Martin Heinrich Klaproth

Martin Heinrich Klaproth

Martin Heinrich Klaproth (født 1. desember 1743 i Wernigerode, død 1. januar 1817 i Berlin) var en tysk kjemiker.

Klaproth var den første til å oppdage grunnstoffene uran og zirkonium.

Liv og virke

Bakgrunn

Klaproth var sønn av en fattig skredder i Wernigerode.

Etter å ha gått på byskolen i Wernigerode, arbeidet Klaproth i seks år i Ratsapotheke i Quedlinburg. Mellom 1766 og 1771 var han assistent ved forskjellige apoteker i Hannover (Hofapotheke), Berlin (Mohrenapotheke) og Danzig (Ratsapotheke). Under oppholdet i Berlin utdannet han seg videre under kjemikerne Johann Heinrich Pott og Andreas Sigismund Marggraf.

I 1771 vendte han tilbake fra Danzig til Berlin og arbeidet ved apoteket «Zum weißen Schwan» i Berlin, hos kjemikeren Valentin Rose den yngre. Etter dennes død overtok Klaproth apoteket. Han fikk sin vitenskapelige formasjon av Roses begge sønner, den senere kjente kjemiker og analytiker Heinrich Rose og geologen Gustav Rose.^{[trenger referanse]}

Vitenskapelig karriere

Klaproth var en av sin tids mest fremstående kjemikere, og den første i Tyskland som tok i bruk Antoine Laurent de Lavoisiers system. I 1792 foreslo han for Berlins akademi å underkaste forsøkene om forbrenning og oksidering en granskning, som så bekreftet Lavoisiers teori. Klaproth var hovedsakelig mineralanalytiker, og den første som uforfalsket offentliggjorde sine analyser slik de var, og ikke mer eller mindre endret dem etter egen vurdering og smak, som det tidligere var vanlig.^{[trenger referanse]}

Han undersøkte flere hundre mineraler kvantitativt og oppdaget dermed grunnstoffene uran (1789), zirkonium (samme år) og cerium (1803, samtidig med og uavhengig av Berzelius og Hisinger).

Han isolerte også ett nytt oksid fra en ungarsk prøve i 1795 og fant rutile (titandioksid), men påpekte at det inngående grunnstoffet ikke var nytt. William Gregor hadde allerede i 1791 identifisert titan i ilmenitt (jerntitanoksid), og han anses å være oppdageren. Klaproths navneforslag på det nye stoffet var imidlertid det som ble mest anvendt i ettertid, navnet på kjempene som var jordens første sønner.

Ved opprettelsen av universitetet i Berlin i 1810 ble Klaproth professor i kjemi helt fra starten.

Blant Klaproths undersøkelser inntar de over meteorsteinene og honningsteinen en fremtredende plass. Hans mange spredte avhandlinger i samtidens tidskrifter ble samlet til ett arbeide i Beiträge zur chemischen kenntniss der Mineralkörper (1795–1810), som slutter i 1815 med det publiserte arbeidet Chemische Abhandlungen gemischten Inhalts.

Skrifter

• Chemische Untersuchung der Mineralquellen zu Carlsbad. Berlin 1790 (Digitalisat der Universitätsbibliothek Kiel)
• Beiträge zur chemischen Kenntnis der Mineralkörper, (6 Bände), Berlin 1795-1815. Digitalisierte Ausgabe der Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf, Bände 1; 2; 3; 4; 5
• Chemische Abhandlungen gemischten Inhalts. Nicolai, Berlin [u.a.] 1815 Digitalisierte Ausgabe der Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
• Chemisches Wörterbuch, zusammen mit Wolff, (5 Bände), 1807-1810
  • 1. A - D. 1807
  • 2. E - J. 1807
  • 3. K - O. 1808
  • 4. P - Sch. 1809
  • 5. Se - Z. 1810
  • Suppl. 1. 1816
  • Suppl. 2. 1816
  • Suppl. 3. 1817
  • Suppl. 4. 1819
• Neuausgabe des Handbuchs der Chemie von Friedrich Albrecht Carl Gren

Litteratur

• Günther Bugge: Das Buch der grossen Chemiker, Band I, Verlag Chemie 1974, S. 334, ISBN 3-527-25021-2
• (de) Georg Edmund Dann: «Klaproth, Martin Heinrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 11, Duncker & Humblot, Berlin 1977, ISBN 3-428-00192-3, s. 707–709 (digitalisering).
• (de) Albert Ladenburg: «Klaproth, Martin Heinrich». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 16, Duncker & Humblot, Leipzig 1882, s. 60 f.
• Eugen Lennhoff, Oskar Posner, Dieter A. Binder: Internationales Freimaurer Lexikon. 5. Aufl. Herbig Verlag, München 2006, ISBN 978-3-7766-2478-6.

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• (de) Verk av og om Martin Heinrich Klaproth i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket

Autoritetsdata