Erik Bartnes: Forskjell mellom sideversjoner
forenkler |
m Én sideversjon ble importert |
(Ingen forskjell)
| |
Siste sideversjon per 28. jan. 2026 kl. 13:18
| Erik Bartnes | |||
|---|---|---|---|
| Nord-Trøndelags fylkesordfører | |||
| 7. oktober 2003–17. oktober 2007 | |||
| Forgjenger | Merethe Storødegård | ||
| Etterfølger | Gunnar Viken | ||
| Steinkjers ordfører | |||
| 1. januar 1982–31. desember 1989 | |||
| Forgjenger | Bård Rannem | ||
| Etterfølger | Erling Aune | ||
Erik Bartnes (1939–2020) var en norsk politiker (Sp) og gårdbruker. Han var ordfører i Steinkjer og fylkesordfører i Nord-Trøndelag.
Han vokste opp på slektsgården Øvre Bartnes i Beitstad. Faren Inge Bartnes var fylkessekretær og senere stortingsrepresentant for Senterpartiet.[1][2]
Erik Bartnes gikk Steinkjer offentlige landsgymnas og Mære landbruksskole før han utdannet seg til sivilagronom i landbruksøkonomi ved Norges landbrukshøgskole på Ås. Han var konsulent og avdelingsleder ved Norges Bondelags hovedkontor i Oslo frem til han overtok slektsgården i Beitstad i 1970.[1][3]
Han var medlem av Steinkjer kommunestyre 1980–1992 og Steinkjers ordfører 1982–1989. I 1988 ble han medlem av arbeidsgiverutvalget i Kommunenes Sentralforbund (KS). Han var i mange år forhandlingsleder for KS nasjonalt. Bartnes var leder i Nord-Trøndelag Senterparti 1990–1992, medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1992–2007, leder i Senterpartiets fylkestingsgruppe 1999–2003 og Nord-Trøndelags fylkesordfører 2003–2007. Han var den første fylkesordføreren under den parlamentariske ordningen i fylket.[1][2]
Han var gift med Liv Astrid Kyseth. De fikk fire barn, deriblant Inge Bartnes og Lars Erik Bartnes, som begge har vært statssekretærer.[1][3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 Tyldum, Per Olav (30. september 2020). «Erik Bartnes til minne». Nationen. Arkivert fra originalen 11. oktober 2020. Besøkt 7. oktober 2020.
- ↑ 2,0 2,1 «Erik Bartnes». Steinkjerleksikonet. Besøkt 7. oktober 2020.
- ↑ 3,0 3,1 Landbruksakademikere 1922–74. Oslo: Landbruksforlaget. 1981. s. 114.