Tiende: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
VisuellWikitekst
m (Én sideversjon ble importert)
m (Fjerner Portal:litteratur)
Linje 1: Linje 1:
[[Fil:Zehntregister.jpg|mini|Gammel tysk oversikt over tiende]]
[[Fil:Zehntregister.jpg|mini|Gammel tysk oversikt over tiende.]]
'''Tiende''' er en skatteform tidligst brukt i [[Mesopotamia]]. Den nevnes også i [[Bibelen]], der det i [[Femte Mosebok]] 14,22 står: «Pass på å gi tiende av avlingen din, alt det som vokser på åkeren, år for år.»<ref>[https://bibel.no/Nettbibelen?slang=bokmal30&versefrom=53&query=tSvxRhJI9Wr8xkfTy7PG4JcnXaDJn7t500nY0usT3q/tQmB2EqXqY2aZ/ktQbMNb 5. Mos. 14,22]</ref>
'''Tiende''' (av [[norrønt]] ''tí und'', fra [[latin]] ''decima'' (''pars''), «tiende(part)») er en skatteform tidligst kjent fra [[Mesopotamia]]<ref>Roos, Merethe: «tiende» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 29. juli 2024 fra [https://snl.no/tiende]</ref> og nevnt i [[Bibelen]], der det i [[Femte Mosebok]] 14,22 står: «''Pass på å gi tiende av avlingen din, alt det som vokser på åkeren, år for år.''»<ref>[https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2024/DEU/DEU.14 5. Mos 14,22,''nettbibelen.no]</ref>
⚫
[[Fil:Romsdal tiendeskatt 1607-08.png|miniatyr|Tienderegnskap for [[Romsdal]] len 1607–08.]]

== Historisk tiende i Norge ==
== Historisk tiende i Norge ==
I Norge avløste tienden den gamle «prest-reida»<ref>[https://naob.no/ordbok/prestreide «prestreida», ''NAOB.no]</ref> samt [[gebyr]] for de enkelte kirkelige handlinger, en ordning innført i [[Sigurd Jorsalfare]]s tid ([[1103]]&ndash;[[1130|39]]), visstnok først i [[Nidaros bispedømme]]. Etter [[Magnus Erlingsson]]s lovrevisjon (dvs endringer i [[landskapslov]]ene) ble tienden innført i det meste av Norge, og påbød den enkelte gård å avgi <sup>1</sup>/<sub>10</sub> av sin avling til kirken. Dette ble så fordelt med <sup>1</sup>/<sub>4</sub>-part hver på [[den katolske kirke|kirke]], [[biskop]], [[prest]] og [[fattig]]e.<ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 237), [[Universitetsforlaget]] 1974, ISBN 82-00-01323-5</ref>
⚫
[[Fil:Romsdal tiendeskatt 1607-08.png|miniatyr|Tienderegnskap for Romsdal len 1607–08]]
I Norge ble tiende innført under [[Sigurd Jorsalfare]]s styre ([[1103]]&ndash;[[1130|39]]). Skatten påbød alle å betale <sup>1</sup>/<sub>10</sub> av sitt innkomme til kirken, altså en tidel av gårdens avling. Tienden ble så fordelt med <sup>1</sup>/<sub>4</sub>-part hver på [[den katolske kirke|kirke]], [[biskop]], [[prest]] og [[fattig]]e.{{tr}}


I tillegg til tiende var det i Norge innført «[[peterspenger]]» eller «Roma-skatt» i 1153, slik at alle med eiendom til en verdi av over tre mark, var pålagt å betale én [[penning]] til pavestolen årlig.<ref>''Store norske leksikon'' (2005-07): «peterspenger» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 29. juli 2024 fra [https://snl.no/peterspenger]</ref> Det er den eldste skatten i Norge vi kjenner til som måtte utredes i [[mynt]].<ref>Sverre Dyrhaug og [[Svein H. Gullbekk]]: «Peterspenger - en skatt for folk flest», ''Collegium medievale]</ref> I [[1163]] presset [[erkebiskop]] [[Øystein Erlendsson]] i [[Nidaros]] igjennom å få innkreve høyere pengebøter og kreve dem utbetalt i «sølvvurdert ørtug», verd dobbelt så mye som vanlig mynt, noe kirken tjente godt på.<ref>[https://heimskringla.no/wiki/Erling_Skakke_og_klosteret_p%C3%A5_Halsn%C3%B8y] [[Knut Rage]]: «[[Erling Skakke]] og klosteret på [[Halsnøy]]», ''heimskringla.no</ref> Erkebiskop Øystein fikk dette igjennom takket være [[Erling Skakke]], som støttet Øysteins krav i bytte mot at denne gikk med på å krone Erlings sønn [[Magnus Erlingsson|Magnus]] til konge over Norge og støtte hans krav på tronen.<ref>Knut Helle: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 59)</ref>
⚫
Denne delingen fortsatte i 300 år, inntil et bispemøte i [[Oslo]] i 1436 med erkebiskop [[Aslak Bolt]] som formann besluttet at erkebispen og hver biskop i [[provins|provinsen]] skulle sørge for at egnede [[klerk]]er ble hjulpet til [[universitet]]sstudier, finansiert ved den fjerdeparten som ifølge [[kristenretten]] skulle tilfalt de fattige.<ref>[https://no.wikisource.org/wiki/Side:Norges_land_og_folk_-_Nordlands_amt_2.djvu/780] Tiende i [[Nordlands amt]]</ref>


I [[1277]], under [[Magnus Lagabøte]], sikret kirken seg en større bit av tienden i «[[Sættargjerden i Tunsberg|sættargjerden]]» (= overenskomsten) fra riksmøtet i [[Tønsberg]]. Denne fordelen måtte kirken oppgi under [[Eirik Magnusson]]s formynderstyre.<ref>Knut Helle: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 238)</ref> Kirkemøtet i [[Lyon]] i [[1274]] hadde vedtatt pavens rett til et særskilt «korstogstiende» til inntekt for hans påtenkte [[korstog]]. Kong Eiriks formynderstyre vedtok også et forbud mot salg av sølvgjenstander til geistlige, og blokkerte dermed kirkens utførsel av korstogstiende.<ref>Knut Helle: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 252)</ref>
⚫
Fjerdeparten som var tiltenkt de fattige, ble kalt «bondeluten» eller «bondelodden» og brukt i de enkelte bygder. Fordelingen sto fast frem til [[reformasjonen]], men [[kirkeordinans]]en fra [[1537]] endret delingsforholdet, og bondeluten ble fjernet.{{tr}} Det medførte strid, og den ble gjeninnført i det minste i deler av landet.{{tr}}


⚫
I et bispemøte i [[Oslo]] i [[1436]] med erkebiskop [[Aslak Bolt]] som formann, ble det besluttet at erkebispen og hver biskop i [[provins|provinsen]] skulle sørge for at egnede [[klerk]]er ble hjulpet til [[universitet]]sstudier, finansiert ved den fjerdeparten som ifølge [[kristenretten]] skulle ha tilfalt de fattige.<ref>[https://no.wikisource.org/wiki/Side:Norges_land_og_folk_-_Nordlands_amt_2.djvu/780] Tiende i [[Nordlands amt]]</ref>
Fisketienden skulle etter erkebiskop Jons kristenrett og [[Sættargjerden i Tunsberg|sættargjerden i Tønsberg]] svares "under hjellen", før [[tørrfisk]]en ble hentet fra [[fiskevær]]et. I Magnus Lagabøte og Håkon Håkonsson sine kristenretter står derimot "vi skal betale vår tiende fullt og helt" også "av fiske".{{tr}}

⚫
Fjerdeparten som var tiltenkt de fattige, ble kalt «bondeluten» eller «bondelodden» og brukt i de enkelte bygder. Fordelingen sto fast frem til [[reformasjonen]], men [[kirkeordinans]]en fra [[1537]] endret delingsforholdet, og fjernet bondeluten. [[Menighet]]ene ble stående uten midler til å hjelpe sine fattige, og reagerte sterkt på dette.<ref>[https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1893-0271-2018-03-03] [[Øystein Rian]]: «Den paradoksale reformasjonen», ''Teologisk tidsskrift'' 24. mai 2018</ref>

«Fisketienden» var fra gammelt en avgift av de store fiskeriene til kirke og stat. I 1848 ble den avløst av «fisketiende-fondet», med inntekt fra en eksportavgift på varer som [[tørrfisk]], [[klippfisk]] og [[tran]]. Av rentene ble det utredet bidrag til kirken, og avgiften skulle fjernes når fondet var stort nok. Men i 1873 ble det vedtatt at avgiften skulle vedvare, men nå tilfalle havnefondet. Fisketiende-fondet ble først avviklet i [[1962]].<ref>''Store norske leksikon'' (2005-07): «fisketiende» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 29. juli 2024 fra [https://snl.no/fisketiende]</ref>


=== Kongetiende ===
=== Kongetiende ===
Etter reformasjonen i [[1536]]/37 ble den regulære tienden avløst av den såkalte [[kongetiende]]n, noe som betød at [[konge]]n fikk hele skatten og selv kunne fordele denne. Ved [[forordning]] av [[1801]] ble kongetienden gjort om til en grunnbyrde eller grunnskatt på fast eiendom, som ble utredet ''in natura'' etter kapiteltakst eller i rene penger. Grunnbyrden ble opphevet først i [[1918]].
Etter reformasjonen i [[1536]]/37 ble kirkens tiende avløst av såkalt [[kongetiende]], noe som betød at [[konge]]n fikk hele skatten og selv kunne fordele denne. Ved [[forordning]] av [[1801]] ble kongetienden gjort om til en grunnbyrde eller grunnskatt på fast eiendom, utredet ''in natura'' etter kapiteltakst eller i [[kontanter|rede penger]], og opphevet først i [[1918]].<ref>Roos, Merethe: «tiende» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 29. juli 2024 fra [https://snl.no/tiende]</ref>


[[Adel]] var etter reformasjonen fritatt for å betale tiende mot å innkreve jordleien av kongens bønder, og av denne fikk de også beholde en god del selv.<ref>[[Stephan Tschudi-Madsen]] m.fl.: ''Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral'' (s. 77), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0</ref>
[[Adel]] var etter reformasjonen fritatt for å betale tiende mot å innkreve jordleien av kongens bønder, og av denne fikk de også beholde en god del selv.<ref>[[Stephan Tschudi-Madsen]] m.fl.: ''Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral'' (s. 77), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0</ref>


=== Tiende i Danmark ===
=== Tiende i nyere tid ===
⚫
I en del [[kristne]] [[trossamfunn]] praktiseres fortsatt tiende som en frivillig fromhetshandling, det vil si at medlemmene frivillig betaler <sup>1</sup>/<sub>10</sub> av sin inntekt til [[kirken]].<ref>[https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/lvRG7/mange-gir-saa-det-svir Camilla Bjørheim og Julie Teresa Rege Olsen: «Mange gir så det svir»,] ''[[Stavanger Aftenblad]]'' 4. april 2015</ref>
⚫
[[Adam av Bremen]] var rundt 1068 opprørt over at selv de fattigste danskene skulle betale for de kirkelige tjenester, men på 1130-tallet synes tiende å være godtatt som ordning. Når bøndene høstet, ble hvert tiende nek brakt til kirkens [[låve]]. I andre land ble tienden delt i fire: Til biskop, prest, kirke og de fattige, men i [[Danmark]] foregikk bare en tredeling, der de fattige ingenting fikk. Dette var den første egentlige skatten danske bønder var blitt pålagt, og det var biskopens andel de protesterte mot. Hans andel ble derfor kalt «biskopsgave».<ref>[[Martin Schwarz Lausten]]: Danmarks kirkehistorie (s. 40), forlaget Gyldendal, 1983, ISBN 87-00-74472-7</ref>


== Tiende i dag ==
=== Tiende i Danmark ===
⚫
[[Adam av Bremen]] var rundt [[1068]] opprørt over at selv de fattigste danskene skulle betale for kirkelige tjenester, men på 1130-tallet synes tiende å være godtatt som ordning. Når bøndene høstet, ble hvert tiende nek brakt til kirkens [[låve]]. I andre land ble tienden delt i fire: Til biskop, prest, kirke og de fattige, men i [[Danmark]] foregikk bare en tredeling, der de fattige ingenting fikk. Dette var den første egentlige skatten danske bønder var blitt pålagt, og det var biskopens andel de protesterte mot. Hans andel ble derfor kalt «biskopsgave».<ref>[[Martin Schwarz Lausten]]: ''Danmarks kirkehistorie'' (s. 40), forlaget Gyldendal, 1983, ISBN 87-00-74472-7</ref>
⚫
I en del [[kristne]] [[trossamfunn]] praktiserer man fortsatt tiende som en frivillig fromhetshandling, det vil si at medlemmene frivillig betaler <sup>1</sup>/<sub>10</sub> av sin inntekt til [[kirken]].<ref>[https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/lvRG7/mange-gir-saa-det-svir Camilla Bjørheim og Julie Teresa Rege Olsen: «Mange gir så det svir»,] ''[[Stavanger Aftenblad]]'' 4. april 2015</ref>


== Se også ==
== Se også ==
* [[Stabbur]] til oppbevaring av tiende
* [[Stabbur]] til oppbevaring av tiende
* [[Otto per mille]]
* ''[[Otto per mille]] («åtte pr tusen»]


== Referanser ==
== Referanser ==
Linje 34: Linje 37:
* [https://www.digitalarkivet.no/search/sources?s=&from=&to=&format=all&archive_key=&st%5B%5D=LERE Lensregnskaper] med tiendelister i [[Digitalarkivet]]
* [https://www.digitalarkivet.no/search/sources?s=&from=&to=&format=all&archive_key=&st%5B%5D=LERE Lensregnskaper] med tiendelister i [[Digitalarkivet]]


{{Portal|litteratur}}


{{Autoritetsdata}}
{{Autoritetsdata}}

Sideversjonen fra 13. okt. 2024 kl. 22:30

Gammel tysk oversikt over tiende.

Tiende (av norrønt tí und, fra latin decima (pars), «tiende(part)») er en skatteform tidligst kjent fra Mesopotamia[1] og nevnt i Bibelen, der det i Femte Mosebok 14,22 står: «Pass på å gi tiende av avlingen din, alt det som vokser på åkeren, år for år.»[2]

Tienderegnskap for Romsdal len 1607–08.

Historisk tiende i Norge

I Norge avløste tienden den gamle «prest-reida»[3] samt gebyr for de enkelte kirkelige handlinger, en ordning innført i Sigurd Jorsalfares tid (1103–39), visstnok først i Nidaros bispedømme. Etter Magnus Erlingssons lovrevisjon (dvs endringer i landskapslovene) ble tienden innført i det meste av Norge, og påbød den enkelte gård å avgi 1/10 av sin avling til kirken. Dette ble så fordelt med 1/4-part hver på kirke, biskop, prest og fattige.[4]

I tillegg til tiende var det i Norge innført «peterspenger» eller «Roma-skatt» i 1153, slik at alle med eiendom til en verdi av over tre mark, var pålagt å betale én penning til pavestolen årlig.[5] Det er den eldste skatten i Norge vi kjenner til som måtte utredes i mynt.[6] I 1163 presset erkebiskop Øystein Erlendsson i Nidaros igjennom å få innkreve høyere pengebøter og kreve dem utbetalt i «sølvvurdert ørtug», verd dobbelt så mye som vanlig mynt, noe kirken tjente godt på.[7] Erkebiskop Øystein fikk dette igjennom takket være Erling Skakke, som støttet Øysteins krav i bytte mot at denne gikk med på å krone Erlings sønn Magnus til konge over Norge og støtte hans krav på tronen.[8]

I 1277, under Magnus Lagabøte, sikret kirken seg en større bit av tienden i «sættargjerden» (= overenskomsten) fra riksmøtet i Tønsberg. Denne fordelen måtte kirken oppgi under Eirik Magnussons formynderstyre.[9] Kirkemøtet i Lyon i 1274 hadde vedtatt pavens rett til et særskilt «korstogstiende» til inntekt for hans påtenkte korstog. Kong Eiriks formynderstyre vedtok også et forbud mot salg av sølvgjenstander til geistlige, og blokkerte dermed kirkens utførsel av korstogstiende.[10]

I et bispemøte i Oslo i 1436 med erkebiskop Aslak Bolt som formann, ble det besluttet at erkebispen og hver biskop i provinsen skulle sørge for at egnede klerker ble hjulpet til universitetsstudier, finansiert ved den fjerdeparten som ifølge kristenretten skulle ha tilfalt de fattige.[11]

Fjerdeparten som var tiltenkt de fattige, ble kalt «bondeluten» eller «bondelodden» og brukt i de enkelte bygder. Fordelingen sto fast frem til reformasjonen, men kirkeordinansen fra 1537 endret delingsforholdet, og fjernet bondeluten. Menighetene ble stående uten midler til å hjelpe sine fattige, og reagerte sterkt på dette.[12]

«Fisketienden» var fra gammelt en avgift av de store fiskeriene til kirke og stat. I 1848 ble den avløst av «fisketiende-fondet», med inntekt fra en eksportavgift på varer som tørrfisk, klippfisk og tran. Av rentene ble det utredet bidrag til kirken, og avgiften skulle fjernes når fondet var stort nok. Men i 1873 ble det vedtatt at avgiften skulle vedvare, men nå tilfalle havnefondet. Fisketiende-fondet ble først avviklet i 1962.[13]

Kongetiende

Etter reformasjonen i 1536/37 ble kirkens tiende avløst av såkalt kongetiende, noe som betød at kongen fikk hele skatten og selv kunne fordele denne. Ved forordning av 1801 ble kongetienden gjort om til en grunnbyrde eller grunnskatt på fast eiendom, utredet in natura etter kapiteltakst eller i rede penger, og opphevet først i 1918.[14]

Adel var etter reformasjonen fritatt for å betale tiende mot å innkreve jordleien av kongens bønder, og av denne fikk de også beholde en god del selv.[15]

Tiende i nyere tid

I en del kristne trossamfunn praktiseres fortsatt tiende som en frivillig fromhetshandling, det vil si at medlemmene frivillig betaler 1/10 av sin inntekt til kirken.[16]

Tiende i Danmark

Adam av Bremen var rundt 1068 opprørt over at selv de fattigste danskene skulle betale for kirkelige tjenester, men på 1130-tallet synes tiende å være godtatt som ordning. Når bøndene høstet, ble hvert tiende nek brakt til kirkens låve. I andre land ble tienden delt i fire: Til biskop, prest, kirke og de fattige, men i Danmark foregikk bare en tredeling, der de fattige ingenting fikk. Dette var den første egentlige skatten danske bønder var blitt pålagt, og det var biskopens andel de protesterte mot. Hans andel ble derfor kalt «biskopsgave».[17]

Se også

Referanser

  1. ↑ Roos, Merethe: «tiende» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. juli 2024 fra [1]
  2. ↑ 5. Mos 14,22,nettbibelen.no
  3. ↑ «prestreida», NAOB.no
  4. ↑ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 237), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5
  5. ↑ Store norske leksikon (2005-07): «peterspenger» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. juli 2024 fra [2]
  6. ↑ Sverre Dyrhaug og Svein H. Gullbekk: «Peterspenger - en skatt for folk flest», Collegium medievale]
  7. ↑ [3] Knut Rage: «Erling Skakke og klosteret på Halsnøy», heimskringla.no
  8. ↑ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 59)
  9. ↑ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 238)
  10. ↑ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 252)
  11. ↑ [4] Tiende i Nordlands amt
  12. ↑ [5] Øystein Rian: «Den paradoksale reformasjonen», Teologisk tidsskrift 24. mai 2018
  13. ↑ Store norske leksikon (2005-07): «fisketiende» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. juli 2024 fra [6]
  14. ↑ Roos, Merethe: «tiende» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. juli 2024 fra [7]
  15. ↑ Stephan Tschudi-Madsen m.fl.: Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral (s. 77), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0
  16. ↑ Camilla Bjørheim og Julie Teresa Rege Olsen: «Mange gir så det svir», Stavanger Aftenblad 4. april 2015
  17. ↑ Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 40), forlaget Gyldendal, 1983, ISBN 87-00-74472-7

Eksterne lenker


Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Tiende&oldid=542337»