Lovtekst

Lovtekst er de ord og den setningsbygning som lovgiver har brukt i en lov. En lovtekst i norsk kontekst er den teksten som er vedtatt av Stortinget og kunngjort i Norsk Lovtidend. Ordet lovtekst brukes også om ordlydens betydning som moment ved tolkningen av en lov.

Lovtekst i vid forstand

I rettskildelæren brukes ordet lovtekst ikke bare om formelle lover vedtatt av Stortinget. Lovtekst i utvidet betydning omfatter også andre generelle bestemmelser, som for eksempel i grunnlov, Stortingets plenarvedtak, kongelige resolusjoner, internasjonale overenskomster som er inkorporert i norsk rett og rammeavtaler mellom staten og næringslivets organisasjoner.

Lovteksten som tolkningsobjekt

I dagligtale vil begrepene «lov» og «lovtekst» vanligvis oppfattes som synonymer, altså slik at man taler om en hel lov, for eksempel straffeloven.

I juridisk sjargong brukes imidlertid begrepet «lovtekst» ofte som betegnelse på en bestemt lovbestemmelses ordlyd. Det kan da dreie seg om en bestemt paragraf eller bare ett enkelt ord i loven. I denne betydning er lovteksten bare en av flere rettskilder for å finne hva som er gjeldende rett i en bestemt sammenheng.

En dom avsagt av Høyesterett i 2023 gjaldt en far som hadde fått avkortet foreldrepenger i forbindelse med at han hadde foreldrepermisjon. Høyesterett skulle ta stilling til om NAV hadde anledning til å avkorte stønaden på den måten. Domstolens førstvoterende skrev:

«Det aktuelle unntaket i vår sak er [folketrygdloven] § 14-11 bokstav b, som gjelder for stønadsmottaker som er i inntektsgivende arbeid på heltid. Jeg nevner at når det står «den som mottar foreldrepenger» i lovteksten, så er meningen åpenbart å vise til den som ville ha mottatt foreldrepenger dersom uttaket ikke hadde vært utsatt, altså i vår sak A selv.»

Med «lovteksten» siktet Høyesterett her til en bestemt passus i folketrygdloven, ikke til hele loven. Bruken av ordet «lovteksten» må her oppfattes som uttrykk for at den siterte del av lovteksten, er en av flere rettskilder som det i dette tilfellet er relevant å legge vekt på.

Lovteksten som tolkningsmoment

Tolkningen av en lovtekst begynner med en naturlig lesning av teksten. Johs. Andenæs sier: «Utgangspunktet for tolkingen er hva som ligger i teksten etter en naturlig forståelse på grunnlag av alminnelig språkbruk.». Dersom teksten er uklar, må man i samsvar med den metode som rettskildelæren gir anvisning på trekke inn andre tolkningsmomenter. Ved tolkning av en lovtekst i betydningen mindre del av loven kan det bli nødvendig å ta i bruk flere tolkningsmomenter:

1. Ordlyden som ble vedtatt
2. Lovforarbeider
3. Rettspraksis
4. Andre myndigheters praksis
5. Private parters praksis
6. Andres oppfatninger, for eksempel i juridisk litteratur.
7. Reelle hensyn, det vil si vurderinger av hvilket resultat som er det beste.

Den numrerte listen skal følges fra toppen og nedover; for hvert punkt stopper man opp og vurderer om det er nødvendig å gå videre til neste punkt. Listen er satt opp i forhold til tolkningsmomentenes trinnhøyde: jo lenger opp på listen, jo større vekt tillegges momentet. Dette innebærer at hvis det for eksempel er tvil om hvordan ordlyden i en lovbestemmelse skal forstås, går man til først til forarbeidene og ser om spørsmålet har blitt behandlet før lovbestemmelsen ble vedtatt. Dersom det for eksempel fremgår at spørsmålet ble belyst da lovforslaget ble behandlet, og at sakspapirene dermed gir føringer for hvordan den vedtatte ordlyden skal forstås, skal dette tillegges mer vekt enn at (for eksempel) handelstanden har lagt seg på en linje som går på tvers av det som var intensjonen ifølge forarbeidene.