Dette er en god artikkel.

Sigmund Feyling

Fra wikisida.no
Sideversjon per 12. des. 2025 kl. 12:49 av nb>Togabriel (Reverserer unødvendige endringer i teksten)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Sigmund Feyling

Sigmund Feyling (opprinnelig Simon Feyling Slettebø;[1] 1895–1980)[2][3] var en norsk prest. Han var under andre verdenskrig ekspedisjonssjef i kirkedepartementet for Nasjonal Samling, og gikk i spissen for å kontrollere og nazifisere kirken. Målet var å gjøre kirken til et lydig redskap for de nye makthaverne.[4][5][6]

Feyling var en konservativ teolog, som leste Bibelen bokstavelig og mente at nazismen ga større rom til å forkynne enn for eksempel kommunismen. Han viste blant annet til taler av Goebbels og Hitler der de lovet å la religionene få være i fred.[7][8] På 1930-tallet var han kritisk til persondyrkelsen av Hitler i Tyskland.[2] Han skiftet navn til det tyskklingende Sigmund Feyling.[1] Feyling var hans morsslekts navn; tippoldefaren Ludvig Feyling var født i Tyskland og kom til Egersund som tømrer og snekker i 1776.[9]

Bakgrunn

Simon Slettebø ble født på gården Slettebø i Egersund 8. mai 1895. I ungdom fikk han tillatelse til å ta i bruk morens fødenavn Feyling og senere endret han Simon til Sigmund.[1][2][3][10] Han ble cand.theol. i 1924, tok praktisk-pedagogisk seminar i 1926 og ble samme år ordinert til prest.[1]

Siste del av livet bodde han på Majorstuen og senere Frogner i Oslo til han døde 28. januar 1980.[10]

Teologisk arbeid

Feyling var utdannet lærer og hørte opprinnelig til en radikal og kirkekritisk fløy i lekmannsbevegelsen.[2] Han ble prost i Dalane i 1936 etter å ha tjenestegjort som sogneprest i Egersund og Ogna.[1][11] Han var en periode formann i Israelsmisjonen i Rogaland.[2]

Andre verdenskrig

Feyling meldte seg inn i Nasjonal Samling i november 1940.[5] Han var ekspedisjonssjef under NS fra februar 1941 og kom raskt i konflikt med kirken. Han mente at prestene skulle være lydige mot makthaverne og ikke blande seg i politikk, men konsentrere seg om evangeliet.[2] Feyling forsvarte en autoritær og anti-liberal linje, og mente Vidkun Quisling var Guds gave til Norge. Han var Den midlertidige kirkeledelses hovedmotstander.[4] Ragnar Skancke var Feylings sjef i departementet, og Feyling hadde ansvar for utredninger og lovutkast som berørte blant annet jødene.[1]

NS-regimet ville i 1942 erstatte Eivind Berggrav med Feyling som redaktør i tidsskriftet Kirke og Kultur, tidsskriftet innstilte da driften.[4] Feyling ville ikke innføre Deutsche Christen i Norge.[6] I sitt forsvar for den autoritære staten brukte han blant annet Ole Hallesbys Den kristelige sedelære. Feyling mente at Hitlers angrep på kommunismen etter 1933 var en fordel for de kristne i Tyskland. Han besøkte Tyskland i 1933-1934 og var inspirert av Paul Althaus' luthersk ortodokse lære basert på en autoritær og nasjonal statsforståelse.[12] Feyling la også stor vekt på luthersk fortolkning av Romerbrevets kapittel 13,1–7.[13] Lydighet mot øvrigheten var for ham en kristenplikt - uansett hva slags øvrighet det var tale om. Derfor stilte han på sitt kontor 9. mai 1945, selv om Tyskland hadde kapitulert, og norsk øvrighet hadde innledet jakten på NS-medlemmer og -sympatisører.[14]

Jødene

Han mente det ville være best for jødene om de fikk sitt eget land og forsvarte arrestasjonen av jødene.[2][5] Feyling støttet de som fryktet «jødeveldet» og mente at jødedommen var en fare for hele verden. Han uttalte senere at han hadde bedt Quisling om å være moderat i jødespørsmålet, noe som skal ha gjort Quisling rasende.[7]

Benkt Jerneck var korrespondent for Sveriges telegrambyrå i Oslo 1942-1943 og beskrev Feyling som skinnhellig, ærgjerrig, hensynsløs og sadistisk. Feyling ble beskrevet som en ond ånd som hvisket Skancke og Quisling ting i øret når de viste tegn til være moderate.[5] Jerneck intervjuet Feyling etter deportasjonen av jødene og der uttalte Feyling: «Det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på ett sted, slik som de så lenge har ønsket. Det kan kanskje i øyeblikket synes å være et grusomt skritt, men en dag vil jødene takke oss.»[15]

Rettsoppgjør

Utdypende artikkel: Det norske landssvikoppgjøret

Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble Feyling dømt for oppløsning av Det mosaiske trossamfunn og for beslag i midler og eiendom. Han ble i 1949 dømt til 15 års tvangsarbeid med fratrekk for 1502 dager i varetekt. Han ble også fradømt retten til å arbeide som prest. Han ble løslatt i 1951 og fikk da økonomisk hjelp av Eivind Berggrav og Ole Hallesby.[10][7] Dalane Tidende skrev om ham: «Han svek sin Gud, sitt land og seg selv.» I 1995 ble det protestert mot at Feylings portrett fikk henge i Egersund kirke, når tiltalen mot ham hadde vært blant de mest omfattende i rettsoppgjøret - på over 100 punkter, deriblant angiveri mot Ole Hallesby.[16]

Ragnar Skancke var den siste nordmann som ble henrettet etter krigen; trolig ville Feyling også blitt henrettet, om saken hadde kommet opp tidligere, mente historiker Jostein Berglyd (1936–2025) som skrev bok om Feyling. I 1949 var stemningen i landet mildnet. Blant annet på grunn av omfattende dokumentasjon ble Feyling sittende lenge i varetekt.[1][17][18] Wilhelm Wagner mente Feyling var den reelle kirkeminister.[5] Feyling var den siste NS-presten som ble dømt og som fikk lengst straff.[5]

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 1,6 «Presten som ville nazifisere Norge». Dagen.no (på norsk). 13. november 2016. Arkivert fra originalen 5. oktober 2017. Besøkt 4. oktober 2017. 
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 2,5 2,6 Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. ISBN 8252525490. 
  3. ↑ 3,0 3,1 «Dødsannonse». Dalane Tidende: 7. 1. februar 1980. 
  4. ↑ 4,0 4,1 4,2 Kyrkja under krigen: bokutgåve av TKRS 1 1995. Volda: Møreforsking Volda. 1995. ISBN 82767920462 Sjekk |isbn=-verdien: length (hjelp). 
  5. ↑ 5,0 5,1 5,2 5,3 5,4 5,5 Berglyd, Jostein (1990). De gjorde et valg: egersundere og dalbuer i kamp 1940-1945. Egersund: Dalane folkemuseum og Dalane tidende. ISBN 8299035848. 
  6. ↑ 6,0 6,1 Austad, Torleiv (1974). Kirkens grunn: analyse av en kirkelig bekjennelse fra okkupasjonstiden 1940-45. Oslo: Luther. ISBN 8253171390. 
  7. ↑ 7,0 7,1 7,2 Hagtvet, Bernt: Han dreiv gjennom nazifiseringa av kyrkja. Dag og Tid, 11. august 2017, s. 28.
  8. ↑ Igland, Alf Kjetil (29. januar 2017). «(+) Kristenfundamentalist og nazist». fvn.no. Besøkt 26. oktober 2024. 
  9. ↑ «Feyling, Ludvig Caspersen». Egersund byhistoriske leksikon. Dalane folkemuseum. Besøkt 13. september 2019. 
  10. ↑ 10,0 10,1 10,2 Berglyd, Jostein (2016). Presten som ville nazifisere Norge. Kristiansand: Portal. ISBN 9788283140767. 
  11. ↑ Prester i den Norske kirke og andre teologiske kandidater (på norsk). Oslo: Land og kirke. 1974. s. 68–69. 
  12. ↑ Kirken, krisen og krigen. Bergen: Universitetsforlaget. 1982. ISBN 8200057194. 
  13. ↑ Romerbrevet, kap. 13,1-7, bibel.no
  14. ↑ Dag Thorkildsen: Jostein Berglyd: Presten som ville nazifisere Norge: En biografi om Sigmund Feyling
  15. ↑ Skodvin, Magne: Nasjonal samling og "jødeproblemet". Aftenposten 1. februar 1998
  16. ↑ Ingrid Worning Berglyd, Egersund: «Soknepresten som ble en landforræder», sno.no
  17. ↑ Flydal, Lars (31. oktober 2016). «Han var Norges mektigste nazi-prest». Vårt Land (på norsk). Besøkt 4. oktober 2017. 
  18. ↑ Tidende, Dalane. «Feyling-portrettet heng i ein tynn tråd». dalane-tidende.no. Arkivert fra originalen 5. oktober 2017. Besøkt 4. oktober 2017. 

Litteratur

  • Berglyd, Jostein (2016): Presten som ville nazifisere Norge. En biografi om Sigmund Feyling. Portal forlag.
Autoritetsdata

Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Sigmund_Feyling&oldid=189012»