Józef Antoni Poniatowski
| Józef Antoni Poniatowski |
|---|
Józef Antoni Poniatowski (født 7. mai 1763 i Wien i Østerrike, falt 19. oktober 1813 ved Leipzig i kongeriket Sachsen (Tyskland)) var offiser i flere lands styrker, og til sist feltmarskalk i Napoléon Bonapartes franske armé under Napoleonskrigene.
Liv og virke
Han tilhørte en polsk familie og begynte sin militære løpebane i østerriksk tjeneste i 1780. Han var med da den østerrikske keiserlige hær gikk i felten mot tyrkerne og utmerket seg ved stormen på Sabac den 15. april 1788, da han ble hardt såret.[trenger referanse]
Han ble etter henvendelse fra sin onkel kong Stanisław August Poniatowski av Polen overført til de reorganiserte polske styrker i 1789. Han begynte med generalmajors rang, men ble snart forfremmet til generalløytnant. Da russiske tropper samme år truet med innmarsj, ble han utnevnt til kommandør for Ukraina-avsnittet med hovedkvarter ved Bracław ved elven Bug.
Poniatowski kjempet mot russerne i 1792 og tok aktivt del i Tadeusz Kościuszkos antirussiske oppstand i 1794. Etter Polens tredje deling i 1795 trakk han seg tilbake og bodde i ti år som privat borger i Warszawa.
Etter Napoléon Bonapartes seier i slaget ved Jena og Preussens påfølgende tilbaketrekning fra landets polske provinser, ble Poniatowski tilbudt kommandoen for nasjonalgarden. Han satte i gang med å reorganisere den polske hær, og da Napoleon fikk opprettet storhertugdømmet Warszawa, ble han hertugdømmets krigsminister. Han førte et polsk korps under Napoleons angrep på Russland i 1812. Angrepet endte med katastrofe for den store franske invasjonshær, og mange polakker begynte å vakle i sin oppslutning om den franske keiser.[trenger referanse] Poniatowski forble lojal og organiserte en ny polsk hærstyrke på 13 000 mann,[trenger referanse] tidsnok til å kjempe ved siden av Napoleon under slaget ved Lützen (1813).
Under folkeslaget ved Leipzig 16.-19. oktober 1813 ble han utnevnt til feltmarskalk (marskalk av Frankrike) på grunn av sitt ekstraordinære heltemot i forsvaret av Leipzig.[trenger referanse] På slagets siste dag falt han. Da han tilslutt skulle trekke tilbake restene av sitt korps over en bro som førte over elven Elster, sprengte franskmennene ved en misforståelse i luften før alle var kommet i sikkerhet. Poniatowski var avskåret og nektet å overgi seg for overmakten. Med blodet rennende fra tallrike sår styrtet han i elven og kjempet der videre til døden.[trenger referanse]
Referanser
Litteratur
- Frans G.Bengtsson: Karl XII:s levnad, I - II. Malmö 1969.
- Simon Konarski: Armorial de la noblesse polonaise titrée. Paris 1957.
- Zbigniew Puchalski, Ireneusz J. Wojciechowski: Ordery i odznaczenia polskie i ich kawalerowie. Warszawa 1987.
- Jan Dobraczyński: Vor den Toren Leipzigs. Leben und Tod des Józef Poniatowski. Berlin 1985.