Middelhavsmunkesel
| Middelhavsmunkesel | |||
|---|---|---|---|
.jpg)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Monachus monachus Hermann., 1779 | |||
| Synonymi | |||
| Phoca monachus | |||
| Populærnavn | |||
| Middelhavsmunkesel | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Rovpattedyr | ||
| Familie | Selfamilien | ||
| Slekt | Monachus | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[1] | |||
ver 3.1  VU — Sårbar | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | marint/terrestrisk | ||
| Utbredelse: | |||
 Middelhavet og det nære Atlanterhavet | |||
Middelhavsmunkesel (Monachus monachus) er en av to nålevende arter i slekten munkeseler (Monachus), som hører hjemme i selfamilien (Phocidae). Den hadde tidligere status som kritisk truet (CR) på IUCNs rødliste, men blir på grunn av bestandsvekst nå vurdert som sårbar (VU).[1] Totalbestanden teller trolig færre enn 600 dyr. Den finnes i Middelhavet og i nære strøk av Atlanterhavet utenfor Gibraltarstredet, sør til Ras Nouadhibou lengst nord i Mauritania.
Beskrivelse
Middelhavsmunkesel blir omkring 2,4 m lang og veier typisk omkring 300kg (hunner) til 315kg (hanner) i snitt. Hannene har mørk brun til sort pels, mens hunnene er mer grålige i fargen. Undersiden er blek, nærmest hvit hos hannene. Pelsen er svært korthåret. Arten har kort, bred snute og relativt korte luffer med smale klør.
Atferd
Middelhavsmunkeselen eter fisk (herunder ålefisker), mollusker og blekkspruter med mer. Det daglige inntaket utgjør ca. 3 kg med føde.
Fylogeni
| Phocidae |
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Kladogrammet over viser slektskapet mellom de eksisterende artene i selfamilien.[2]
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 Karamanlidis, A.A. m.fl. (2023). «Monachus monachus». The IUCN Red List of Threatened Species 2023: e.T13653A238637039. doi:10.2305/IUCN.UK.2023-1.RLTS.T13653A238637039.en.
- ↑ Berta, A.; Churchill, M. (2012). «Pinniped taxonomy: Review of currently recognized species and subspecies, and evidence used for their description». Mammal Review. 42 (3): 207–34. doi:10.1111/j.1365-2907.2011.00193.x.
Eksterne lenker
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata