Psykosyntese
Psykosyntese er en psykologisk metode som omfatter arbeid med kropp, følelser og intellekt[1] samt en retning innenfor transpersonlig psykologi.
Denne ble formulert og utviklet av den italienske psykiateren Roberto Assagioli (1888–1974). Karakteristisk for psykosyntesen er fokus på ikke kun det ubevisstes lavere, men også dets midtre og høyere dimensjoner, utvikling av en rikt differensiert vilje og forening av eksistensielle motsetninger i stadig mer omfattende synteser.[2] Den strekker seg utover grensene for personlig psykologi og individualitet ved å postulere et dypere identitetssenter: Selvet, vårt essensielle vesen. Det omfatter, men også overskrider, vår personlige daglige bevissthet, noe som fører til en forbedret følelse av livsretning og formål.[2] Sammen med ideen om et åndelig eller transpersonlig selv, vektlegger psykosyntesen «verdien som legges på utforskning av kreativt potensial, og hypotesen om at hvert individ har et formål i livet.[2]
Assagioli utviklet tidlig en praktisk metodikk med teknikker for å arbeide med «delpersonligheter», det vil si tydeliggjøring av ens ulike personlige sider, for å komme nærmere og utvikle menneskets eksistensielle kjerne. Han brøt også ny mark ved å bruke indre fantasireiser eller guidede meditasjoner i utforskingen av det ubevisste. Framhevingen av viljens betydning og dens utvikling i kraft av sterk, dyktig, god og universell vilje, brøt sterkt med klassisk psykoanalyse og utgjorde grunnlaget for ett av Assagiolis hovedverk, The Act of Will.[3] Hans andre hovedverk på engelsk er Psychosynthesis,[4] samt den posthume Transpersonal Development.[5]
Psykosyntese står for en udogmatisk åndelighet og understreker betydningen av egen øvelse og selvutvikling, ikke minst for terapeutens del. Psykosyntese regnes som en transpersonlig psykologi og har integrert grunnleggende trekk både fra psykoanalyse og eksistensiell og humanistisk psykologi.
Opprinnelse
I 1909 skrev Carl Gustav Jung til Sigmund Freud om «et svært hyggelig og kanskje verdifullt bekjentskap, vår første italiener, en dr. Assagioli fra den psykiatriske klinikken i Firenze».[6] Senere skrev imidlertid denne samme Roberto Assagioli (1888–1974) en doktoravhandling, «La Psicoanalisi», der han begynte å bevege seg bort fra Freuds psykoanalyse og mot det han kalte psykosyntese:
«En begynnelse på min oppfatning av psykosyntese fantes i min doktoravhandling om psykoanalyse (1910), der jeg påpekte det jeg anså som noen av begrensningene i Freuds synspunkter.[7]»
I utviklingen av psykosyntese var Assagioli enig med Freud i at det å helbrede traumer fra barndommen og utvikle et sunt ego var nødvendige mål for psykoterapi, men Assagioli mente at menneskelig vekst ikke kunne begrenses til dette alene. Assagioli, som student av filosofiske og spirituelle tradisjoner fra både øst og vest, søkte å adressere menneskelig vekst slik den gikk utover normen for et velfungerende ego; han ønsket å støtte realiserelsen av menneskelig potensial – det Abraham Maslow senere kalte selvrealisering – også i de spirituelle eller transpersonlige dimensjonene av menneskelig erfaring.[8]
Assagioli så for seg en tilnærming til mennesket som kunne adressere både prosessen med personlig vekst – personlighetsintegrasjon og selvrealisering – så vel som transpersonlig utvikling. Den transpersonlige dimensjonen skimtes for eksempel under toppopplevelser (Maslow) med inspirert kreativitet, åndelig innsikt og enhetlige bevissthetstilstander. Psykosyntese anerkjenner prosessen med selvrealisering, kontakt med og respons på ens dypeste kall og retninger i livet, som kan involvere enten eller begge deler personlig og transpersonlig utvikling.
Psykosyntese er derfor en av de tidligste forløperne til både humanistisk psykologi og transpersonlig psykologi, og gikk til og med flere år før Jungs brudd med Freud. Assagiolis oppfatning har en tilknytning til eksistensiell-humanistisk psykologi og andre tilnærminger som forsøker å forstå den sunne personlighetens natur, personlig ansvar og valg, og aktualiseringen av det personlige selvet. På samme måte er hans oppfatning relatert til feltet transpersonlig psykologi med fokus på høyere bevissthetstilstander, spiritualitet og menneskelig erfaring utover det individuelle selvet. Assagioli satt i redaksjonen for både Journal of Humanistic Psychology og Journal of Transpersonal Psychology.
Assagioli presenterer to viktige teoretiske modeller i sin banebrytende bok, Psychosynthesis,[4] modeller som har forblitt grunnleggende for psykosynteseteori og -praksis:
- Et diagram og en beskrivelse ved hjelp av en modell av menneskets konstitusjon.
- En etappeteori om psykosyntesens prosess.
Se også
Referanser
- ↑ «psykosyntese», NAOB. Sitat: «psykologisk metode som omfatter arbeid med kropp, følelser og intellekt»
- ↑ 2,0 2,1 2,2 Whitmore, Diana (2000): Psychosynthesis Counselling in Action (2. utg.). Thousand Oaks, CA: SAGE. ISBN 0-7619-6321-9; s. 4–8.
- ↑ Assagioli, Robert (1974): The Act of Will, Penguin Books; ISBN 978-0140038668.
- ↑ 4,0 4,1 Assagioli, Robert (2012): Psychosynthesis, Synthesis Center Inc., ISBN 978-0967857008.
- ↑ Assagioli, Robert (2008): Transpersonal Development, Smiling Wisdom, imprint of Inner Way Productions, ISBN 978-0953081127.
- ↑ McGuire, William, red. (1974): The Freud/Jung Letters. Vol. XCIV, Bollingen Series. Princeton, N.J.: Princeton University Press; s. 241
- ↑ Assagioli, Robert (1965): Psychosynthesis, s. 280
- ↑ Maslow, Abraham. (1962): Toward a Psychology of Being. Princeton, N.J.: D. Van Nostrand Company, Inc.
Eksterne lenker
- Psykosyntese – Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB)
- HumaNova
- Kennethsorensen.dk Omfattende artikkelsamling om psykosyntese