Irène Joliot-Curie: Forskjell mellom sideversjoner
m (→Forsker) |
m (Én sideversjon ble importert) |
(Ingen forskjell)
| |
Siste sideversjon per 23. sep. 2025 kl. 18:00
| Irène Joliot-Curie | |||
|---|---|---|---|
| Doktorgrads- veileder | Paul Langevin | ||
| Kjent for | Transmutasjon av elementer | ||
|
| Nobelprisen i kjemi 1935 |
Irène Joliot-Curie (født 12. september 1897 i Paris, død 17. mars 1956 samme sted) var en fransk kjemiker og fysiker. Gjennom sin mor Marie Curie hadde hun delvis polsk opprinnelse. Sammen med sin mann Frédéric Joliot-Curie ble hun tildelt Nobelprisen i kjemi i 1935 for oppdagelsen av kunstig radioaktivitet. Foreldrene ble tildelt nobelprisen i fysikk i 1903 og moren ble tildelt nobelprisen i kjemi i 1911.
I 1938 førte hennes forskning om nøytroner til et gjennombrudd på veien til oppdagelsen av atomfisjon. Hun ble professor ved vitenskapsakademiet i Paris i 1937.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Hun var datter av Marie og Pierre Curie. Hennes utdannelse begynte da hun var 6 år, og da hun var 10, var det åpenbart at hun var blitt særskilt interessert i matematikk og var begavet på dette område.[1]
I det man mente at det ikke var noen skole i Paris som passet til barn med Joliot-Curies evner,[1] ble det organisert en spesiell skole av moren og hennes forskervenner der Joliot-Curie studerte i to år.[2] Skolen var slik innrettet av barna kunne få en undervisning med særlig tyngdepunkt i vitenskap.[2] Foruten moren hadde Joliot-Curie også fysikerne Paul Langevin og Jean Perrin som lærere.[1]
Joliot-Curie studerte så ved Collège Sévigné i Paris der hun avla eksamen i 1914.[3]
Hun studerte ved Sorbonne, men hennes utdannelse ble avbrutt av første verdenskrig, da hun arbeidet som sykepleierske med radiografi.
Forsker[rediger | rediger kilde]
Etter krigen tok hun i 1925 doktorgrad med en tese om alfastråling i polonium.[4] Polonium er et grunnstoff som var blitt oppdaget i 1898 av Joliot-Curies foreldre.[5] Disputasen ble også gitt oppmerksomhet i USA da avisen The New York Times rapporterte om den.[6]
I 1926 giftet hun seg med Frédéric Joliot og de to samarbeidet i forskningen. Mens hun var gravid med sitt første barn i 1927 ble hun tuberkulosesyk,[7] og sykdommen var ikke helt forsvunnet før andre verdenskrigs avslutning.[8]
I 1932 var paret Joliot-Curie nær ved å oppdage nøytronet etter et eksperiment.[9] Paret noterte uvanlige resultater, men innså ikke betydningen av disse, og i stedet ble det James Chadwick som oppdaget nøytronene.[9] I et senere eksperiment var paret også nære på å oppdage positronet; men de kom frem til en feilaktig slutning etter at eksperimentet hadde gitt et uventet resultat, og det ble Carl D. Anderson som senere oppdaget positronet.[9]
Parets forskning innen naturlig og kunstig radioaktivitet, transmutasjon av elementer og nukleærfysikk førte til at de i 1935 ble tildelt Nobelprisen i kjemi. Konkret var det for oppdagelsen av kunstig radioaktivitet.
I 1936 ble Joliot-Curie understatssekretær for vitenskapelig forskning i Frankrikes regjering,[4] til tross for at kvinner i Frankrike ikke hadde stemmerett på den tiden.[7] Joliot-Curie sa opp sin post i regjeringen etter tre måneder og arrangerte det slik at Jean Perrin etterfulgte henne.[7] Året etter hennes regjeringsdeltagelse ble Joliot-Curie professor ved Universitetet i Paris.[4]
Mot slutten av 1930-tallet led Joliot-Curie mer av tuberkulose og tilbragte uker og måneder i Alpene for å komme i form.[7] Selv om hennes helse forverret seg innledet Joliot-Curie forskning om uran og etter mange eksperimenter publiserte hun forskningsresultater som tydet på at hun hadde oppdaget en ny radioisotop som ligner lantan.[7] Den tyske forskeren Otto Hahn syntes at Joliot-Curie hadde feil med sin forskning og kom også til å meddele dette til Joliot-Curies mann der han forringet hennes forskning.[7] Til tross for synspunktene fra Hahn utførte Joliot-Curie eksperimentet på nytt og fordi hun fikk samme resultat gjenpubliserte hun dette.[7] Det Joliot-Curie ikke innså var at hun var tett ved å oppdage kjernespaltning, og i stedet ble det Otto Hahn som, etter å ha utført samme eksperimenter som Joliot-Curie, ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1944 for oppdagelsen av kjernespaltning.[10]
I 1943 ble hennes mann opptatt som medlem i det franske vitenskapsakademi og etter dette søkte også Irène Joliot-Curie om medlemskap, men ble avvist.[8] I 1946 ble hun direktør for Radiuminstituttet.
Likesom sin mor døde hun av leukemi, som med stor sannsynlighet kan tilskrives stråling og de materier hun arbeidet med. Med i alt tre nobelpriser til mor og far, mor alene og datter stiller familien Curie i en klasse for seg både i vitenskapens historie og i nobelprisenes historie.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 1,2 Hussey, George; Rand, Ruth. «IRENE JOLIET-CURIE» (på engelsk). woodrow.org. Arkivert fra originalen 14. juli 2007. Besøkt 19. oktober 2012.
- ↑ 2,0 2,1 «Irène Joliot-Curie and Frédéric Joliot» (på engelsk). Chemical Heritage Foundation. Besøkt 19. oktober 2012.
- ↑ Nuclear Age Peace Foundation. «Nuclear Files: Library: Biographies: Irene Joliot-Curie» (på engelska). NuclearFiles.org. Arkivert fra originalen . Besøkt 19. oktober 2012.
- ↑ 4,0 4,1 4,2 «Irène Joliot-Curie - Biography» (på engelsk). Nobelprize.org. Besøkt 19. oktober 2012.
- ↑ «Polonium» (på svenska). studera.com. Besøkt 19. oktober 2012.
- ↑ Gilmer, s. 6
- ↑ 7,0 7,1 7,2 7,3 7,4 7,5 7,6 Gilmer, s. 12
- ↑ 8,0 8,1 Gilmer, s. 14
- ↑ 9,0 9,1 9,2 «Jean-Frederic and Irene Curie» (på engelsk). American Institute of Physics. Arkivert fra originalen . Besøkt 19. oktober 2012.
- ↑ Gilmer, s. 12-13
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
- (en) Gilmer, Penny J. «2. Irène Joliot-Curie, A Nobel Laureate in Artifical Radiactivity» (PDF). The Florida State University Chemistry & Biochemistry. Arkivert fra originalen (PDF) . Besøkt 20. oktober 2012.
- (en) Nobelprisen i kjemi 1935 hos Nobelprize.org
- (en) Irène Joliot-Curie hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1935