Terje Rød-Larsen

Fra wikisida.no
Sideversjon per 1. jun. 2026 kl. 03:38 av Wikisida (diskusjon | bidrag) (Én sideversjon ble importert)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Terje Rød-Larsen
Norges planleggingsminister
25. oktober 1996–29. november 1996
RegjeringJagland
ForgjengerNils Totland
EtterfølgerBendik Rugaas

Terje Rød-Larsen (født 1947) er en norsk sosiolog, tidligere diplomat og forhenværende politiker (Ap), som er særlig kjent for sin rolle i prosessen som førte fram til Oslo-avtalen. Han var i 1982 med å grunnlegge og var i en årrekke leder for Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon, som opprinnelig var en avdeling i LO, men som i 1993 ble en selvstendig organisasjon. Han var planleggingsminister i Thorbjørn Jaglands regjering i en drøy måned høsten 1996. Fra 1999 til 2004 var han FNs visegeneralsekretær for Midtøsten. Han var mellom januar 2005 og oktober 2020 leder for tankesmien International Peace Institute i New York.

Rød-Larsen ble i 2026 siktet for medvirkning til grov korrupsjon. Hovedmistenkt og dessuten i saken, var hans ektefelle, tidligere ambassadør Mona Juul.

Familie

I 1971 giftet Terje Rød-Larsen seg med oversetteren Merete Alfsen. Med henne har han datteren Hilde Rød-Larsen som er forfatter og oversetter.[1] Dette ekteskapet ble oppløst i 1982.[2]

I 1988 giftet han seg med diplomaten Mona Juul. Hun var ambassadør i Kypros fra 2001 til 2004, og dessuten norsk ambassadør i Israel fra 2001 til 2004.[3] De fikk et tvillingpar, en datter og en sønn sammen. 29. april 2026 ble det kjent at sønnen deres Edward hadde tatt sitt eget liv.[4]

Karriere

Bakgrunn

Terje Rød-Larsen vokste opp i bydelen Fana i Bergen. Etter eksamen artium studerte han ved universitetene i Bergen og Oslo og tok magistergrad i samfunnskritisk sosiologi («nyreformismen») ved universitetet i Oslo i 1976.[5] I 1980–1981 hadde han oppdrag for forbruker- og administrasjonsdepartementet.[6][7]

FAFO

Rød-Larsen ledet Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon (FAFO), som han var med å grunnlegge 1. januar 1982. Der satt han i programutvalget. Han ledet FAFO frem til 1993. FAFO var først en egen avdeling av Landsorganisasjonen, men ble etterhvert omorganisert til Forskningsstiftelsen FAFO i 1993. Organisasjonen var ment å være en møteplass for forskere, politikere, fagorganiserte og næringslivsfolk, i tillegg til å drive forskning.[8][9]

Oslo-avtalen

Oslo-prosessen

På slutten av 1980-årene ble FAFOs internasjonale engasjement større. Sosiologen Terje Rød-Larsen flyttet til Kairo i 1989 da hans kone, utenriksdepartementets diplomat Mona Juul, ble stasjonert på ambassaden der. I Midtøsten utførte han i FAFO-regi en omfattende levekårsundersøkelse blant palestinerne i Gaza, på Vestbredden og i Øst-Jerusalem.[10]

Dette førte ham nærmere i kontakt med både israelere og palestinere. Dette var personer som både hadde samband med israelske myndigheter, med Hamas, Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) og fraksjoner som PLO Tunis. Blant nøkkelpersonene var Yossi Beilin, som ble Israels viseutenriksminister i juni 1992, og Abu Ala, som var en av lederskikkelsene i PLO. Rød-Larsen brukte disse kontaktene til å spille en viktig rolle i de senere hemmelige forhandlingene som førte til en fredsavtale.[10][11]

Madridkonferansen, som ble ledet fra USA og Washington, hadde stått i sentrum for fredsprosessen i Midtøsten. Den ble avholdt i Madrid fra 30. oktober til 1. november 1991, men var gått mer eller mindre i stå. USAs utenriksledelse var informert om Oslo-kanalen, men ikke om innhold og framdrift i drøftingene, og amerikanerne var ikke en aktiv del av Oslo-prosessen.[12]

I ni måneder, fra januar til september 1993 ble det ført forhandlinger mellom hovedpartene i Midtøsten-konflikten. Bare et lite antall direkte involverte fra israelsk, palestinsk og norsk side, samt den politiske ledelsen på hver kant, var kjent med arbeidet mens det pågikk. Møtene ble holdt i Parkveien 45 i strøket Bak Slottet eller på avskjermede steder, blant annet Borregaard Hovedgård i Sarpsborg.[13]

Navn ble byttet ut med kodeord, i tilfelle det pågikk telefonavlytting. Yitzhak Rabin var «bestefaren», Yassir Arafat «den andre bestefaren». Israel var «det lille landet», USA «det store landet» og PLO «de på den andre siden av havet».[13]

Signeringen av Oslo-avtalen foran Det hvite hus den 13. september 1993.
Foto: Vince Musi / Det hvite hus

Utenriksminister Thorvald Stoltenberg etablerte den hemmelige kanalen som et uortodokst diplomatisk engasjement. Prosessen ble på politisk nivå ledet av statssekretær Jan Egeland, og på embetsnivå av Mona Juul. Terje Rød-Larsen og FAFO spilte en sentral rolle. Andre sentrale aktører var diplomaten Geir O. Pedersen, utenriksminister Johan Jørgen Holst og forskeren Marianne Heiberg (gift med Holst). Israels forhandlingsleder var Uri Savir, og hans palestinske motpart var Ahmed Ali Mohammed Qurei. Personlige kontakter, særlig i akademiske miljøer med tilknytning til sosialdemokratiet, var kjernen i Oslo-prosessen.[14]

Oslo-prosessen førte til Oslo-avtalen, som ble undertegnet foran Det hvite hus av Yitzhak Rabin og Yassir Arafat den 13. september 1993.[15]

Avtalen ble signert foran USAs president Bill Clinton, utenriksminister Shimon Peres og 3 000 tilstedeværende gjester som vitner. Rød-Larsen var mannen som kunne gå fritt inn dørene både hos Arafat, Rabin og Peres. Og Oslo-prosessene førte til at de tre fikk Nobels fredspris i 1994, «for deres anstrengelser for å skape fred i Midt-Østen».[16][17]

Arkivmaterialet fra og om prosessen

Ifølge professor i historie Hilde Henriksen Waage tok Rød-Larsen med seg alle dokumenter tilknyttet fredsprosessen og har dem i sitt private arkiv.[18] Dette ble gransket av Riksarkivet, og Rød-Larsen innrømmet at han hadde et betydelig privat arkiv fra de hemmelige forhandlingene i Norge. Terje Rød-Larsen avviste å levere tilbake dokumentene, selv etter at Riksarkivet påpekte at det var brudd på norsk arkivlov.[18][19]

Waage og postdoktor Ada Nissen skrev i et innlegg i Dagens Næringsliv 7. mai 2021:[20]

«Da det ble oppdaget gjennom forskningsprosjektet «Peacemaking is a Risky Business» at alle dokumentene fra Oslo-prosessen var sporløst forsvunnet fra Utenriksdepartementets arkiv, om de noen gang hadde kommet dit, havnet Rød-Larsen i søkelyset.

Alle undersøkelser tydet nemlig på at dokumentene på besynderlig vis hadde havnet i stjernediplomatens private eie. Riksarkivaren beordret granskning av saken, men Rød-Larsen ønsket ikke å samarbeide. Motvillig innrømmet han at han hadde et betydelig privat arkiv fra de hemmelige forhandlingene i Norge.

Å levere disse dokumentene tilbake til den norske stat ønsker han imidlertid ikke, selv etter at Riksarkivaren påpekte at dette var brudd på norsk arkivlov. Denne privatiseringen av nøkkeldokumenter fra fredsprosessen betyr at enhver person eller institusjon som i fremtiden ønsker tilgang til dokumentene, må ha Rød-Larsens fulle tillit og samtykke»

[20]

Den 9. februar 2026 ble Rød-Larsen siktet av Økokrim for medvirkning til grov korrupsjon (se nedenfor). Den 16. februar foretok Økokrim en ransaking av Terje Rød-Larsens og Mona Juuls felles bolig i Sverre-gården i Drammensveien i strøket Frogner i Oslo vest. I kjellerboden fant de fem pappesker med dokumenter fra 1993 og 1994, som var knyttet til Oslo-prosessen. Enkelte dokumenter var påført graderingene «strengt fortrolig» og «hemmelig».[21][22]

Om ettermiddagen den 14. mars hentet representanter fra nasjonalarkivet og utenriksdepartementet, dokumenter fra kjellerboden.[23]

Utenriksdepartementet

Samme år som fredsavtalen ble undertegnet, ble Terje Rød-Larsen ansatt i utenriksdepartementet som spesialrådgiver i Midtøsten-spørsmål, med rang som ambassadør.[6]

I 1994 ble han utnevnt til visegeneralsekretær i FN og spesiell koordinator for de palestinske områdene, og hadde denne stillingen fra juni 1994 til oktober 1996.[6]

Statsråd og fiskeforedlingsbedriften Fideco

Høsten 1984 ville LO gjennom FAFO, sammen med oljeselskapet Shell og teknologibedriften Bird Technology AS, etablere fiskeforedlingsbedriften Fideco for å skape arbeidsplasser i Finnmark. Det hele endte i 1992 med en konkurs som kostet flere lokale fiskere millionbeløp.[16]

1. november 1996 skrev så avisa Fiskaren en artikkel med tittelen: «Planla fiasko i Finnmark». Avisa undersøkte Fideco-prosjektet som FAFO ved Gudmund Hernes og Terje Rød-Larsen hadde vært involvert i. Dette ble begynnelsen på flere reportasjer om Terje Rød-Larsens fortid. Rød-Larsen, som hadde vært markedsdirektør i Fideco, innkasserte en opsjonsgevinst på 600 000 kroner som ble innløst like før konkursen. Dette betalte han ikke skatt for. Han solgte sine aksjer i Fideco tilbake til Bird Technology AS, som han hadde kjøpt dem fra. Det ble reist tvil om tidspunktet for det opprinnelige aksjekjøpet, om fortjenesten skyldtes at aksjene hadde økt i verdi eller om Rød-Larsen hadde kjøpt dem til underpris. I så fall skulle det vært oppført i selvangivelsen og beskattet.[24]

Terje Rød-Larsen fortsatte å være toppoppslag i aviser, radio og fjernsyn gjennom hele november og primo desember måned. Til slutt trakk han seg, og sa på pressekonferansen: «… Av hensyn til regjeringens videre arbeid og min egen situasjon, har jeg på denne bakgrunn innlevert søknad om å gå av som statsråd …» – Terje Rød-Larsen var planleggingsminister i 35 dager i Thorbjørn Jaglands regjering, fra 25. oktober til 29. november 1996. Etter at han hadde erklært sin avgang, forlot han pressekonferansen med kommentaren «Dette har jeg ikke fortjent!», en kommentar som gikk ut på radio og fjernsyn.[25]

4. mars 1997 besluttet Økokrim å gi Rød-Larsen en bot på kr 50 000 for uriktige eller ufullstendige opplysninger i selvangivelsen for 1986. Etter å ha vurdert dette i seks uker, bestemte Rød-Larsen seg for å akseptere boten for «å spare familien og seg selv for ytterligere personlige og økonomiske belastninger». Han påpekte i en uttalelse at han ikke erkjente skyld, og var uenig i Økokrims vurdering av skattesaken.[16]

I januar 1997 vurderte Oslo likningsnemnd saken, og kom til at Rød-Larsen hadde fått en skattepliktig fordel som han burde ha tatt med i selvangivelsen. Men da det hadde gått svært lang tid, og fordi Skattedirektoratet hadde kjent til forholdet uten å gjøre noe, besluttet flertallet i nemnda å henlegge saken. I 1992 utgav journalist Arne Eriksen boka Rosa japper i fiskefarse, om Fideco-saken.[26]

Ambassadør og visegeneralsekretær i FN

I januar 1998 utnevnte Bondevik-regjeringa Rød-Larsen til ambassadør med ansvar for fredsforhandlingene i Midtøsten. Høsten 1999 ble han utnevnt til visegeneralsekretær i FN, FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten og generalsekretærens representant overfor PLO og den palestinske selvstyremyndigheten.

Rød-Larsen var også involvert i forsøkene på å få avsluttet kampen i Libanon under de israelske angrepene mot Hizbollah i Libanon i 2006.

Peres-prisen

Shimon Peres opprettet i 1996 fredssenteret Peres Center for Peace. Fra 1997 fikk dette senteret millioner av kroner i støtte fra utenriksdepartementet. I 1999 delte senteret ut i hemmelighet en fredspris på 100 000 dollar til ektefellene Juul og Rød-Larsen. Rød-Larsen var en nær venn av senterets direktør Uri Savir. Rød-Larsen hadde kort tid før utdelingen, vært styremedlem i senterets internasjonale styre.[27] Ekteparet meldte ikke inn beløpet til utenriksdepartementet. Mona Juul valgte å betale tilbake beløpet, men Rød-Larsen nektet.[28]

International Peace Institute

Bill Gates, Terje Rød-Larsen, Jeffrey Epstein, Boris Nikolic og Thorbjørn Jagland.
(2018)

Rød-Larsen var fra januar 2005 til 29. oktober 2020 leder for International Peace Institute (IPI) i New York. Han og IPI fikk kritikk på grunn av donasjoner fra den amerikanske finansmannen Jeffrey Epstein Rød-Larsen hadde mottatt på vegne av organisasjonen.[29] Dagens næringsliv avslørte også at Rød-Larsen på et tidspunkt skyldte Epstein 130 000 dollar, og at han senere autoriserte en tilbakebetaling på 100 000 dollar til Epstein via IPI. Det er uklart hvorfor Rød-Larsen skyldte Epstein penger og han har nektet å redegjøre for dette til journalister eller styret i IPI.[30]

Styreleder i IPI, forhenværende statsminister i Australia Kevin Rudd, uttalte: «Hverken lånet eller tilbakebetalingen av det hadde tidligere blitt oppgitt til styret eller til meg som leder. […] Jeg er dypt skuffet over at styret har måttet finne ut så mye av dette gjennom mediene.»[31] Under et ekstraordinært styremøte 29. oktober 2020 beklaget Rød-Larsen sin dårlige dømmekraft og trakk seg umiddelbart.[32]

29. januar 2026 ble det kjent at Rød-Larsens to barn var blitt tilgodesett med fem millioner dollar hver Epsteins i testamente, signert av Epstein to dager før han døde. Pengene var på det tidspunktet fortsatt bundet opp i rettsprosessen etter hans død.[33]

Gransking

Vennskapet mellom FNs spesialutsending til Syria, Geir O. Pedersen, og sjefen for IPI, Terje Rød-Larsen, går langt tilbake. Geir O Pedersen, Jan Egeland og Terje Rød Larsen fikk alle etter Oslo-avtalene toppjobber i FN. I 1996 var det Geir O. Pedersen, som ansatt i utenriksdepartementet, som hentet Rød-Larsen på Fornebu den seine oktoberkvelden før Thorbjørn Jagland plasserte Rød-Larsen i planleggingsdepartementet i regjeringen. Fra 2008 til 2012 var Geir Pedersen ekspedisjonssjef i utenriksdepartementet, og ledet Norges freds- og forsoningsarbeid. Fra 2012 til 2017 var han Norges FN-ambassadør i New York. Mona Juul overtok denne jobben fra 1. januar 2019.[16]

I sin tid som ekspedisjonssjef ga Geir O. Pedersen 36 millioner kroner til IPI, ledet av Rød-Larsen. I 2012 ble Pedersens habilitet vurdert i et notat fra utenriksdepartementet, blant annet fordi rammeavtalen med IPI skulle reforhandles året etter. Der ble det nevnt at Pedersen og Rød-Larsen hadde en historie med faglig samarbeid. «Alt dette kan tale for inhabilitet», sto det. Pedersen konkluderte med at han var habil.[16]

Riksrevisjonen mente noe annet. Riksrevisor var Per-Kristian Foss. I en rapport fra juni 2021 konkluderer de med følgende: «Utenriksdepartementet kontrollerte ikke hvordan International Peace Institute (IPI) brukte pengene, brøt reglene for saksbehandling og tok ikke habilitetsspørsmålet på alvor, viser vår undersøkelse.»[34][35]

Fra 1. januar 2014 fikk Pedersens kone, FAFO-forsker Mona Christophersen, en rolle som seniorrådgiver i International Peace Institute (IPI). Ifølge IPI ble hun betalt av FAFO, men kontorplassen var hos IPI. Der skrev hun artikler, rapporter og gjorde analyse for tankesmien og snakket på IPI-arrangementer.[36]

International Peace Institute har i årenes løp mottatt langt over 100 millioner kroner av norske myndigheter.[36]

IPI har i etterkant av Rød-Larsens avgang startet en intern gransking via et eksternt regnskapsbyrå for å avdekke om det finnes ytterligere transaksjoner mellom IPI og Epstein.[37]

Fredsarbeid i Mongolia

IPI var involvert i fredsprosjektet Mongolia Advisory Board. Opplegget gikk ut på at Mongolia årlig skulle betale 100 000 dollar til seks medlemmer som var «dyktige og fremtredende innen sine felt». Sammen skulle de bidra med ekspertise, faglig analyse og veiledning til Mongolias president, «særlig med hensyn til regional og global fred og sikkerhet». Medlemmene måtte godkjennes av presidentkontoret i Mongolia.[30]

Stiftelsen Oslo-senteret fikk ett år overført 100 000 dollar fra Mongolia. Nili Barak, Kona til Israels tidligere statsminister Ehud Barak, fikk også 100 000 dollar. Pengene gikk via Ehud Baraks selskap Hyperion. En tredje person som fikk 100 000 dollar, var LHSummers Economic Consulting, konsulentselskapet til USAs finansminister Lawrence Summers. Korrespondanse mellom ansatte tyder på at IPI gikk gjennom Epstein for å få informasjon om hvordan de skulle betale Summers. «Terje sa at han ville få det fra Jeff,» sto det i en e-post blant IPI-ansatte. Epstein fungerte altså som mellommann i fredsprosjektet.[30]

Boligspekulasjoner

«I august 2010 betalte tankesmien International Peace Institute (IPI) 2,2 millioner dollar for en leilighet på Upper East Side i New York. Det vil si over 13 millioner kroner med den daværende kursen», skrev Dagens Næringsliv den 18. desember 2019. Leiligheten har vært registrert som adressen til Rød-Larsen.[38]

Leiligheten ble solgt i 2017, og IPI betalte Rød-Larsen over en million kroner for hotellutgifter i 2017 og 2018.[38]

«En gjennomgang av skatteskjemaer rapportert inn til amerikanske skattemyndigheter viste at Rød – Larsen på de 14 innrapporterte årene siden 2005 fikk inn rundt 6,7 millioner dollar fra IPI. UD har støttet IPI med 116 millioner kroner i løpet av Rød-Larsens periode som sjef», skrev Dagens Næringsliv videre. I denne perioden betalte Rød-Larsen kr. 396 396 i skatt til Norge i perioden 2005 til 2018. Ifølge de norske ligningstallene for 2018 hadde Rød-Larsen dette året en inntekt på 7,4 millioner kroner.[38]

Han og Mona Juul kjøpte en 2015 en tomt på den lille joniske øya Paxos for 130 000 dollar. Senere ble det satt opp en luksuriøs villa på tomta.[38]

Siktelse av Økokrim

Rød-Larsen ble 9. februar 2026 siktet av Økokrim for medvirkning til grov korrupsjon. Hans kone Mona Juul ble samtidig siktet for grov korrupsjon, mistenkt for å ha mottatt fordeler i egenskap av sin stilling som norsk ambassadør. Det faktiske grunnlaget for siktelsene var forholdet mellom ekteparet og Jeffrey Epstein.[39]

Som del av forholdet til Epstein har norske medier omtalt ekteparets kjøp av en leilighet i Oslo i 2018. Leiligheten ble kjøpt for 14 millioner kroner fra skipsreder Morits Skaugen, etter forhandlinger der Epstein opptrådte som mellomledd. Ifølge Skaugen var salget ikke frivillig, og han har omtalt prisen som «halv pris».[40][41]

Utmerkelser og priser

Utmerkelser
Priser

Referanser

  1. ↑ «Lyser talent fra hver side – bokanmeldelse: Hilde Rød-Larsen «Sommertid»». VG. 09.08.2019. 
  2. ↑ Moro, Gabriel Michael Vosgraff (9. august 2019). «Lyser talent fra hver side - Bokanmeldelse: Hilde Rød-Larsen: «Sommertid»». VG (på norsk). Besøkt 20. mars 2026. 
  3. ↑ «Mona Juul of Norway Chairperson of First Committee». United Nations : Information Service Vienna (på English). Besøkt 16. mars 2026. 
  4. ↑ Sæther, Thomas Paust, Tormod Malvin (30. april 2026). «Sønnen til Juul og Rød-Larsen død». Nettavisen (på norsk). Besøkt 30. april 2026. 
  5. ↑ «Det kontekstuelle mennesket og studiet av offentlig politikk : et forvaltningssosiologisk utkast - detaljert visning - Biblioteksøk». bibsok.no. Besøkt 20. mars 2026. 
  6. ↑ 6,0 6,1 6,2 «Biografi: Rød-Larsen, Terje». Stortinget (på norsk). 9. november 2021. Besøkt 20. mars 2026. 
  7. ↑ Ebbing, Hans (1982). «Statsintellektuelle på norsk» (PDF). Vardøger (på norsk). Besøkt 20. mars 2026. 
  8. ↑ «Fafo og vår historie». www.fafo.no. Besøkt 16. mars 2026. 
  9. ↑ «Programutvalgets innstilling til Årsrapport for 1982» (PDF) (på norsk). FAFO. januar 1983. Besøkt 20. mars 2026. 
  10. ↑ 10,0 10,1 Bauck, Petter (juli 2020). «Oslo-avtalen til besvær?» (PDF). Fritt Palestina (på norsk). Palestinakomiteen i Norge (1/2020): 8–15. Besøkt 20. mars 2026. 
  11. ↑ «“Norwegians? Who needs Norwegians?”» (på English). Ministry of Foreign Affairs. 9. januar 2001. Besøkt 20. mars 2026. 
  12. ↑ «The Madrid Conference, 1991». Milestones in the History of U.S. Foreign Relations (på English). Office of the Historian. Besøkt 20. mars 2026. 
  13. ↑ 13,0 13,1 Husøy, Solveig (13. september 2013). «De hemmelige Oslo-forhandlingene». NRK. Besøkt 20. mars 2026. 
  14. ↑ Jan Egeland: Fra Oslo-avtalen til YouTubes superhelt, FNs regionale informasjonskontor
  15. ↑ «Declaration of Principles on Interim Self-Government Arrangements» (på English). Knesset. 13. september 1993. Arkivert fra originalen 15. november 2002. Besøkt 20. mars 2026. 
  16. ↑ 16,0 16,1 16,2 16,3 16,4 «Det finnes ikke korrupsjon i Norge – Andresens blogg». 22. september 2022. Besøkt 20. mars 2026. 
  17. ↑ «The Nobel Peace Prize 1994». NobelPrize.org (på English). Besøkt 5. januar 2023. 
  18. ↑ 18,0 18,1 Nissen, Ada; Waage, Hilde Henriksen (7. mai 2021). «Innlegg: Fredsmeglingens fallgruver». DN.no. Besøkt 2. februar 2026. «Da det ble oppdaget gjennom forskningsprosjektet «Peacemaking is a Risky Business» at alle dokumentene fra Oslo-prosessen var sporløst forsvunnet fra Utenriksdepartementets arkiv, om de noen gang hadde kommet dit, havnet Rød-Larsen i søkelyset. | Alle undersøkelser tydet nemlig på at dokumentene på besynderlig vis hadde havnet i stjernediplomatens private eie. Riksarkivaren beordret granskning av saken, men Rød-Larsen ønsket ikke å samarbeide. Motvillig innrømmet han at han hadde et betydelig privat arkiv fra de hemmelige forhandlingene i Norge. | Å levere disse dokumentene tilbake til den norske stat ønsker han imidlertid ikke, selv etter at Riksarkivaren påpekte at dette var brudd på norsk arkivlov. Denne privatiseringen av nøkkeldokumenter fra fredsprosessen betyr at enhver person eller institusjon som i fremtiden ønsker tilgang til dokumentene, må ha Rød-Larsens fulle tillit og samtykke.» 
  19. ↑ Waage, Hilde Henriksen (19. juni 2008). «Et norsk mysterium – de forsvunne dokumentene fra fredsprosessen i midtøsten». Historisk tidsskrift. 2. 87: 289–303. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ISSN1504-2944-2008-02-05. Besøkt 20. mars 2026. 
  20. ↑ 20,0 20,1 Hilde Henriksen Waage og Ada Nissen: Innlegg: Fredsmeglingens fallgruver, 7. mai 2021, kl. 11.24
  21. ↑ Jensen, Ingvild (10. mars 2026). «Økokrim informerte Juul og Rød-Larsen om funn kort tid etter ransaking». TV 2. Besøkt 16. mars 2026. 
  22. ↑ Sollund, Adrian Frederic Bertsch; Myhre, Håvard; Kristensen, Mette; Vartdal, Ragnhild; Moen, Siri Finnema (6. mars 2026). «Økokrim: Beslaglegger dokumenter knyttet til Oslo-avtalen». NRK. Besøkt 16. mars 2026. 
  23. ↑ Thommessen, Julia Kirsebom (16. mars 2026). «Nasjonalarkivet og UD har hentet dokumenter i kjellerboden til Rød-Larsen». NRK. Besøkt 16. mars 2026. 
  24. ↑ Eriksen, Arne (1994). Kan vi stole på forskerne?. Stallo. s. 61. ISBN 8299251125. Besøkt 20. mars 2026 – via Nasjonalbiblioteket. 
  25. ↑ Joly og Witoszek 2023, s. 129.
  26. ↑ Eriksen, Arne (1992). Rosa japper i fiskefarse. Tromsø: Stallo. ISBN 8299251117. Besøkt 20. mars 2026 – via Nasjonalbiblioteket. 
  27. ↑ Ansatte ved Peres-senteret sjokkert, vg.no, 6. mai 2002 kl. 05:44, oppdatert 25. februar 2003 kl. 13:26
  28. ↑ UD gransker Peres-senteret, nrk.no, 6. mai 2002 kl. 19:40
  29. ↑ Julia Kirsebom Thommessen (29. oktober 2020). «DN: Terje Rød-Larsen trekker seg fra International Peace Institute». NRK. Besøkt 30. oktober 2020. 
  30. ↑ 30,0 30,1 30,2 Oterholm, Gard; Gjerstad, Tore (14. oktober 2020). «Gjeldsbrev avslører: Terje Rød-Larsen skyldte Jeffrey Epstein 130 000 dollar». www.dn.no. Besøkt 16. november 2020. 
  31. ↑ Oterholm, Gard; Gjerstad, Tore (28. oktober 2020). «Styreleder tar oppgjør med Terje Rød-Larsen: – Jeg er dypt skuffet». www.dn.no. Besøkt 16. november 2020. 
  32. ↑ Richard Roth (31. oktober 2020). «Epstein donations force resignation at international peace organization». CNN. Besøkt 31. oktober 2020. 
  33. ↑ NRK (31. januar 2026). «Norske diplomatbarn skulle få 10 millioner dollar i Epstein-testamente». NRK. Besøkt 31. januar 2026. 
  34. ↑ [https://www.riksrevisjonen.no/globalassets/rapporter/no-2020-2021/uds-tilskudd-til-ipi.pdf Riksrevisjonens undersøkelse av Utenriksdepartementets tildeling av tilskudd til International Peace Institute (IPI)], Riksrevisjonen, Dokument 3:12 (2020–2021)
  35. ↑ NTB (3. juni 2021). «Riksrevisjonen med hard kritikk av UDs tilskudd til International Peace Institute». www.aftenposten.no. Besøkt 6. februar 2026. 
  36. ↑ 36,0 36,1 Oterholm, Gard; Gjerstad, Tore (6. november 2020). «UD ga Rød-Larsens tankesmie over 100 millioner – Riksrevisjonen gransker habiliteten». www.dn.no. Besøkt 16. november 2020. 
  37. ↑ CNN, Richard Roth. «Epstein donations force resignation at international peace organization». CNN. Besøkt 16. november 2020. 
  38. ↑ 38,0 38,1 38,2 38,3 Oterholm, Gard; Gjerstad, Tore (18. desember 2020). «Utenriksministeren feiret 40-årsdagen i leiligheten til Terje Rød-Larsen (+)». DN.no. Besøkt 22. mars 2026. 
  39. ↑ Thommessen, Julia Kirsebom (9. februar 2026). «Økokrim åpner etterforsking av Mona Juul og Terje Rød-Larsen». NRK. Besøkt 9. februar 2026. 
  40. ↑ Gjerstad, Tore; Oterholm, Gard; Lindberg, Aksel (31. januar 2026). «Jeffrey Epstein-press da diplomatpar fikk kjøpe Frogner-leilighet til «halv pris» (+)». DN.no. Besøkt 19. mars 2026. 
  41. ↑ Berg, Ronny; Haram, Ola (3. februar 2026). «Solgte leilighet til norsk diplomatpar etter Epstein-forhandlinger: – Ikke frivillig». VG (på norsk). Besøkt 19. mars 2026. 
  42. ↑ Vibeke Knoop Rachline (25. januar 2008). «Hedret av Chirac». Aftenposten. Besøkt 30. oktober 2020. 
  43. ↑ Schmidt, Annie (28. august 2017). «Rød-Larsen Named Commander of the Legion of Honour». International Peace Institute (på English). Besøkt 31. januar 2026. 
  44. ↑ ANB, Vedis Kristine Borstad (4. august 2012). «Stolte vinnere av Årets Peer Gynt». Østlands-Posten (på norsk). Besøkt 31. januar 2026. 

Litteratur

Eksterne lenker

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Terje_Rød-Larsen&oldid=219165»