eivind og Eriksrud, Aslak (6. februar 2013). «Partifellene syntes ikke Erna Solberg var blå nok». TV 2. Besøkt 26. oktober 2014.
- ↑ 10,0 10,1 10,2 10,3 Johansen, Per Kristian (9. februar 2009). «Stjerneklart. Erna Solberg». NRK. Arkivert fra originalen 15. oktober 2013. Besøkt 11. september 2012.
- ↑ 11,0 11,1 Solvoll, Einar (6. februar 2004). «Solbergs hjemmesjef». Aftenposten. Besøkt 11. september 2012.
- ↑ «Solberg vil gi dyslektikere tilbake fri PC». Stavanger Aftenblad. NTB. 8. september 2012. Arkivert fra originalen 25. april 2014. Besøkt 11. september 2012.
- ↑ 13,0 13,1 13,2 13,3 13,4 13,5 «Erna Solberg». Stortinget.no.
- ↑ Kvalheim, Svein (4. februar 2004). «Det står alltid en mann bak». Bergens Tidende. Besøkt 22. januar 2021.
- ↑ Moltubak, Roar Dalmo (10. september 2013). «Slik ble hun hele Norges Erna». TV 2. Besøkt 22. januar 2021.
- ↑ 16,0 16,1 16,2 16,3 16,4 16,5 «Da vi styrte landet: Framtidsbyggeren». Sendt på NRK 3. desember 2017. NRK. Besøkt 23. januar 2021.
- ↑ Myklebust, Alf Terje (28. november 1988). «Brita Borge tapte». Haugesunds Avis.
- ↑ Olsen, Kurt Johnny (28. november 1988). «Høyrekvinne kastet i Hordaland». Aftenposten: 6.
- ↑ Hellberg, Lars (15. april 1989). «Unge kampkandidater på egne ben». Aftenposten: 9.
- ↑ Harbo, Hilde, Ruud, Solveig, Spence, Thomas og Narum, Håvard (18. juni 2004). «Hareide og Widvey inn i regjering». Aftenposten. Besøkt 22. januar 2021.
- ↑ Karlsen, Kirsten (18. august 2010). «Skriver om homokampen i Høyre». Dagbladet. Besøkt 11. september 2012.
- ↑ «Flertall for ny partnerskapslov». Aftenposten. NTB: 15. 18. desember 1992.
- ↑ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005 : opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 320–321. ISBN 82-02-39029-X.
- ↑ Granheim, Eva (13. desember 1993). «Høyre åpner for 10-årig skole». Bergens Tidende: 8.
- ↑ «Sagt og hørt». Aftenposten. NTB: 2. 28. mars 1993.
- ↑ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005 : opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 313–314. ISBN 82-02-39029-X.
- ↑ «Erna Solberg ny leder for Høyrekvinnene». Dagbladet. NTB. 8. mars 1993.
- ↑ «Høyrekvinners landsforbund legges ned». Innslag sendt på NRK Dagsrevyen 4. juni 1994. NRK. Arkivert fra originalen 13. september 2009. Besøkt 11. september 2012.
- ↑ «Høyrekvinner oppløst». Aftenposten. NTB: 4. 5. juni 1994.
- ↑ 30,0 30,1 30,2 30,3 Vold, Jan Stian og Garvik, Olav (19. oktober 2011). «Høyres anvendelige "potet"». Bergens Tidende: 8.
- ↑ Lindebotten, John (30. august 1997). «Arbeidsmaur med skatt på hjernen». Bergens Tidende: 8.
- ↑ «Erna Solberg ny kommunalminister». Kommunal Rapport. NTB. 19. oktober 2001. Besøkt 21. januar 2021.
- ↑ 33,0 33,1 Hegtun, Halvor (4. mai 2002). «Ernas æra». Aftenposten: 27.
- ↑ Lura, Christian (4. september 2013). «Når Erna Solberg var kommunalminister, var det ordføraropprør kvart einaste år for kommuneøkonomien». Bergens Tidende. Besøkt 22. januar 2021.
- ↑ 35,0 35,1 Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005 : opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 292–302. ISBN 82-02-39029-X.
- ↑ Glendrange, Sølvi og Laran, Eugene Brandal (12. mai 2005). «– Dette kom ikke uventet». Dagbladet. Besøkt 20. januar 2021.
- ↑ Kraugerud, Nina (4. juli 2002). «Jeg vet jeg er stor og rund». Dagbladet: 24.
- ↑ Halvorsen, Irene (29. april 2009). «Savner Jern-Erna». Dagsavisen. Arkivert fra originalen 2. mai 2009. Besøkt 29. mai 2009.
- ↑ Svela, Helge O. (13. september 2009). ««Det (var) altså flere asylsøkere som kom til Norge under den forrige Bondevik-regjeringen som Erna var med i, enn det har kommet nå under den rød-grønne regjeringen.»». Bergens Tidende. Arkivert fra originalen 25. desember 2010. Besøkt 20. desember 2012.
- ↑ «Historisk budsjettforlik». VG. NTB. 15. november 2003. Besøkt 22. januar 2021.
- ↑ Natland, Jarle (18. august 2004). «Hagen berger og binder Bondevik». Stavanger Aftenblad. Besøkt 22. januar 2021.
- ↑ Ryste, Camilla (1. november 2006). «Hagen avviser Bondevik-hevn». VG. Besøkt 22. januar 2021.
- ↑ Ravndal, Dennis (9. april 2008). «Erna Solberg hindret Vanunu i å få asyl». VG. Arkivert fra originalen 30. juni 2009. Besøkt 9. januar 2013.
- ↑ Ystad, Vidar (9. april 2008). «Overkøyrde UDI og nekta asyl til atomvarslar». Bergens Tidende. Besøkt 23. januar 2021.
- ↑ Eisenträger, Stian (9. april 2008). «Vanunu: – Håper Norge angrer asyl-avslaget». Bergens Tidende. Arkivert fra originalen 30. juni 2009. Besøkt 9. januar 2013.
- ↑ «Tre statsråder skal styre Høyre». Adresseavisen. NTB: 4. 18. april 2002.
- ↑ Eriksrud, Aslak M., Ertzaas, Pål og Johannessen, Jan (5. mai 2002). «Høyres tronarvinger står i kø». VG: 4.
- ↑ Hov, Ragnhild (2. mai 2002). «Tronfølgere i kø i Høyre». Bergens Tidende: 9.
- ↑ «Erna Solberg ny leder i Høyre». VG. NTB. 9. mai 2004. Besøkt 22. januar 2021.
- ↑ 50,0 50,1 50,2 50,3 50,4 50,5 «Bak lukkede dører: Erna Solbergs vei mot toppen». Sendt på NRK 4. mars 2008. NRK. Besøkt 22. januar 2021.
- ↑ 51,0 51,1 Holsen, Sjur (1. oktober 2011). «Pardans på Sentrum Scene». Bergens Tidende. Besøkt 22. januar 2021.
- ↑ Narum, Håvard (5. mai 2012). «I Ernas Hage». Aftenposten. Besøkt 22. januar 2021.
- ↑ Solberg, Erna (2006). «Erna Solbergs landsmøtetale». Høyre. Arkivert fra originalen 22. oktober 2010.
- ↑ Elster, Kristian (22. august 2007). «Solberg vil gå videre». NRK. Besøkt 22. januar 2021.
- ↑ Elster, Kristian og Heljesen, Vilde (10. september 2007). «Høyre valgets vinner». NRK. Besøkt 22. januar 2021.
- ↑ Stanghelle, Harald (11. september 2007). «Solbergs triumf – Halvorsens nederlag». Aftenposten. Besøkt 23. september 2007.
- ↑ Berg, Morten Michelsen (24. april 2008). «Erna eller Per-Kristian?». TV 2. Besøkt 23. januar 2021.
- ↑ Waagbø, Arild J., Lilleås, Heidi Schei og Mæland, Kjetil (7. mai 2009). «Slår jernring rundt Erna». Nettavisen. Arkivert fra originalen 2. januar 2014. Besøkt 9. januar 2013.
- ↑ «Jens og Siv møtes 13 ganger før valget». VG. NTB. 6. august 2009. Besøkt 23. januar 2021.
- ↑ Alstadheim, Kjetil B. (22. desember 2012). «Solberg-og-dal-banen». Dagens Næringsliv: 2.
- ↑ Krüger, Robin og Løset, Kjetil (6. januar 2013). «Slik vil de borgerlige styre Norge». TV 2. Besøkt 7. januar 2013.
- ↑ «Nyheter og pressemeldinger». Regjeringen.no (på norsk). 16. oktober 2014. Besøkt 12. oktober 2021.
- ↑ NTB (22. januar 2019). «KrF ble innlemmet i Solbergs historiske flertallsregjering. Her er de nye statsrådene». frifagbevegelse.no. Besøkt 18. november 2021.
- ↑ «Erna Solberg gjenvalgt som Høyre-leder: – Har ikke lyst til å være proppen på toppen». Dagsavisen (på norsk). 26. mars 2023. Besøkt 17. september 2023.
- ↑ «Nå er lakseskatten vedtatt i Stortinget: – Vinn-vinn-situasjon». e24.no. 31. mai 2023. Besøkt 17. september 2023.
- ↑ NRK (15. mai 2023). «Revidert nasjonalbudsjett 2023». NRK. Besøkt 17. september 2023.
- ↑ «Høyre ser 30-tallet på ny måling. Støre faller til et nytt bunnivå.». www.aftenposten.no. 17. august 2022. Besøkt 17. september 2023.
- ↑ 68,0 68,1 «Dette har skjedd i saken om Sindre Finnes’ aksjehandel». e24.no. 16. september 2023. Besøkt 17. september 2023.
- ↑ Antonsen, David E. (15. september 2023). «Kan ha tent eit sekssifra beløp på Nordic Mining-aksjar. Kjøpte like før kona opna for sjødeponi». Nettavisen (på norsk). Besøkt 18. september 2023.
- ↑ Svaar, Peter (18. september 2023). «Sindre Finnes dumpet aksjer mens kona stengte landet». NRK. Besøkt 18. september 2023.
- ↑ 71,0 71,1 71,2 «Erna Solberg holder pressekonferanse for å orientere om ektemannens aksjehandel - VGTV» (på norsk). Besøkt 17. september 2023.
- ↑ Wig, Karl; Risbakken, Kimmo; Tallaksen, Simen; Noem, Malin; Feratovic, Leila; Linderud, Espen (15. september 2023). «Her er Finnes' liste over handler – skal ha tjent 1,8 millioner mens kona var statsminister». www.dn.no. Besøkt 17. september 2023.
- ↑ «Høyres sentralstyre har full tillit til partileder Erna Solberg». Dagsavisen (på norsk). 15. september 2023. Besøkt 17. september 2023.
- ↑ «Ernas kamp». www.vg.no. 1. oktober 2023. Besøkt 17. november 2023.
- ↑ «Økokrim vil ikke etterforske Erna Solberg og Sindre Finnes». e24.no. 3. november 2023. Besøkt 17. november 2023.
- ↑ «Dette skjedde i kulissene da Erna Solberg bestemte seg». www.vg.no. 16. november 2023. Besøkt 17. november 2023.
- ↑ Tildeling av Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016, Kongehuset
Litteratur
- Frithjof Jacobsen (2013). Prosjekt statsminister. Erna Solberg og veien til makten. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-45448-4.
- Renate Nedregård (2014). Erna. Fra fiasko til statsminister (uautorisert biografi). Oslo: Juritzen forlag. ISBN 9788282057127.
- Hallvard Notaker (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 82-02-39029-X.
- Erna Solberg i samarbeid med Odd Isungset (2011). Mennesker, ikke milliarder. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 82-02-33780-1.
Eksterne lenker
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
- «(no) Erna Solberg» i Norsk biografisk leksikon.
Wikiquote: Erna Solberg – sitater
- CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste
- Pågående hendelser
- Artikler som ikke er koblet til Wikidata
- Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata
- Norske statsministre
- Norske kommunalministre
- Høyre-statsråder
- Regjeringen Solberg
- Statsråder i Regjeringen Bondevik II
- Norske statsråder etter 1945
- Høyres ledere
- Stortingsrepresentanter fra Høyre
- Stortingsrepresentanter for Hordaland
- Stortingsrepresentanter 2021–2025
- Stortingsrepresentanter 2017–2021
- Stortingsrepresentanter 2013–2017
- Stortingsrepresentanter 2009–2013
- Stortingsrepresentanter 2005–2009
- Stortingsrepresentanter 2001–2005
- Stortingsrepresentanter 1997–2001
- Stortingsrepresentanter 1993–1997
- Stortingsrepresentanter 1989–1993
- Høyre-politikere i Hordaland
- Lokalpolitikere i Bergen
- Tillitsvalgte i Unge Høyre
- Alumni fra Universitetet i Bergen
- Kommandører av St. Olavs Orden
- Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016
- Nettavisen-prisen
- Personer fra Bergen kommune
- Alumni fra Langhaugen videregående skole