Otmar Freiherr von Verschuer: Forskjell mellom sideversjoner

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Wikisida (diskusjon | bidrag)
Byråkrater, Grensesnittadministratorer, Administratorer
736 redigeringer
 
m Én sideversjon ble importert
 
(Ingen forskjell)

Siste sideversjon per 10. mar. 2026 kl. 11:16

Otmar Freiherr von Verschuer

Otmar Freiherr von Verschuer (født 16. juli 1896 i Richelsdorfer Hütte i Hessen-Nassau i Tyskland, død 8. august 1969 i Münster) var en tysk friherre, lege, humangenetiker og tvillingforsker. Han var en ledende rasehygieniker i Det tredje rike. Han var direktør for Kaiser Wilhelm-instituttet for antropologi, humangenetikk og eugenikk (Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik) i Berlin-Dahlem samt for Instituttet for genetisk biologi og rasehygiene (Institut für Erbbiologie und Rassenhygiene) i Frankfurt am Main. Josef Mengele var en av von Verschuers doktorander.

Liv og virke

Første verdenskrig

Under første verdenskrig tjenestegjorde han som fanejunker i et infanteriregiment og kjempet på såvel vest- som østfronten. Han ble såret ved tre anledninger og dekorert med Jernkorset av andre og første klasse samt Zähringer Löwenorden og Såretmerket i sølv. Han avsluttet krigen som Oberleutnant.

Weimarrepublikken

Minnesmerke over drapsofrene i Mechterstädt.

I 1919 innledet Verschuer medisinstudier ved Philipps-Universität Marburg. Han sluttet seg til Studentenkorps Marburg (StuKoMa), et frikorps ledet av forfatteren Bogislav von Selchow (1877-1943). Som dennes adjutant ledet han en bataljon under Kappkuppet i mars 1920. I landsbyen Mechterstädt i Thüringen pågrep de den 25. mars femten personer som var mistenkt for å være kommunister. De ble skutt under et påstått fluktforsøk. Denne hendelse ble kalt «mordene i Mechterstädt». Mordene vakte hat og uro i befolkningen, og flere studenter ble arrestert og stilt for militærdomstol.

Drapsmennene ble stilt for retten i to runder. Begge rettergangene vakte stor oppsikt, siden de siktede ble frifunnet, og dette ble tolket som klassejustis. Von Selchow gikk god for studentene, og universitetet i Marburg gjorde det samme og rehabiliterte studentene sine helt.[1]

For Verschuer var innblandingen i Kappkuppet og dets etterspill årsak til at han måtte forlate Marburg. Sammen med vennen Karl Diehl (1896-1969) - i 1936 utga de sammen en redegjørelse for arvelighet ved tuberkulose og forekomst hos tvillingesøsken;[2] - søkte han seg til Hamburgs universitet og deretter til Münchens universitet, der han avsluttet sine studier og meldte seg inn i Verein Deutscher Studenten («forening av tyske studenter»). I 1922 virket han ved Freiburgs universitet, der han ble kjent med sin senere mentor Eugen Fischer. Påfølgende år ble han utnevnt til doktor i medisin ved Münchens universitet.

Samme år kom Verschuer til Tübingens universitet som assistent til Wilhelm Weitz, som introduserte ham i genetisk-biologisk tvillingforskning. Verschuer habiliterte seg ved dette lærested i 1927 med skriftet Die vererbungsbiologische Zwillingsforschung («den arvebiologiske tvillingforskningen») og arbeidet deretter som privatdosent. I oktober 1927 kom Verschuer til Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik (KWI-A) i Berlin-Dahlem,[3] der han ble avdelingssjef for humangenetikk. Sammen med Fischer og Hermann Muckermann holdt han mer enn 200 foredrag om rasehygiene. I 1928 publiserte han artikkelen Sozialpolitik und Rassenhygiene, som utredet forholdet mellom sosialpolitikk og rasehygiene, bygd på den østerrikske filosofen og sosiologen Othmar Spanns (1878-1950) idéer.[4]

Det tredje rike

Verschuer ble i 1933 ekstraordinær professor i antropologi, humangenetikk og eugenikk ved Berlins universitet. I juni samme år ble Gesellschaft für Rassenhygiene statliggjort, og han måtte likesom de andre styremedlemmer fratre. Innenriksminister Wilhelm Frick utnevnte den sveitsiske psykiateren Ernst Rüdin (1874-1952), kjent for sin kommentar til Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses («lov om forhindring av arvelig skadet avkom»).[5] til kommisjonær for selskapet.[6] I 1933 hadde han sammen med Fischer og Fritz Lenz dannet en ekspertkomité med oppdrag å formulere en steriliseringslov. Den 14. juli 1933 godkjente Adolf Hitler loven.[7]

I 1935 ble Verschuer direktør for forskningsinstituttet Universitäts-Institut für Erbbiologie und Rassenhygiene Frankfurt am Main ved Frankfurts universitet. I tidsskriftet Der Erbarzt skrev Verschuer 1935 blant annet:

Det tyske folks fører er den første statsmann som har gjort genetisk biologi og rasehygiene til ledende prinsipp for et lands styre.[8]

Året derpå ble Verschuer professor ved Frankfurts universitet. Fra 1936 til 1938 var SA-mannen Gerhart Stein (1910-71) en av Verschuers doktorander. Stein disputerte på en avhandling om sigøynere, som han studerte i Zwangslager für Zigeuner («tvangsarbeidersleir for sigøynere») i Berlin-Marzahn. Josef Mengele, som hadde vært Verschuers doktorand siden januar 1937,[9] ble i 1939 forfremmet etter å ha lagt frem avhandlingen Sippenuntersuchungen bei Lippen-Kiefer-Gaumenspalte; han forsøkte i dette verk med statistikk å belegge arveligheten av leppe-kjeve-ganespalte.[10]

Verschuer ble i 1940 medlem av Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP). To år senere etterfulgte han Eugen Fischer som leder av Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik, og var sakkyndig ved forskningsavdelingen for jødespørsmål ved Amt Rosenberg.[11] I mars 1941 var han gjest ved innvielsen av Alfred Rosenbergs Institut zur Erforschung der Judenfrage («institutt for forskning om jødespørsmålet») i Frankfurt am Main.[3] To år senere ble han æresprofessor ved Berlins universitet, der han ble medlem av det vitenskapelige råd stiftet av generalkommissaren for helse- og sykehusvesenet, Hitlers livlege Karl Brandt.[3]

Med finansiering fra Deutsche Forschungsgemeinschaft («tysk forskningsselskap») fortsatte Verschuer den humangenetiske forskning han hadde innledet i Frankfurt. Her fikk han støtte fra Karl Brandt og rikshelselederen Leonardo Conti. Hans medarbeidere i Berlin fikk mulighet til å drive medisinsk og genetisk forskning i konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleiren Auschwitz. Forskningen omfattet blant annet hvordan blod reagerer på forskjellige infeksjonssykdommer. I Auschwitz infiserte Mengele internerte med patogener og sendte prøvene til Verschuer i Berlin.[12] En annen av Verschuers medarbeidere var Karin Magnussen (1908-97),[13] som i sine studier av heterokromi fikk overta øyne som dr. Mengele fikk fjernet fra myrdede internerte i Auschwitz.[14][15]

I februar 1945 ble Kaiser-Wilhelm-Institut flyttet til Solz i Hessen, og Verschuer tok med seg instituttets bibliotek dit.[16]

Etterkrigstiden

I 1946 ble Verschuer dømt av en denazifiseringsdomstol til 600 reichsmark i bøter som medløper. I et endelig utsagn den 10. mai 1946 angav Verschuer at hans assistent Josef Mengele mot sin vilje var blitt kommandert til Auschwitz. Mengele hadde ved gjentatte anledninger forgjeves forsøkt å bli forflyttet fra leirtjenesten til fronten. Verschuer bedyret at Mengele hadde forsøkt å være en lege og hjelper for sine pasienter.[17]

Leo Alexander, hovedvitne i Legeprosessen, forsøkte å få gjennomført en ny legeprosess med Otmar Freiherr von Verschuer som tiltalt.[18][19]

Verschuer var i 1949 medgrunnlegger av Akademie der Wissenschaften und der Literatur Mainz.[3] I 1951 ble han utnevnt til professor ved universitetet i Münster, der han bygde opp instituttet for menneskelig genetikk. I 1957 var han blant de ledende i den tyske delegasjonen til den første internasjonale kongress for menneskelig genetikk i København.[20] Instituttet flyttet senere fra Hessen til Frankfurt am Main. Verschuer var fra 1952 formann i Tysk selskap for antropologi. I 1958 kunne han fortsatt uhindret hevde sine rasebiologiske ideer i Untersuchung zum Vagantenproblem («Undersøkelse av vagabondproblemet»). I 1961 var han medstifter av The Mankind Quarterly,[21] utgitt av International Association for the Advancement of Ethnology and Eugenics i Edinburgh.[22]

Verschuer døde 1969 av senskader som følge av en bilulykke året i forveien.[23]

Skrifter i utvalg

Verschuer forfattet 290 publikasjoner[24] og utgav fagvitenskapelige tidsskrifter.[25]
Auswahl:

  • mit Karl Diehl: Zwillingstuberkulose, Zwillingsforschung und erbliche Tuberkulosedisposition. Jena 1933.
  • Der Erbarzt Zeitschrift. Hrsg. im Auftrag von Deutscher Ärztevereinsbund und Verband der Ärzte Deutschlands Nr. 1, 1934 bis Nr. 12, 1944. Als Beilage zu Deutsches Ärzteblatt in den Ausg. 1/1934 – 6/1939
    • Sonderdruck aus Der Erbarzt. Johannes Seidl, Zur Erbbiologie und Klinik der tuberösen Sklerose. Thieme, Leipzig 1940
  • Erbbiologische Erkenntnisse zur Begründung der deutschen Bevölkerungs- und Rassenpolitik. In: Eugen Gerstenmaier (Hrsg.): Kirche, Volk und Staat. Stimmen aus der Deutschen Evangelischen Kirche zur Oxforder Weltkirchenkonferenz. Furche-Verlag, Berlin 1937, S. 63–75.
  • Eugen Fischer. Der Altmeister der Anthropologie, der Pionier der Humangenetik, der Begründer der Anthropobiologie. In: Hans Schwerte, Wilhelm Spengler (Hrsg.): Forscher und Wissenschaftler im heutigen Europa. Erforscher des Lebens: Mediziner, Biologen, Anthropologen. (= Gestalter unserer Zeit. Band 4). Stalling, Oldenburg 1955, S. 317–324.
  • Erbpathologie. Ein Lehrbuch für Ärzte und Medizinstudierende. 2. neub. Aufl. Reihe: Medizinische Praxis, 18. Theodor Steinkopff, Dresden 1937 (zuerst 1934). Darin Kapitel 1: Der Erbarzt im völkischen Staat.

Referanser

  1. ↑ «Bogislav von Selchow», deutsche-digitale-bibliothek.de
  2. ↑ Diehl og Verschuer: Zwillingstuberkulose
  3. ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 Klee 2007, s. 639
  4. ↑ Verschuer 1964, s. 158
  5. ↑ «Ernst Rüdin»,
  6. ↑ Weingart, Kroll & Bayertz 2001, s. 399
  7. ↑ Weingart, Kroll & Bayertz 2001, s. 407f.
  8. ↑ Klee 2007, s. 639 Der Führer des Deutschen Reiches ist der erste Staatsmann, der die Erkenntnisse der Erbbiologie und Rassenhygiene zu einem leitenden Prinzip der Staatsführung gemacht hat.
  9. ↑ Lifton 1986, s. 339
  10. ↑ Benzenhöfer 2011, s. 229
  11. ↑ Pinn & Nebelung 1991
  12. ↑ Lifton 1986, s. 348, 357
  13. ↑ «Karin Magnussen», the Esther M. Zimmer Lederberg trust
  14. ↑ Hesse, Hans (31. august 2001). «Ich konnte nicht auf die Auswertung eines so wertvollen Materials verzichten: Augen aus Auschwitz: Das Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie und der Fall Karin Magnussen». Die Welt (på tysk). ISSN 0173-8437. Arkivert fra originalen 9. juli 2016. Besøkt 9. juli 2016. 
  15. ↑ Lifton 1986, s. 361
  16. ↑ Reinhard Frost: «Otmar von Verschuer», Frankfurter Biographie 2 (1996)
  17. ↑ Müller-Hill 2000, s. 214
  18. ↑ Ofstad, Jarle (2014). Legen før og nå. Oslo: Arneberg. s. 383. ISBN 9788282200721. 
  19. ↑ Schmaltz, Florian (3. april 2023). «Brain research on Nazi “euthanasia” victims: Legal conflicts surrounding Scientology’s instrumentalization of the Kaiser Wilhelm Society’s history against the Max Planck Society». Journal of the History of the Neurosciences. 2. 32: 240–264. ISSN 0964-704X. PMID 35133934. doi:10.1080/0964704X.2021.2019553. Besøkt 23. september 2025. 
  20. ↑ Reinhard Frost: «Otmar von Verschuer», Frankfurter Biographie 2 (1996)
  21. ↑ Mankind Quarterly
  22. ↑ Keiser Wilhelm-instituttet for antropologi, karrierer etter 1945
  23. ↑ Grau & Lautmann 2011, s. 309
  24. ↑ Marion Weber, Karin Weisemann: Wissenschaft und Verantwortung, dargestellt am Beispiel der Humangenetiker P. J. Waardenburg und O. Frhr. von Verschuer. In: Medizinhistorisches Journal. Bd. 24, H. 1/2, 1989, S. 163–172, hier S. 168.
  25. ↑ Marion Weber, Karin Weisemann: Wissenschaft und Verantwortung, dargestellt am Beispiel der Humangenetiker P. J. Waardenburg und O. Frhr. von Verschuer. In: Medizinhistorisches Journal. Bd. 24, H. 1/2 (1989), S. 163–172, hier S. 168.

Litteratur

  • Udo Benzenhöfer (Hrsg.): Mengele, Hirt, Holfelder, Berner, von Verschuer, Kranz: Frankfurter Universitätsmediziner der NS-Zeit. Verlag Klemm & Oelschlägel, Münster 2010, ISBN 978-3-932577-97-0.
  • Peter Degen: Racial Hygienist Otmar von Verschuer, the Confessing Church, and comparative reflections on postwar rehabilitation. In: Jing Bao Nie u. a.: Japan’s Wartime Medical Atrocities. Routledge&Kegan, London 2010. S. 155–165.
  • Hans-Peter Kröner: Von der Rassenhygiene zur Humangenetik. Das Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik nach dem Kriege. (Reihe Medizin in Geschichte und Kultur, 20). Gustav Fischer, Stuttgart 1998, ISBN 3-437-21228-1.
  • Hans-Peter Kröner: Verschuer, Otmar Freiherr von. In: Werner E. Gerabek, Bernhard D. Haage, Gundolf Keil, Wolfgang Wegner (Hrsg.): Enzyklopädie Medizingeschichte. De Gruyter, Berlin/ New York 2005, ISBN 3-11-015714-4, S. 1440.
  • Dietmar Schulze: Untersuchungen zum Frankfurter Teilnachlaß des Rassenhygienikers Prof. Dr. Otmar Freiherr von Verschuer. Klemm 2008, ISBN 978-3-932577-92-5.
  • Gerhard Koch: Humangenetik und Neuro-Psychiatrie in meiner Zeit (1932–1978). Jahre der Entscheidung. Verlag Palm & Enke, Erlangen 1993, ISBN 3-7896-0223-X. (Schüler und Mitarbeiter von V.)
  • Benno Müller-Hill. Tödliche >Wissenschaft.Die Aussonderung von Juden, Zigeunern und Geisteskranken. 1933–1945. Rowohlt Verlag, Reinbek bei Hamburg 1984.
  • Gretchen Engle Schafft: From Racism to Genocide. Anthropology in the Third Reich. UP of University of Illinois, Champaign IL 2004, ISBN 0-252-02930-5. (Verschuer passim; englisch; auch online, ausführl. Stichwortverzeichnis)
  • Hans-Walter Schmuhl: Grenzüberschreitungen. Das Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik 1927–1945. (Geschichte der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus, Band 9). Wallstein, Göttingen 2005, ISBN 3-89244-799-3.
  • Jürgen Peter: Der Einbruch der Rassenhygiene in die Medizin. Auswirkung rassenhygienischen Denkens auf Denkkollektive und medizinische Fachgebiete von 1918 bis 1934. Frankfurt 2004, ISBN 3-935964-33-1.
  • Peter Weingart, Jürgen Kroll, Kurt Bayertz: Rasse, Blut und Gene. Geschichte der Eugenik und Rassenhygiene in Deutschland. 3. Auflage. Frankfurt am Main 2001, ISBN 3-518-28622-6.
  • Sheila Faith Weiss: After the Fall. Political Whitewashing, Professional Posturing, and personal Refashioning in the Postwar Career of Otmar Freiherr von Verschuer. In: Isis, Vol. 101 (2010), Nr. 4, S. 722–758.
  • Ludger Weß: Humangenetik zwischen Wissenschaft und Rassenideologie. Das Beispiel OvV 1896–1969. In: Karsten Linne, Thomas Wohlleben (Hrsg.): Patient Geschichte. Für Karl Heinz Roth. 2001-Verlag, Frankfurt 1993, ISBN 3-86150-015-9, S. 166–184. (Biographie, Archivmaterialien)
  • (de) Marc Zirlewagen: «Verschuer, Otmar Frhr. v.» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 27, Nordhausen 2007, ISBN 978-3-88309-393-2, sp. 1437–1447.
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Otmar_Freiherr_von_Verschuer&oldid=90497»