Hans Kaldhol

Hans Kaldhol
Født		12. februar 1872 Kaldhol på Hareide
Død		23. november 1952 Stranda
Embete		Landbruksskolelærer
Medlem av		Vitenskapsselskapet i Trondheim
Fagfelt		Kvartærgeologi
Utdannelse		Landbrukshøgskolen på Ås
Viktige verk		Møres fylkes kvartærgeologi bind 1-4, Nordfjords kvartæravleiringer, Når bygdes Norges Vestland, Bredekkets mektighet under istidene

Hans Severin Britanus Kaldhol (1872–1952) var en norsk landbrukskandidat, lærer, kvartærgeolog og forsker.

I sin samtid var han særlig kjent for sine kvartærgeologiske arbeid. Med stipend av Nansenfondet og fra Bergens museum målte han opp strandlinjene dannet etter istiden langs hele Vestlandet fra Trondheimsfjorden til Jæren. Han skrev mer enn tjue større og mindre avhandlinger om kvartærgeologiske emner. Dessuten skrev han om geologien i mange bygdebøker. Hans viktigste arbeid var Møre fylkes kvartærgeologi bind 1–4, Nordfjords kvartæravleiringer og Når bygdes Norges Vestland. Det siste han skrev var Bredekkets mektighet under istidene, som ble trykket i 1950. Han var også livsvarig medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.

Oppvekst og utdannelse    

Han ble født 12. februar 1872 på gården Kaldhol på Hareide, og var yngst i en søskenflokk på seks. Han tok eksamen på Møre amt landbruksskole i 1892, og tok eksamen ved den lavere avdelingen på Landbrukshøyskolen på Ås i 1895.

Etter ett år som lærer ved Vartdalsstrandens fortsettelsesskole fortsatte han studiene på jordbruksavdelingen ved Landbrukshøyskolen på Ås, og avla eksamen i 1899. Skoleåret 1899/1900 var han lærer ved Valdres folkehøgskole.

Skoleåret 1900/1901 var Kaldhol stipendiat i geologi ved Høyskolen på Ås. En av lærerne i geologi på Ås var Knut Olai Bjørlykke, som var ekspert på jordbunnslære, et felt som Kaldhol senere skulle arbeide mye med og utgi flere publikasjoner om.

I juli 1901 ble Kaldhol tilsatt som annenlærer ved Fjordenes amtsskole, Nordfjordeid hvor han ble værende til 1910. Han holdt samtidig kontakten med fagmiljøet når han somrene 1900 til 1906 arbeidet som assistent ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Somrene 1907, 1908 og 1909 hadde han reisestipend fra Bergens museum til å utføre kvartærgeologiske undersøkelser i Nordfjord. Også somrene 1912 og –13 hadde Kaldhol reisestipend for å studere kvartærgeologiske forhold på Nordmøre.

Våren 1910 fikk Kaldhol stilling som landbrukslærer på Gjermundnes landbruksskole og flyttet dit med familien. Han hadde giftet seg med Malene Samuline (Lina) Osnes (1884–1972) da han arbeidet på Eid. De fikk fem barn, deriblant Solveig Øye som ble en ledende skikkelse i den norske bondekvinnebevegelsen, og også hadde fremstående internasjonale verv.

Familien Kaldhol samlet på Gjermundnes i 1925. Fra høyre far Hans, Jon, mor Lina, Ingrid, Ellen, Jorunn og Solveig.

Forskeren

I oppdragene for NGU deltok Kaldhol i 1901 i en kartlegging av Hardangervidda som da var “en hvit flekk” på det geologiske norgeskartet. Kunnskapen om Norges geologi var fortsatt mangelfull. Leder for prosjektet var geologen Hans Reusch, direktør for NGU. I rapporten om undersøkelsen av Hardangervidda nevnes historien om da Kaldhol falt ned i en bresprekk. "Hr Kaldhol fikk en ensom tur ned i en bredsprekk, men kom seg opp, fordi han klatret på skorsteinsfeiernes vis. Erfaring viser at ingen bør gå alene i disse fjellene," skrev Reusch.

Den første rapporten Kaldhol publiserte var om Suldalsfjellene; rapporten var en videreføring av Hardangervidda-undersøkelsen. Her arbeidet han alene, til fots, uten kløvhest og oppakning. Ruten ble lagt slik at «jeg kunde naa frem til en sæter eller ned i dalen hver aften. Kun en gang blev jeg nødt til at overnatte ude. Proviant førte jeg heller ikke med, men nøiede mig med, hvad jeg fik på sætrene».

I tillegg til å kartlegge berggrunnen, undersøkte Kaldhol også avsetninger av løsmasser i terrasser av marin opprinnelse, det vil si spor etter hvor dypt landet hadde ligget under istiden(e). Vi vet at landet ble trykket ned fra 100 opp mot 200 meter der isen var tykkest, det vil si i fjellet og i indre fjordstrøk, og mindre i de ytterste fjordstrøk. Da isen smeltet, sank havnivået («landet hevet seg»). Rundt Suldalsvatnet registrerte Kaldhol flere marint avsatte terrasser. De høyeste målte han til 85–89 meter over havet.

Slike geologiske spor og hva de fortalte om istidene, interesserte Kaldhol og han utviklet seg til en pioner når det gjaldt kartlegging av Sunnmøres kvartærgeologi.

I årene 1925 til 1931 fikk Kaldhol stipend fra Nansenfondet for å måle opp avsetninger fra istiden langs kysten fra Jæren i sør til Trøndelag i nord. Dette arbeidet ga etter hvert grunnlag for publikasjoner utgitt med støtte blant annet fra Norges geologiske forening. Han fikk også støtte fra Bergen museum til sitt arbeid.

I en publikasjon om kvartærgeologien i Nordfjord, Møre og Romsdal utgitt i 1930, mente Kaldhol å kunne påvise avleiringer fra tre istider med to mellomliggende interglasialtider. Istidene kalte han for henholdsvis Skjærgårdstida (eldst), Fjordtida og Ratida (yngst).

Han forklarer da at under den første fasen rakk isbreen langt ut, men dekket ikke helt de ytterste øyene. I neste istid strakk breene seg ut til munningen av tverrfjordene, hvor han mente å finne morener liggende over eldre, skjellførende lag. Under den tredje og siste «istiden» gjorde breene fremstøt bare til det indre av fjordene, hvor de bygde opp terrasser av sand. Han jevnførte denne siste «istiden» med brestadiet som førte til de sammenhengende Ra-morenene på Østlandet.

Ved Gjermundnes gjorde han funn av flintredskaper som syntes å ha vært rullet og slitt i strandkanten da landet sank, i den følgende istiden. Det mente han kunne tyde på at det hadde bodd mennesker langs kysten før det han kalte den siste istiden (Ratiden).

I Kaldhols skrifter gis det bare en omtrentlig antydning av når landhevingene og moreneavsetningene fant sted. Arkeolog Svein Indrelid og sosiolog Stein Ugelvik Larsen kommenterte dette i boka Sunnmøres forhistorie (1984), og mente dette var forståelig siden C14-metoden som kan brukes til å bestemme alder på morenemassene, ikke var utviklet på Kaldhols tid.

Kaldhol var kjent med at spor etter mennesker i det som kalles Fosnakulturen kan spores tilbake til tiden da hele Sunnmøre ble isfritt. Etter siste istids slutt var det et mildt, nesten middelhavsklima i Norge og på Sunnmøre. Dette klimaet ga gode levekår for dyr og mennesker og skal ha vart til ca. 500 år f.Kr. ved jernalderens begynnelse.

I «Bidrag til Møre fylkes kvartærgeologi. Strandlinjeforskyvninger under den eldre del av stenalderen» fra 1925 drøftet Kaldhol også en hypotese om at det fantes spor av mennesker i Norge som stammet fra tiden før Fosnakulturen. Lenge var Kaldhol alene om å ha en slik oppfatning. Men i 1974 kom arkeologen Svein Indrelid med en lignende forklaring etter funn gjort på boplassen Dysvika i 1972, utgravd i 1973. Flere arkeologer har tolket funn på lignende måte. Med bakgrunn i moderne forskings- og dateringsmetoder har de kommet til lignende konklusjon som Kaldhol gjorde med bare spade og nivellérkikkert i 1925.

Museumsmannen

Hans Kaldhol

Kaldhol ble 6. desember 1921 utnevnt til livsvarig medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (Trondhjems museum). Han hadde tidligere publisert artikler i foreningens tidsskrift og gitt gjenstander til Trondhjems museum. Den største samlingen ga han til Sunnmøre museum i 1933. Det var en privat samling av oldsaker, det vil si gjenstander fra eldre og yngre steinalder på Sunnmøre.

Sunnmøre museum var stiftet to år tidligere i 1931. Det skjedde dels i protest mot at Ålesund museum skulle være hovedmuseum for hele Sunnmøre. Kaldhol hadde alt i 1928 vært med på å mane sunnmøringene til å gå sammen om å bygge ett felles museum for sine kulturskatter og ikke opprette en mengde små bygdemuseer.  

I avisen Møre bondeblad skrev han at dette museet måtte ligge “rimelig sentralt, ha en fagmessig ledelse – og en større samling av gjenstande. Det kan ikke tilfredsstilles hvis alle herreder i Sunnmøre skal danne sine museer.” Initiativet førte til en hard strid om museumssaken i en rekke artikler i Sunnmørsposten i 1928. Kaldhol fikk mye kritikk, og lenge så det ut til at Ålesund museum skulle få rollen som hovedmuseum for Sunnmøre. Kulturmotsetningene mellom by og land gjorde dette likevel til slutt umulig. Kaldhol var glad for avgjørelsen og skrev i Sunnmørsposten 9. april 1931:  

“Kan man på rimelige vilkår få rådvelde over Borgundgavlen må den være å foretrekke. Der er rimelig centralt, et vekslende terreng og skog, som gir lunhet, samt rik anledning til variasjon i anlegget. Det kan bli den rene folkepark både for landsfolk og byens innvånere”.

Det ble slik Kaldhol og flere med ham ønsket; Sunnmøre museum ble anlagt på Borgundgavlen utenfor den daværende bygrensen. Det ble bygd en brannsikker steinbygning som hovedbygg hvor også deler av samlingen Kaldhol hadde gitt, lenge var utstilt i et eget rom. Mens folkemuseet, middelaldermuseet og båtsamlingen fikk plass på naturområdet ved Katevågen.  

Senere år

Etter at Kaldhol gikk av som landbruksskolelærer på Gjermundnes, flyttet familien til Stranda på Sunnmøre i 1932. Der arbeidet han i mange år etter vanlig pensjonsalder. Opp gjennom årene hadde han mer enn tjue utgivelser bak seg. Det siste Kaldhol skrev var om Bredekkets mektighet under istidene i Norge og Om vi har spor av flere istider i Norge, utgitt i 1950. Innholdet i hans teorier om istidene fikk oppmerksomhet i mange aviser rundt om i landet. Kaldhol døde 23. november 1952 samme år på Stranda, nær 81 år gammel.

Bibliografi

• 1903: Suldalsfjeldene i: Norges geologiske undersøkelses aarbok for 1903, 16 s.
• 1908: Et bidrag til faunaen i Vestlandets kvartæravleiringer. Bergens museums aarbok 1908, No 6, 47 s.
• 1909: Glacialgeologiske iagttagelser paa Søndmør. s. 332-339 i Ødegaard, N. (Ed.) Norges Landbrukshøiskoles festskrift 1859–1909, Grøndahl & Søns boktr., 368 s.
• 1909: Fjeldbygningen i den nordøstlige del af Ryfylke. Norges geol. Unders. 49, 57 s. med farvetrykt kart.
• 1910:  Jordbunden i Hornindal, Jordbundsbeskrivelse nr. 2. Kgl. Selsk. For Norges Vels jordbundsutvalg, Grøndahl & Søns boktr. 32 s.
• 1911: Flytblokker fra Kristianiatrakten og Danmark paa Gjermundnes i Romsdalen. D. kgl. n. videnskabers selsk. skrifter 1911. Nr. 2, 12 s.
• 1912: Nordfjords kvartæravleiringer. Bergens mus. årb. nr, 3, 150 s.
• 1915:  Jordbunden i Tresfjorden, Jordbundsbeskrivelse nr. 11. Statens jordundersøkelse, Landbrukshøyskolen, Ås, 66 s.
• 1916: Bidrag til Romsdals amts kvartærgeologi I. Skrifter, Det Kgl. Norske videnskabers selskabs, Trondhjem 1915, nr. 7, 184 s.
• 1921: En landsenkning under yngre stenalder. Naturen, 45, 26–29.
• 1922: Bidrag til Møre fylkes kvartærgeologi II. Skrifter, Det Kgl. Norske videnskabers selskabs, Trondhjem 1922, nr. 2 , 44 s.
• 1923:  Jordbunnen i Fræna, Bud og Hustad : (Møre fylke), Jordbunnsbeskrivelse nr. 20. Statens jordundersøkelser, Landbrukshøyskolen, Ås, s. 30.
• 1925: Bidrag til Møre fylkes kvartærgeologi III. Strandlinjeforskyvninger under den eldre del av stenalderen. Skrifter, Det Kgl. Norske videnskabers selskap, Trondhjem 1923–24, nr. 4, 100 s.
• 1930: Sunnmøres kvartærgeologi, Norsk geologisk tidsskrift No. 11 1930 (195 sider) https://njg.geologi.no/images/NJG_articles/NGT_11_1_2_001-194.pdf
• 1931: Har vi spor etter flere istider i Norge. Norsk Geologisk Tidsskrift. Bind 12, 391–417.
• 1936, Skredet i Tafjord 7. april 1934, Bergens Mus. Årb. 1936, Nat. vit. rekke no. 11, 15 s. – medforfatter: N. H. Kolderup
• 1936: Bølgehøydene ved Tafjordskredet. Sunnmøre historiske lags tidsskrift, Sunnmørspostens boktrykkeri, Ålesund, 1–10.
• 1937: Når bygdes Norges Vestland? Med bidrag av A. Nummedal og Anathon Bjørn. Mindor Bolsøs trykkeri, Molde, 104 s.
• 1938:  Nøstvetkulturens geologiske alder,Trygstads trykkeri, Hellesylt, 28 s.
• 1941:  Terrasse- og strandlinjemålinger fra Sunnfjord til Rogaland, Hellesylt 206 s.
• 1946: Bidrag til Møre og Romsdals kvartærgeologi IV, Trygstad trykkeri, Hellesylt, 150 s.
• 1946: En gullmynt eller medalje fra 1751. Romsdals Sogelag. Årsskrift 1946, 23–25. (Også utgitt i Årsskrift til Romsdals Sogelag 1921/46).
• 1950: Bredekkets mektighet under istidene i Norge. Nor.Geogr.Tidsskr. 12,322–328 .
• 1950: Har vi spor etter flere istider i Norge, 1950 NGT_12_391-418.pdf (geologi.no)