Bærekraftig utvikling

Oversikt over bærekraftig utvikling: ved overlapping av de tre områdene.

Bærekraftig utvikling er en samfunnsutvikling som imøtekommer dagens forbruksbehov uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine. Begrepet ble allment kjent etter Brundtlandkommisjonen i 1987. Begrepet brukes ofte av politikere og miljøbevegelser for å begrunne at fattigdomsproblemer og miljøproblemer må ses i sammenheng, og for å argumentere for at kortsiktige økonomiske hensyn må vike plassen for langsiktige miljøhensyn.

Bakgrunn

Bærekraftig utvikling kan forstås som en samfunnsutvikling som imøtekommer dagens behov uten å kompromittere fremtidige generasjoners evne til å dekke sine egne behov.

Som et eksempel kan ikke-bærekraftig ressursforvaltning innen skogbruk innebære å hogge ned trær raskere enn skogen klarer å fornye seg. Dette kan inkludere omfattende avskoging uten tilstrekkelig gjenplanting, eller overutnyttelse av skogsområder som fører til utarming av jordsmonnet. Når skogarealer reduseres kraftig, svekkes økosystemenes evne til å regulere vannsyklusen, forhindre erosjon og opprettholde biologisk mangfold. Slike praksiser kan føre til at både miljøet og lokalsamfunn mister viktige ressurser og tjenester over tid. I motsetning kan bærekraftig skogbruk ansees for å innebære å plante like mange trær som hugges, samt å forvalte ressursene på en måte som sikrer langsiktig balanse og økosystemets overlevelse.

Bildet symboliserer bærekraftig skogbruk. Til venstre felles et tre, mens til høyre plantes et nytt tre, noe som illustrerer en balansert og ansvarlig forvaltning av skogressurser.

Bærekraftig utvikling handler imidlertid om langt mer enn ressursforvaltning. For eksempel er spredning av miljøgifter i naturen en praksis som er fundamentalt i strid med bærekraft, fordi slike giftstoffer akkumuleres i økosystemer, skader dyr og planter, og til slutt utgjør en helsefare for mennesker.

Bærekraftig utvikling søker derfor å sikre at økonomiske aktiviteter, miljøhensyn og sosiale faktorer balanseres på en måte som fremmer harmoni mellom mennesker og natur.

Globale utfordringer

Verdens befolkning har økt dramatisk det siste århundret, fra under to milliarder rundt 1920 til over åtte milliarder i dag. Denne befolkningsveksten forsterker eksisterende pressfaktorer, siden flere mennesker samlet sett bruker mer energi, mat og andre ressurser.

Et annet sentralt problem er at industrilandene står for et svært høyt forbruk. For eksempel kan energiforbruket til én person i et rikt land tilsvare energien som omtrent 40 mennesker i et fattig land ville ha klart seg med. Denne forskjellen illustrerer at enkelte samfunn har et uforholdsmessig stort økologisk fotavtrykk – en betegnelse på hvor mye biologisk produktivt land- og vannareal en befolkning trenger for å dekke sitt forbruk og absorbere avfallet.

De siste tiårene har vært preget av en kraftig økning i industriell produksjon. Dette har ført til økt forurensning og fare for en tiltakende global oppvarming. CO₂ oppstår blant annet ved forbrenning av olje, kull og gass, samt ved brenning av regnskog. Forbrenning fører til en økt drivhuseffekt, noe som gjør at gjennomsnittstemperaturen på jorda stiger. Dette kan forårsake klimaendringer og endringer i vind- og havstrømmer, med store konsekvenser for miljøet og kommende generasjoner.

En annen utfordring er spredning av miljøgifter (for eksempel tungmetaller og persistente organiske forurensninger) som bioakkumuleres og biomagnifiseres gjennom næringskjedene. Dette gjør at konsentrasjonen av giftstoffer blir høyere jo lenger opp i næringskjeden man kommer, noe som kan være helseskadelig for både dyreliv og mennesker.

I mange deler av verden fører fattigdom i kombinasjon med befolkningsvekst til økt press på naturressurser. Når det drives rovdrift på jord, skog og andre ressurser, blir det vanskelig å skaffe nok mat, vann og inntekt. Flere flytter inn til byene, hvor de ofte ender opp i slumstrøk med usikre boforhold. Befolkningsveksten for land i nord er om lag 0,5 %, mens den i sør er rundt 2 %. Barn er en viktig ressurs i fattige land, blant annet for å sikre alderdommen. Å få mange barn øker sjansene for å bli tatt vare på når man blir gammel, men bidrar samtidig til å opprettholde en stadig økende befolkning, som ytterligere presser naturressursene – og hemmer en bærekraftig utvikling.

Andre miljøressurser inngår i lands nasjonalformue, for eksempel luftas evne til å ta opp partikler og annen forurensning. Utslipp av CO₂, KFK eller sotpartikler reduserer denne kapasiteten og tærer på jordas felles ressurser. Blant de ikke-fornybare ressursene er det størst press på olje, mens ressurser som fiskebestander kan være fornybare dersom de forvaltes bærekraftig. Et annet område som har vært truet av en ikke-bærekraftig utvikling, er artsmangfoldet i naturen (biologisk mangfold). Hvert år forsvinner flere tusen arter, ofte på grunn av nedhogging eller sviing av regnskog.

Historie

Begrepet kom i bruk i sin nåværende betydning i en rapport fra 1980, «World Conservation Strategy – Living Resource Conservation for Sustainable Development». På norsk ble begrepet senere kjent gjennom rapporten Vår felles framtid, som ble fremlagt i 1987 av FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling, bedre kjent som Brundtlandkommisjonen.

Den første globale miljøkonferansen ble arrangert i Stockholm i 1972. FN opprettet samme år et miljøprogram (UNEP – United Nations Environment Programme) som skulle arbeide videre med miljøspørsmål.

I 1983 opprettet FN Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, Brundtland-kommisjonen, som ble ledet av Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Kommisjonen skulle studere miljø- og fattigdomsproblemene i verden, og foreslå utviklingsstrategier som kunne bidra til å løse dem.

I 1987 kom sluttrapporten Vår felles framtid (Our Common Future), hvor bærekraftig utvikling (sustainable development) var det nye begrepet. Rapporten påviste hvordan miljø, økonomi og sosial utvikling er tett knyttet sammen. Hovedbudskapet var at verdenssamfunnet må innrette seg og gjøre det som kreves for å sikre en bærekraftig utvikling – det vil si å dekke behovene til dagens mennesker uten å svekke grunnlaget for framtidige generasjoner.

Rio-konferansen og Agenda 21

I 1992 arrangerte FN en større konferanse i Rio de Janeiro, Brasil. De fleste av verdens statsledere deltok for å diskutere miljøsaker. Agenda 21 er en omfattende handlingsplan som ble presentert under Rio-konferansen, og som skal være en veiviser til en bærekraftig utvikling i det 21. århundre. Dette dokumentet fikk tilslutning fra 172 land. Gjennom Agenda 21 har industrilandene påtatt seg en ledende rolle når det gjelder å rydde opp i miljøproblemene.

Agenda 21 identifiserer de ikke-bærekraftige produksjons- og forbruksmønstrene i Nord som en viktig årsak til ødeleggelsen av det globale miljøet.^{[trenger referanse]} Agendaen gir en skisse over hva som må gjøres for å redusere avfallsproduserende og ressurssløsende forbruksmønstre i velstående deler av verden, samtidig som den oppmuntrer til økt, men bærekraftig, forbruk og utvikling i andre deler. Den gir retningslinjer og programmer for hvordan man kan oppnå en bærekraftig balanse mellom forbruk, befolkningsvekst og jordas økologiske kapasitet. Agendaen beskriver også enkelte av de teknikker og teknologier som må utvikles for å dekke menneskelige behov uten å forringe ressursgrunnlaget.

Agenda 2030 og FNs bærekraftsmål

I 2015 vedtok FNs medlemsland Agenda 2030 for bærekraftig utvikling, som omfatter de 17 bærekraftsmålene (SDGs) med i alt 169 delmål. Disse målene tar sikte på å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Målene er brede og omfatter alt fra helse og utdanning til industri, innovasjon og infrastruktur, med et felles utgangspunkt i å ivareta både økonomiske, sosiale og miljømessige hensyn.

FNs bærekraftsmål erstattet FNs tusenårsmål fra 2000–2015 og er ment å gjelde alle land, både utviklingsland og industriland. Denne universelle tilnærmingen skiller seg fra tidligere satsninger ved at målene ikke bare er rettet mot fattige land, men også krever handling fra rike land for å sikre bærekraftig utvikling globalt.

Regionale og nasjonale tiltak

Agenda 21 er også utviklet lokalt i Norge gjennom Lokal agenda 21. Lokal Agenda 21 er implementeringen av Agenda 21 på lokalsamfunnsnivå. Den tar utgangspunkt i kapittel 28 i Agenda 21, som oppfordrer alle verdens kommuner til å føre en dialog med befolkningen, lokale organisasjoner og næringsliv. Hensikten er å utvikle egne handlingsplaner for bærekraftig utvikling, eller «Lokal agenda 21», ofte bare forkortet til LA 21.

Den første nasjonale konferansen om Lokal agenda 21 i Norge fant sted i Fredrikstad i februar 1998 med deltakere fra over 160 kommuner og fylkeskommuner, i tillegg til representanter for en rekke organisasjoner. Konferansen utarbeidet Fredrikstaderklæringen om lokalsamfunnets innsats for en bærekraftig utvikling, og oppfordret alle lokalsamfunn til å slutte seg til erklæringen og dermed forplikte seg til å gå i gang med Lokal agenda 21.

I dag har 267 kommuner sluttet seg til Fredrikstaderklæringen, og alle landets fylkeskommuner har sluttet seg til den.

Internasjonale tiltak

Mange land har etter hvert fått sin egen miljøvernminister, og det er inngått internasjonale avtaler om blant annet å redusere bruken av KFK-gasser og CO2-utslipp. Det er også dannet et globalt miljøfond (GEF – Global Environment Facility), som er finansiert av land i nord for å hjelpe land i sør med miljøtiltak. Dette vil kunne bidra til en bærekraftig utvikling. Norge har også en sentral rolle i å støtte miljøtiltak internasjonalt. Blant annet bidrar Norge med midler til ulike programmer i Afrika for å styrke lokal kapasitet knyttet til miljøvern og klimatilpasning.

Overføring av vaner og verdier mellom generasjoner

En sentral utfordring for bærekraftig utvikling er at mennesker ofte fortsetter med de levemåtene og verdiene de blir sosialisert inn i som barn, og deretter viderefører disse til egne barn. De kulturelle og sosiale praksisene som har fungert godt under visse omstendigheter, er ikke nødvendigvis like effektive eller bærekraftige i andre sammenhenger.

For eksempel kan familiers tradisjon for høyt forbruk av storfekjøtt, som tidligere var naturlig i mindre samfunn, bli uheldig når befolkningen øker drastisk. Befolkningsveksten fra under én milliard mennesker på begynnelsen av 1800-tallet til over åtte milliarder i dag innebærer et sterkt press på naturressurser og økosystemer. Storfekjøttproduksjon er blant de matvarene med høyest økologisk fotavtrykk. Til tross for økende bevissthet om bærekraft, forblir kjøttforbruket relativt stabilt blant mange unge, noe som kan være en utfordring for mer bærekraftige matvaner i fremtiden.

Når mennesker automatisk tar etter handlinger og perspektiver de lærte som barn, kan endringstakten i samfunnsnormer bli for lav til å møte globale utfordringer. Dette forsterkes ved at foreldre som selv ikke justerer sine vaner eller forestillinger, ubevisst vil videreføre de samme mønstrene til neste generasjon. I en verden hvor ressursene er under økende press, kan det kreve en aktiv bevisstgjøring og kontinuerlig læring å bryte med vaner som en gang var hensiktsmessige, men som nå er lite forenlige med prinsippene for bærekraftig utvikling.

Bærekraftig utvikling i norsk politikk

Statistisk sentralbyrå (SSB) har siden 2008 beregnet om utviklingen i Norge er bærekraftig ut fra et sett sentrale indikatorer, og presentert dette i de årlige nasjonalbudsjettene. Hovedtendensen er at norsk økonomi blir mer bærekraftig, ettersom nasjonalformuen øker, samtidig som fornybare ressurser som fisk, skog og vannkraft forvaltes bærekraftig. Derimot er det vanskelig å tallfeste uberørt natur, biologisk mangfold og klima, slik at slike beregninger bare gir et delvis bilde av utviklingen.

Alle stortingspartier er enige om å opprettholde en bærekraftig utvikling – alle partier var for eksempel enige om å ratifisere Parisavtalen. Samtidig er partiene uenige i hvordan målene om bærekraft skal gjennomføres i praksis, blant annet knyttet til oljepolitikk, klimapolitikk og vern av naturmangfold.

Se også

• Bærekraft
• FNs bærekraftsmål

Eksterne lenker

• Statistisk sentralbyrå – Indikatorer for bærekraftig utvikling i Norge: Oppsummering av bærekraftstatistikk
• Hva er bærekraftig utvikling? (FN-sambandet)
• Innst.S.nr.273 (2004–2005)
• St.meld. nr. 17 (1998-99)

Autoritetsdata