Cecilia Bartoli
| Cecilia Bartoli | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Musikalsk karriere | |||
| Stemmetype | Koloratur-mezzosopran | ||
| Nettsted | ceciliabartolionline.com | ||
Cecilia Bartoli (født 4. juni 1966 i Roma) er en italiensk opera- og konsertsanger (koloratur-mezzosopran) som regnes som vår tids kommersielt mest framgangsrike.[1]
Stemmen hennes har en mørk, fyldig klangfarge og hun er allsidig nok til å kunne spille både sopran- og mezzoroller; iblant regnes hun som en sopran med en lav tessitura. Sceneopptredene hennes karakteriseres av en temperamentsfull og naturlig utstråling.
Det har lyktes Cecilia Bartoli å trekke glemte komponister fram i lyset og gjøre ukjente operaer levende for publikum. Hun har et stort repertoar som blant annet omfatter verker av Wolfgang Amadeus Mozart, Gioacchino Rossini, Gluck, Vivaldi, Paisiello, Bellini, Donizetti og Salieri såvel som glemte operaer av Haydn, Händel, Halévy og mange andre.
Oppvekst og utdanning
Begge foreldrene − Angelo Bartoli og Silvana Bazzoni − var operasangere. Av hensyn til barna gav moren opp en svært lovende solokarriere som sopran, men fortsatte i Romas operakor.
Moren forsto tidlig at Cecilia hadde et uvanlig talent og forsøkte å få henne til å satse på sangen, men i barneårene ville Cecilia heller bli turistguide eller flamencodanser. Da datteren var seksten år gammel lyktes det moren å overtale henne til ta sangtimer hos henne. Silvana Bazzoni forble hennes eneste sanglærer også under Cecilias studium ved Conservatorio di Santa Cecilia i Roma,[2] som hun påbegynte sytten år gammel.
Tidlig karriere
Første gang hun sto på en operascene var som åtteåring, da hun opptrådte som gjetergutt i Puccinis Tosca.[3] Nitten år gammel deltok Bartoli i et talentshow på italiensk tv.[4] Selv om hun ble nummer to, vakte hun stor oppmerksomhet.
Til forskjell fra de fleste operasangere ble Bartoli kjent allerede i tjueårene, noe som er uvanlig i et yrke hvor man ikke modner før i trettiårene. Hun hadde sin operadebut som profesjonell i 1987 på Arena di Verona. Året etter fikk hun en rolle som Rosina i Rossinis Barbereren i Sevilla ved operaen i Köln, ved Schwetzinger Festspiele og ved operaen i Zürich til begeistrede anmeldelser.[2] Snart inviterte Herbert von Karajan henne til å synge ved Festspillene i Salzburg, og hun arbeidet med Karajan i Bachs Messe i h-moll. På denne tiden tiltrakk hun seg også Daniel Barenboims oppmerksomhet da han så henne opptre ved fransk fjernsyns minneforestilling for Maria Callas. I samarbeid med Barenboim og Nikolaus Harnoncourt konsentrerte Bartoli seg nå om Mozartroller som Zerlina i Don Giovanni og Dorabella i Così fan tutte; deretter utviklet det internasjonale ryet hennes seg hurtig.[2]
I 1990 debuterte hun ved Opéra Bastille, som Cherubino i Mozarts Le nozze di Figaro og ved Hamburgische Staatsoper som Idamantes i Mozarts Idomeneo, året etter ved La Scala som Isolier i Le comte Ory, en opptreden som befestet hennes ry som en av verdens ledende Rossinisangere.[2]
Hun debuterte ved Metropolitan Opera i 1991, som Despina i Mozarts Così fan tutte og sang året etter og på samme sted tittelrollen i Rossinis La Cenerentola.
Nyere karriere
Til hennes nyere roller hører Fiorilla i Rossinis Il turco in Italia ved Covent Garden, Cleopatra i Händels Giulio Cesare under Marc Minkowski, Semele under William Christie i Zürich og Clari i Halévys opera ved samme navn under Adam Fischer i Zürich. 2007/08 arbeidet Cecilia Bartoli med et prosjekt om den første internasjonale operastjerne, mezzosopranen Maria Malibran (1808-1836).[5] I 2009 beskjeftiget hun seg med prosjektet Sacrificium som hadde katstratsangernes historie og lidelse som tema, og spilte inn arier som var skrevet for kastrater.[6] I juni 2010 sang hun for første gang tittelpartiet i Bellinis Norma konsertant, med dirigenten Thomas Hengelbrock i Konzerthaus Dortmund.[7]
Fra året 2012 skal hun lede Salzburger Pfingstfestspiele.[8]
Som utøvende kunstner
Foto: Andreas Praefcke
Cecilia Bartoli snakker engelsk, fransk, spansk og tysk, men synger helst på morsmålet italiensk, siden språkfølelsen er sikrest da. Om seg selv sier hun at hun alltid streber etter å videreutvikle seg, utvide repertoaret og se det fra nye perspektiver. Det er viktig for henne å finne fram til røttene og finne noe nytt å oppdage.[9]
Cecilia Bartoli har oppdaget mange originalpartiturer av glemte komponister og operaer, og fastslått at diverse arier gjennom tidene er blitt tilpasset sangernes preferanser – og synger dem deretter slik originalpartituret forutsetter (et eksempel er Bellinis Norma). Videre bryr hun seg om autentisitet ved å arbeide med orkestre som spiller historiske instrumenter,[10] eksempelvis Concentus Musicus Wien, Il Giardino Armonico, Orchestra La Scintilla og andre.[1] Dette passer også stemmen hennes, som kritikere betegner som «liten» – siden orkestra fra tidlige epoker har færre instrumenter enn det som er vanlig i dag.
Bartolis koloraturteknikk ble til å begynne med kritisert for å være for luftig, men etterhvert har hun opparbeidet et tempo og en nærhet som ingen annen, og hun er i stand til å veksle mellom høye og lave partier uten å miste klang og kjerne i stemmen.
Cecilia Bartoli synger regelmessig ved de største konsertsaler og operahus. Den nåværende stamscenen er Opernhaus Zürich.
Priser og utmerkelser (utvalg)
- 2012 - Herbert-von-Karajans musikkpris
- 2010 – Léonie Sonnings musikkpris
- 2010 – Byen Halles Händel-Preis
- Frankrike: Ridder av Ordre des Arts et des Lettres
- Monaco: Kommandør av Den kulturelle fortjenstorden
Litteratur
- Kim Chernin, Renate Stendhal: Cecilia Bartoli. Eine Liebeserklärung. Suhrkamp, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-518-39385-5
- Swafford, Jan, Nature's Rejects, The music of the castrati., Magasinet Slate, 9. november 2009
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 Cecilia Bartoli Arkivert 12. januar 2013 hos Wayback Machine. på deccaclassics.com
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 Blyth, Grove Music Online
- ↑ Wroe, The Guardian
- ↑ Cecilia Bartoli, All Media Guide, 2007
- ↑ Günter Gerard: „In Hamburg zu Gast: Legendäre Arien und Balladen. Cecilia Bartoli ist La Malibran“, Hamburger Abendblatt, 30. Oktober 2007.
- ↑ Cecilia Bartoli singt Kastratenarien
- ↑ Julia Gaß (30. juni 2010). «"Norma"-Debüt der Bartoli mit Jubelorkan gefeiert». Ruhr Nachrichten. Arkivert fra originalen 7. oktober 2011. Besøkt 1. juli 2010. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. oktober 2011. Besøkt 7. juni 2011.
- ↑ Salzburger Pfingstfestspiele: Cecilia Bartoli neue Leiterin ab 2012[død lenke] auf br-online.de, hentet 15. januar 2011
- ↑ Cecilia Bartoli Arkivert 25. september 2008 hos Wayback Machine., musik-base.de, 2007
- ↑ Cecilia Bartoli - Biografie, KlassikAkzente.de, 9/2008
Eksterne lenker
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Cecilia Bartoli–Musikstiftungs offisielle websier[død lenke] med Maria Malibran-turné (2007/08)
- Cecilia Bartoli Arkivert 12. januar 2013 hos Wayback Machine. på deccaclassics.no Cecilia Bartoli] på deccaclassics.com
- (no) Cecilia Bartoli på Operabase (engasjementer og terminer)