Bannkulturen: Forskjell mellom sideversjoner
m (Fjerner hardkodet antall kolonner, skifter til references-tagg) |
m (Én sideversjon ble importert) |
(Ingen forskjell)
| |
Siste sideversjon per 23. jan. 2025 kl. 16:53
Bannkulturen er et generelt begrep for den senmesolittiske flintindustrien i nordlige Irland og på øya Man i Irskesjøen. Kulturen er navngitt etter elven Bann, den lengste elven i Nord-Irland.
Arkeologen professor Peter Woodman fra University College Cork mener at Bannkulturens steinindustri var en del av et omfattende nettverk og distribusjon til andre mesolittiske kulturer i Irland mellom 5500 og 3800 f.Kr.
Kjennetegn og levninger[rediger | rediger kilde]
Kulturen utmerket seg særlig med bruken av store steinflak, såkalte «bann-flak», og av en spesiell arbeidsteknikk med larnittflint. Bann-flak var store bladformede flintblader, spisse i den ene enden og butte i den andre. De ble brukt som spydspiss festet til skaft av tre. Woodman definerte spydspissene som enkelt bearbeidede store flak, uten tange av betydning. De kom i to former, langstrakte eller bladformet på mindre enn 3,2 cm på tvers.[1]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Finlay, Nyree; McCartan, Sinead; Milner, Nicky; Wickham-Jones, Caroline: From Bann Flakes to Bushmills: Papers in Honour of Professor Peter Woodman, Prehistoric Society Research Papers. Oxbow Books 2009. ISBN 1842173553.