Dette er en god artikkel.

Victor Goldschmidt: Forskjell mellom sideversjoner

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Wikisida (diskusjon | bidrag)
Byråkrater, Grensesnittadministratorer, Administratorer
1 415 redigeringer
 
m Én sideversjon ble importert
 
(Ingen forskjell)

Siste sideversjon per 17. apr. 2026 kl. 02:52

Victor Goldschmidt

Victor Moritz Goldschmidt (1888–1947)[1][2][3] var en norsk geokjemiker, geolog og mineralog,[4][5] og regnes som en av grunnleggerne av fagfeltene geokjemi og mineralogi. Han utviklet Goldschmidts klassifikasjon av grunnstoffer. Han utga 200 vitenskapelige publikasjoner.[6] Han unnslapp såvidt deportasjon til konsentrasjonsleiren Auschwitz i 1942.[7]

Bakgrunn

Victor Moritz Goldschmidt ble født 27. januar 1888 i Zürich av Heinrich Jacob Goldschmidt og Amelie Koehne.[8][9] Familien flyttet til Norge i 1901 da Heinrich Goldschmidt ble utnevnt til professor i kjemi ved Det Kongelige Frederiks Universitet (dagens Universitetet i Oslo).[9] Victor Goldschmidt tok examen artium i 1905 og studerte geologi og kjemi ved universitetet i Kristiania, samt ved studieopphold i Wien og München. Foreldrene var jødiske.[10] Han var lite engasjert i det jødiske miljøet i Oslo.[9]

Yrkesliv

Victor Goldschmidts første større arbeider var doktorgradsavhandlingen «Die Kontaktmetamorphose im Kristianiagebiet» (1911) og «Geologisch-petrographische Studien im Hochgebirge des südlichen Norwegens» (Fem bind, 1912-1921). Nibindsverket «Geochemische Verteilungsgesetze der Elemente» (1923–1938) regnes som et hovedverk i norsk vitenskapslitteratur, og som et grunnleggende verk for fagretningen geokjemi.[11]

Han tok examen artium i 1905, studerte fra samme år under W.C. Brøgger, studerte 1908-09 i Wien og 1911-12 i München. Han ble universitetsstipendiat i 1909,[9] og avla doktoravhandling i 1911, 23 år gammel. I 1912 fikk han Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning,[4] og ble ansatt som dosent ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania.[4]

Da han i 1914 (26 år gammel) søkte et professorat i Stockholm ble han ansatt enstemmig der, men Det Kongelige Frederiks Universitet rakk med oppsiktsvekkende hurtighet å tilby ham et tilsvarende læresete før den svenske ansettelsen ble approbert. Han var opptatt av praktisk og industriell utnyttelse av råstoffer og var i flere år fra 1917 (29 år gammel) leder av Statens Råstoffkomité.[9] Råstoffkomiteen skulle finne erstatninger for råstoff som det ikke var mulig å importere til Norge. Selv engasjerte han seg i utvinning og industriell utnyttelse av olivin. Etter 15 år i Oslo, opponerte han i 1929 mot at Ellen Gleditsch mottok et professorat ved å flytte til Georg-August-Universität Göttingen. Der fikk han også bedre vilkår for å fortsette sin forskning.[12][13][14]

I 1935 ble Nürnberglovene vedtatt i Tyskland. Forfølgelsene gjorde at han vendte tilbake til Oslo sammen med faren som hadde pensjonert seg i 1929. Goldschmidt hadde tidligere blitt kjent med Paul Rosbaud som i 1935 hjalp ham tilbake til Norge da situasjonen i Tyskland ble vanskelig for jøder. Rosbaud var britisk etterretningsagent før og under krigen.[12][13][14]

Råstoffkomiteen ble ikke nedlagt da første verdenskrig var over og den akutte forsyningskrisen slutt. Komiteen fortsatt sitt arbeid for å bidra til at Norge ble mer selvforsynt ved mer utnyttelse av landets naturressurser. Bakgrunnen for dette var blant annet frykt for tiltagende knapphet på og konkurranse om råstoffer på 1920-tallet. Råstoffkomiteen ble nedlagt da Goldschmidt flyttet til Göttingen i 1929. På 1920-tallet ble det investert i moderne forskningslaboratorium ved Geologisk museum på Tøyen. Laboratoriet var svært godt utstyrt for sin tid og på høyde det som fantes i USA og Tyskland. Laboratoriet ble blant annet finansiert gjennom råstoffkomiteen. Han begynte med røntgenspektrografiske undersøkelser ved Mineralogisk institutt like etter at metoden var lansert.[6]

I 1935 kom han tilbake til Norge og ble ansatt som bestyrer ved Geologisk museum. Laboratoriet ble gjenåpnet og forskningsarbeidet gjenopptatt. I 1935 tok Goldschmidt med seg en spektrograf til Norge og utstyret var i bruk ved Råstofflaboratoriet og NGU til 1977. Spektrografen gjorde det mulig å påvise 60-70 grunnstoffer eller forbindelser i et mineral eller en bergart. Han begynte med optisk spektrografi da han kom tilbake fra Göttingen.[6]

Verket Geochemistry var ufullendt ved hans død og ble senere redigert i England og utgitt i 1954.[4]

Albert Einstein besøkte Kristiania i 1920 (etter initiativ fra Ole Colbjørnsen) og møtte da blant andre far og sønn Goldschmidt.[6]

Andre verdenskrig

Albert Einstein (andre f.v.) på piknik ved Oslofjorden sammen Heinrich Goldschmidt (t.v.). Sittende i midten Ole Colbjørnsen og Jørgen Vogt delvis skjult bak Ilse Einstein.

Under andre verdenskrig fikk Goldschmidt som jøde problemer med okkupasjonsmakten. Han ble arrestert 25. oktober 1942, og satt en stund i Bredtveit fengsel og senere i Berg.[7] Adolf Hoel skriver at han engasjerte seg for å få løslatt Goldschmidt da det ble kjent at han var arrestert i oktober. Professor Halvor Solberg (dekan) og direktør Axel Aubert var blant de som engasjerte seg, Solberg kontakt politisjef Karl Marthinsen og Goldschmidt ble løslatt 7. november etter ordre fra Quisling.[15] Solberg argumenterte med den økonomiske betydningen av Goldschmidts forskning for Norge og hans betydning for at universitetet var verdensledende innenfor geokjemi. Tyske myndigheter var skeptiske til å la Goldschmidt gå fri fordi han arbeidet med metoder til fremstilling av fosfatgjødsel noe som kunne komme fienden til gode.[16]

Andre arrestasjon og løslatelse fra MS «Donau»

Goldschmidt ble arrestert på nytt for å bli deportert med «Donau» og advokat Gunnar Mellbye og professor Solberg tok på nytt kontakt med Marthinsen som lovte å få Goldschmidt løslatt.[15] Den 26. november 1942 var han kommet ombord på DS «Donau» for å bli deportert sammen med andre jøder fra Norge. Plutselig ble han sendt på land igjen og satt fri.[7]

Goldschmidt oppfylte ikke de formelle kravene for unnslippe deportasjon (personer med ikke-jødisk ektefelle og personer med statsborgerskap i noen bestemte land var unntatt). Det er uklart om Goldschmidt allerede var ombord og hvem som overbragte beskjeden; det har vært uklart hvem som tok den avgjørende beslutningen om å løslate Goldschmidt. Det var Wilhelm Wagner som hadde kommandoen på kaien, men var ikke tilstede akkurat da Goldschmidt ble løslatt.[16]

Torleiv Austad skrev i 2016 at Adolf Hoel trolig ikke medvirket særlig til løslatelsen 26. november, mens Halvor Solberg spilte en aktiv rolle blant annet ved å ringe Marthinsen. Ole Nielsen var instrumentmaker ved Råstofflaboratoriet og kjente Marthinsen fra militæret, og oppsøkte Marthinsen på politihovedkvarteret og la frem argumenter for å løslate Goldschmidt. Nielsen argumenterte med betydningen av fosfat for landbruket noe Marthinsen fikk bekrefet i landbruksdepartementet. Austad konkluderte med at Nielsens argumenter hadde gjennomslag hos Marthinsen som tok avgjørelsen om å redde Goldschmidt uten å informere Wagner.[16]

Flukt og retur

Motstandsbevegelsen oppmuntret Goldschmidt til å rømme til Sverige.[16] Han rømte sammen med Elene (Siss) Grüner-Hegge (født Feinsilber) som også ble satt fri fordi hun var gift med en såkalt arier. Schutzstaffel-sjef Wilhelm Wagner var selv på kaien og godkjente at hun ble satt fri. De to flyktet til Sverige og deretter til England. Overføringen til Storbritannia ble ordnet av britisk etterretning som var interessert i Goldschmidts kunnskaper, særlig med tanke på utvinning av uran.[7] Flukten til Storbritannia var et nederlag for Adolf Hoel som hadde lovet at han ikke ville flykte. Goldschmidt kom etter eget ønske til Storbritannia 3. mars 1943 og ble sendt til Macaulay Institute for Soil Research i Aberdeen.[16]

Ragnar Ulstein oppgir at Goldschmidt flyktet 18. desember med et følge på 40 til Sverige med hjelp fra hjemmefronten.[17] Husholdersken fortalte at Goldschmidt hadde pakket kofferten og reist 18. desember. Etter at det var kjent at Goldschmidt flyktet ble Adolf Hoel avhørt av tyske sikkerhetstjenesten Sicherheitsdienst.[15]

Han vendte hjem i juni 1946 og døde 20. mars 1947 i Oslo.[16] Asken ble lagt i en urne av olivinstein og satt ned på Vestre gravlund.[4]

Ettermæle

Han ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1929[18] og mottok i 1944 Wollastonmedaljen fra Geological Society of London, selskapets høyeste utmerkelse.[19][20]

Da han ble internert for å deporteres høsten 1942 tok politimennene verdisakene. Goldschmidt mente de ikke kunne ta fra ham St. Olavsordenen, fordi den tilhørte kongen, og at han bare hadde den til låns på livstid.[11]

Goldschmidt er portrettert av Thorolf Holmboe (1917) og Asta Nørregaard (1903, begge i Geologisk museum), byste av Sigurd Nome (1957, på Universitetet) og avbildet på frimerke i 1974.[4]

Han ble i 1932 æresdoktor ved Universitetet i Freiburg og i 1936 ved Universitetet i Utrecht.[11]

Se også

Referanser

  1. ↑ Studentene fra 1905: biografiske opplysninger samlet til 50-års-jubileet 1955. Oslo: Det Mallingske boktrykkeri. 1955. 
  2. ↑ Norske portretter. Oslo: Gyldendal. 1965. 
  3. ↑ Kjemisk institutt, Universitetet i Oslo: en presentasjon-. Oslo: Kjemisk institutt, Universitetet i Oslo. 1981. 
  4. ↑ 4,0 4,1 4,2 4,3 4,4 4,5 Bryhni, Inge (25. februar 2020). «Victor Moritz Goldschmidt». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 10. desember 2020. 
  5. ↑ «Victor Moritz Goldschmidt | Swiss mineralogist». Encyclopedia Britannica (på English). Besøkt 10. desember 2020. 
  6. ↑ 6,0 6,1 6,2 6,3 Børresen, Anne Kristine (2008). Kartleggerne: Norges geologiske undersøkelse 1858-2008. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. ISBN 9788251922623. 
  7. ↑ 7,0 7,1 7,2 7,3 Ottosen, Kristian: I slik en natt. Aschehoug, 1994.
  8. ↑ Bryhni, Inge (18. juni 2024). «Victor Moritz Goldschmidt». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 24. september 2024. 
  9. ↑ 9,0 9,1 9,2 9,3 9,4 Oskar Mendelsohn (1987). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Universitetsforl. s. 430–431. ISBN 8200025233. 
  10. ↑ Bryhni, Inge (12. august 2025). «Victor Moritz Goldschmidt». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 11. januar 2026. 
  11. ↑ 11,0 11,1 11,2 Max Tau (1967). En flyktning finner sitt land. Oslo: Den norske Bokklubben. 
  12. ↑ 12,0 12,1 Kramish, Arnold: Griffen - den største spionhistorien. Norsk forord av Sverre Bergh. J. W. Cappelens Forlag, Oslo (1987). ISBN 82-02-10743-1.
  13. ↑ 13,0 13,1 Aarøen, Magne (1998). Det grøne gullet. Olivin. ISBN 8299463009. 
  14. ↑ 14,0 14,1 Collett, John Peter (1999). Historien om Universitetet i Oslo. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200129373. 
  15. ↑ 15,0 15,1 15,2 Adolf Hoel (1978). Universitetet under okkupasjonen. John Grieg. ISBN 8271290185. 
  16. ↑ 16,0 16,1 16,2 16,3 16,4 16,5 Austad, Torleiv (24. november 2016). «Hvem reddet professor Victor Moritz Goldschmidt fra D/S Donau?». Nytt Norsk Tidsskrift. 4. 33: 321–331. ISSN 0800-336X. doi:10.18261/issn.1504-3053-2016-04-05. Besøkt 12. januar 2026. 
  17. ↑ Ulstein, Ragnar: Jødar på flukt. Samlaget, 1995.
  18. ↑ Amundsen, O. Delphin (1947). Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947. Grøndahl. s. 439. 
  19. ↑ «The Geological Society - Wollaston medal». www.geolsoc.org.uk (på English). Besøkt 10. januar 2026. 
  20. ↑ «Geological Society: Medal Awards». Nature. 3874 (på English). 153: 134–134. 1. januar 1944. ISSN 1476-4687. doi:10.1038/153134c0. Besøkt 10. januar 2026. «THE Council of the Geological Society announces the following awards: Wollaston Medal to Prof. V. M. Goldschmidt, professor of geology, Frederiks University and Museum, Oslo, for his outstanding contributions to Norwegian petrology, and his fundamental researches into the structure of crystals and the distribution of the chemical elements in the earth» 

Litteratur

  • Brian Mason: Victor Moritz Goldschmidt: Father of Modern Geochemistry. ISBN 0-941809-03-X
  • Norsk biografisk leksikon, har ytterligere litteraturhenvisninger

Eksterne lenker

Autoritetsdata

Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Victor_Goldschmidt&oldid=152923»