Paul I. Paulsen
| Paul I. Paulsen |
|---|
Paul Ivar Paulsen (1868–1938) var en norsk jurist.
Paul I. Paulsen var sønn av overrettssakfører Martin Peter Paulsen. Han gikk ut av Kristiania katedralskole i 1886 og ble cand. juris i 1892. 1894 ble han ansatt han i Justisdepartementet, fra 1899 som byråsjef, fra 1908 konstituert og fra 1910 som fast ekspedisjonssjef i lovavdelingen. 6. juni 1905 ble han sendt av Christian Michelsens regjering med nattoget til Stockholm for å overrekke kong Oscar II brevet hvor regjeringen erklærte at den gikk av, og dermed i praksis erklærte unionen mellom Sverige og Norge for oppløst (unionsoppløsningen). I 1913 ble han utnevnt til sorenskriver i Aker.
I 1914 oppnevnte Justisdepartementet sorenskriver P.I. Paulsen, professor dr. juris. Jon Skeie, sakfører Elise Sem og ekspedisjonssjef Einar Hanssen som norske representanter i et skandinavisk utvalg som skulle utrede familierettslige spørsmål.[1][2][3] Den norske delegasjonen ble ledet av sorenskriver Paulsen.[3]
Paulsen ble ekstraordinær assessor i Høyesterett i 1918, og var fast høyesterettsdommer fra 1921 til 1938.
Paulsen var medlem av flere offentlige kommisjoner og komitéer. I 1921 og 1922 var han riksmeglingsmann. Sammen med J. E. Thomle og C. S. Thomle utga han en stor samling av norske lover i ti bind. Han fikk også utgitt en lovsamling over de faktisk gjeldende lovene i tre bind, Norges lover, som siden har kommet i stadig nye utgaver i ett bind.
Referanser
- ↑ «Elise Sem: "Fra en praktiserende jurist"». Kvinnelige studenter 1882-1932. Oslo: Gyldendal. 1932. s. 117–122.
- ↑ «Sem, Elise». Hvem er hvem?. Kunnskapsforl. 1934.
- ↑ 3,0 3,1 Støren, Thordis (1914-) (1987). Justitias gode tjenere: de første kvinnelige advokater. Oslo: Dreyer. s. 11-38. ISBN 8209104462.
Litteratur
- Christian Ebbell: «Paulsen, Paul Ivar», i Norsk biografisk leksikon, bind 10. Oslo: Aschehoug, 1949.