Ålefisker

Ålefisker
Europeisk ål, Anguilla anguilla
Nomenklatur
Anguilliformes
Populærnavn
ålefisker
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Beinfisker
Underklasse		Strålefinnede fisker
Økologi
Antall arter		over 700
Habitat		salt- og ferskvann
Utbredelse		tropiske og kaldere strøk
Inndelt i
Anguilloidei Congroidei Nemichthyoidei Synaphobranchoidei

Ålefisker (Anguilliformes) er en orden av egentlige beinfisker. De fleste er marine, mange er bathypelagiske, men en del lever også i ferskvann. De deles i åtte underordninger, 20 familier, 164 slekter og omtrent 1000 arter.

Ålfisker

I Norge lever det kun to arter, Europeisk ål og Europeisk kongerål.

Ferskvanns- og vandrende åler (Anguillidae)

Et utvalg av ferskvannsålene:

• Europeisk ål (Anguilla anguilla) – kjent fra hele Europa, vandrer til Sargassohavet
• Amerikansk ål (Anguilla rostrata) – vanlig i Nord‑Amerika, vandrer til Sargassohavet
• Japansk ål (Anguilla japonica) – viktig matfisk i Øst‑Asia
• Newzealandsk langfinneål (Anguilla dieffenbachii) – stor art fra New Zealand
• Kortfinneål (Anguilla australis) – vanlig i Australia og New Zealand
• Indisk ål (Anguilla bengalensis) – utbredt i Sør‑Asia

Havål (Congridae)

Et utvalg av havål:

• Europeisk kongerål (Conger conger) – stor, vanlig i Nord‑Atlanteren
• Amerikansk kongerål (Conger oceanicus) – vanlig langs østkysten av USA
• Japanese conger (Conger myriaster) – vanlig i det nordvestlige Stillehavet

Murener (Muraenidae)

Et utvalg av murener:

• Grønn murene (Gymnothorax funebris) – vanlig i Karibia og Atlanteren
• Snowflake moray (Echidna nebulosa) – utbredt i Indo‑Stillehavet
• Gulbrystmurene (Gymnothorax melatremus) – vanlig i korallrev

Andre vanlige ålegrupper

Et utvalg:

• zig‑zag eel (Mastacembelus armatus) – elver, innsjøer og sumper i Sør‑Asia og Sørøst‑Asia
• Short‑finned eel (Anguilla australis) – vanlig i Oseania
• Pelikanål (Eurypharynx pelecanoides) – en av de mest kjente dypvannsålene

Det fins flere typer fisk med et lignende utseende som også kalles åler, men som ikke er i slekt med disse fiskene. Til disse hører slimåler som er kjeveløse fisker, elektrisk ål som er en slektning av mallene, samt flere populære akvariefisker som f.eks. ildål (en gjelleål), kuhliiål og øreål (en bikir).

Livssyklus

Det er stor forskjell på livssyklusen til de forskjellige ålfiskene. Den mest fasinerende er ferskvannsåler sin vandring, som europeisk ål, amerikansk ål og japansk ål. Den begynner livet som flate og gjennomsiktige larver, kalt leptocephali. Ålarver driver i havets overflatevann i flere år og spiser små partikler som flyter i vannet. Ålarver forvandles deretter til glassål og blir til glasål før de til slutt søker sine leveområder for unge og voksne. Noen individer av anguillide glasål forblir i brakkvanns- og marine områder nær kystlinjer, men de fleste av dem kommer inn i ferskvann hvor de beveger seg oppstrøms og blir tvunget til å klatre opp hindringer, som demninger, demningsmurer og naturlige fossefall. Som voksen vandrer den tilbake til havet for å gyte.

Ålen i norske vassdrag, Europeisk ål, fødes som larver i Sargassohavet, de bruker 1–3 år på å drive med Golfstrømmen og Nordatlantiske strømmer. Når larvene nærmer seg kontinentalsokkelen, gjennomgår de en metamorfose. De blir glassål, små, gjennomsiktige miniatyråler, som kommer inn mot kysten. Når de når kontinentalsokkelen, svømmer de inn i elver, fjorder og kystområder som er tilgjengelige der og da, ikke nødvendigvis der foreldrene vokste opp. Når glassålene går inn i brakkvann og ferskvann, blir de pigmenterte og kalles gulål. Ålen kan ta opp oksygen gjennom skinnet, så lenge skinnet og gjellene er fuktig, kald og ikke utsatt for direkte sol og uttørking. Dette kalles hudånding (kutan respirasjon), og det fungerer fordi skinnet er tynt og rik på blodårer. Den har evne til å regulere stoffskiftet slik at oksygenbehovet synker. Dette gjør at ålene kan krype over land, i enkelte tilfeller kan den bevege seg opptil noen hundre meter hvis forholdene er perfekte som natt, regn og vått gress. Dette gjør den i stand til å forsere demninger, fossefall og andre hindringer. Hvor lang tid det tar før ålen blir voksen og kan gyte kommer an på temperatur, næringstilgang og om den lever i ferskvann eller i kystnære områder. Hunner er ca. 12–30 år før de blir gyteklare og hanner er ofte 6–12 år, men kan også være eldre. Ålen vandrer tilbake til havet og bruker flere måneder på selve vandringen til Sargassohavet. Underveis skjer store kroppslige endringer, øynene blir større, svømmeblæren endres, gonadene (kjønnsorganene) vokser, fordøyelsessystemet brytes ned og den slutter å spise. Forskning tyder på at gytingen foregår i mars–april på dyp mellom 300 og 700 meter i vann med temperatur på ca. 20–24 °C i områder med tett Sargassotang. Ålene samles i store grupper, men ikke i tette stimer. Selv om ingen har sett den direkte, viser studier av nært beslektede arter og fysiologiske data at hunnene slipper 1–3 millioner egg samtidig som hannene slipper sperm. Eggene er små og gjennomsiktige og stiger litt opp i vannet og driver med strømmen. Ålens kropp er sterkt svekket og den dør ålen kort tid etter gyting.

Alle ålfisker har leptocephalus-larve stadiet men det er kun ferskvansarter som har glassålstadiet. Havål har en livssyklusen er enklere enn hos ferskvannsålene, de vandrer ikke til ferskvann og de har ikke glassålstadiet. Murener lever hele livet i korallrev, har ikke glassålstadiet, gyter i havet og lever hele livet i saltvann.

Eksterne lenker

• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata

Autoritetsdata