Breiflabb: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 9: | Linje 9: | ||
| utbredelse=nordøst i [[Atlanterhavet|Atlanteren]]}} | | utbredelse=nordøst i [[Atlanterhavet|Atlanteren]]}} | ||
'''Breiflabb''', eller '''marulk''' (''Lophius piscatorius''), er en [[fisk]] i [[breiflabbfamilien]]. Den kalles også «sjødjevel», «havtaske» og «kotelettfisk». | '''Breiflabb''', eller '''marulk''' (''Lophius piscatorius''), er en [[fisk|rovfisk]] i [[breiflabbfamilien]]. Den kalles også «sjødjevel», «havtaske» og «kotelettfisk». | ||
== | ==Beskrivelse== | ||
Breiflabben kan bli opptil 200 cm lang og veie 70 kg. Hunnfisken blir mye større enn hannfisken. Norsk sportsfikerekord er på 57,50 kg. Det er fanget eksemplarer på over 70 kilo.<ref>[http://www.bt.no/innenriks/article310204.ece|Artikkel BT 29.06 2006]</ref> | |||
Breiflabben er som oftest brun, lysebrun eller grå i fargen med mørkere flekker eller områder. Buken er helt hvit. Kroppen er flattrykt med et veldig bredt hode som utgjør nesten halve lengden av fisken. Det kan se ut som om den bare består av hode og hale. Under haken har breiflabben en rekke hudfliker. Den fremste finnestrålen i første ryggfinne er omdannet til et "fiskeredskap" som den bruker for å lokke til seg andre fisker. Brystfinnene er runde og meget store. Breiflabben er en mester i kamuflasje og går omtrent i ett med bunnen. | |||
== | ==Adferd== | ||
Breiflabb ble i tidligere tider regnet som en ufisk som man kastet på havet igjen. Nå blir den regnet som en meget god matfisk. I Norge foregår | Breiflabben blir ofte observert halveis nedgravet i sand og er lett å overse på grunn av sin gode kamuflasje. Den er en typisk bunnfisk og lever fra fjæra og ned mot 2000m. Trivest best på bløtbunn, men det er ikke uvanlig å finne den på hardbunn. | ||
Breiflabben ligger helt urørlig på bunnen og lokker til seg nysgjerrige byttedyr med "fiskeredskapen" sin. Når byttet er nærmt nok sluker den det. Andre fisker er den vanligste føden, men breiflabben kan også ta dykkende fugler. | |||
Under gytingen på våren trekker breiflabben ned på store dyp. Når eggen er nyklekte henger de sammen i lange gelaktigebånd på opptil 10 m som flyter opp mot overflaten. Yngelen lever [pelagisk] frem til den er omtrent 6 cm da den søker mot bunnen | |||
==Utbredelse== | |||
Breiflabb er vanlig øst i Atlanteren fra Vest-Afrika og nordover til [[Barentshavet]], i [[Middelhavet]] og [[Svartehavet]]. Finnes også vest i Atlanteren lang kysten av [[Amerika]]. I [[Norge]] er den vanlig langs hele kysten. | |||
==Økonomisk betydning== | |||
Breiflabb ble i tidligere tider regnet som en ufisk som man kastet på havet igjen. Nå blir den regnet som en meget god matfisk og det forgår et kommersielt fisk etter den. I Norge foregår dette som et direkte garnfiske på kysten av [[Møre og Romsdal]] og [[Sogn og Fjordane]]. | |||
[[Insulin]] ble første gang isolert fra [[bukspyttkjertelen]] til breiflabb. | [[Insulin]] ble første gang isolert fra [[bukspyttkjertelen]] til breiflabb. | ||
==Referanser== | |||
<references /> | |||
Sideversjonen fra 18. apr. 2007 kl. 04:18
| Breiflabb | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Lophius piscatorius | |||
| Populærnavn | |||
| breiflabb, marulk | |||
| Hører til | |||
| breiflabbfamilien, marulker, strålefinnede fisker | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | havbunn | ||
| Utbredelse: | nordøst i Atlanteren | ||
Breiflabb, eller marulk (Lophius piscatorius), er en rovfisk i breiflabbfamilien. Den kalles også «sjødjevel», «havtaske» og «kotelettfisk».
Beskrivelse
Breiflabben kan bli opptil 200 cm lang og veie 70 kg. Hunnfisken blir mye større enn hannfisken. Norsk sportsfikerekord er på 57,50 kg. Det er fanget eksemplarer på over 70 kilo.[1]
Breiflabben er som oftest brun, lysebrun eller grå i fargen med mørkere flekker eller områder. Buken er helt hvit. Kroppen er flattrykt med et veldig bredt hode som utgjør nesten halve lengden av fisken. Det kan se ut som om den bare består av hode og hale. Under haken har breiflabben en rekke hudfliker. Den fremste finnestrålen i første ryggfinne er omdannet til et "fiskeredskap" som den bruker for å lokke til seg andre fisker. Brystfinnene er runde og meget store. Breiflabben er en mester i kamuflasje og går omtrent i ett med bunnen.
Adferd
Breiflabben blir ofte observert halveis nedgravet i sand og er lett å overse på grunn av sin gode kamuflasje. Den er en typisk bunnfisk og lever fra fjæra og ned mot 2000m. Trivest best på bløtbunn, men det er ikke uvanlig å finne den på hardbunn.
Breiflabben ligger helt urørlig på bunnen og lokker til seg nysgjerrige byttedyr med "fiskeredskapen" sin. Når byttet er nærmt nok sluker den det. Andre fisker er den vanligste føden, men breiflabben kan også ta dykkende fugler.
Under gytingen på våren trekker breiflabben ned på store dyp. Når eggen er nyklekte henger de sammen i lange gelaktigebånd på opptil 10 m som flyter opp mot overflaten. Yngelen lever [pelagisk] frem til den er omtrent 6 cm da den søker mot bunnen
Utbredelse
Breiflabb er vanlig øst i Atlanteren fra Vest-Afrika og nordover til Barentshavet, i Middelhavet og Svartehavet. Finnes også vest i Atlanteren lang kysten av Amerika. I Norge er den vanlig langs hele kysten.
Økonomisk betydning
Breiflabb ble i tidligere tider regnet som en ufisk som man kastet på havet igjen. Nå blir den regnet som en meget god matfisk og det forgår et kommersielt fisk etter den. I Norge foregår dette som et direkte garnfiske på kysten av Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane.
Insulin ble første gang isolert fra bukspyttkjertelen til breiflabb.