Amerikahubro

Amerikahubro
Nomenklatur
Bubo virginianus Gmelin, 1788
Populærnavn
amerikahubro
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Fugler
Orden		Ugler
Familie		Uglefamilien
Slekt		Hubroer
Økologi
Habitat:		blandingsskog, tropisk regnskog, pampas, prærie, fjellområder, klippekyst og mangrovesumper, byområder
Utbredelse:		Amerika

Amerikahubro (Bubo virginianus) er en monotypisk rovfugl i slekten Bubo og inngår i gruppen ørneugler (Bubonini) i uglefamilien (Strigidae). Arten er utbredt i store deler av Amerika, men har aldri blitt observert i den palearktiske sone. Den kan lett forveksles med chilehubro (B. magellanicus), som tidligere ble regnet som et takson til amerikahubro. I øyeblikket anerkjennes hele 15 underarter (se inndeling).

Amerikahubro er provinsfugl for den canadiske provinsen Alberta.

Beskrivelse

Amerikahubro har store øyne

Amerikahubro måler 46–63 cm og veier omkring 910–2 500 g. Vingespennet utgjør 101–152 cm. Tarsen måler i snitt 113 mm hos hannen og 117,5 mm hos hunnen. Halen varierer i lengde, hos hanner fra 175 mm (rasen elachistus) til 245 mm (rasen algistus), og hos hunner fra 200 mm (nominatformen) til 252 mm (rasen lagophonus). Nebbet, målt fra vokshuden, måler 21–30 mm (snitt 25,5 mm) hos hanner og 26–33 mm hos hunner (snitt 27,5 mm).

Hunnen blir større enn hannen, og de største individene finnes i de nordligste regionene. Mot ekvator blir fuglene mindre. Hannen veier som et snitt av alle underartene cirka 1 304 g, mens hunnen typisk veier 1 706 g. Én hunn av nominatformen (rasen virginianus) ble veid inn til 2 503 g, mens den minste voksne hannen (av rasen pacificus) veide inn til 680 g.

Voksne fugler har store øredusker, rødlig, brunt eller grått ansikt og en hvit flekk på halsen. Iris er gul, unntatt for rasen nacurutu, som har en amber farge på irisen. Øreduskene sitter ikke på ørene, men er bevegelige fjærdusker som vokser opp på hodet. Tasen og føttene er dekket av fjær. Undersiden av fuglen er lys med brune kanter. Det er både individuelle og regionale variasjoner i fargene; fugler fra nord har en lysebrun farge mens fugler fra Sentral-Amerika kan være mørk sjokoladebrune.

Ugler har stereofonisk hørsel som er usedvanlig god, og hørselen er den viktigste sansen når ugla jakter. Uglas ører er asynkront ansatt, i det det høyre øret sitter litt høyere enn det venstre, noe som fører til at ugla med stor nøyaktighet kan bestemme hvilken retningen lyden kommer fra. Ansiktsdisken hos uglene er dessuten utformet slik at den forsterker lydinntrykkene og hjelper ugla med å bestemme retningen. Ugla oppfatter også «dybden» i lyden bedre enn vi mennesker, og den kan derfor lettere bestemme høydeforskjeller.

Ugler har godt syn i lite lys, men de er ikke like avhengig av synet når de jakter i mørket. Hørselen er viktigere. Ugler kan ikke bevege på øynene slik vi mennesker kan, så den må bevege på hodet for å skifte synsretning. Halsen er imidlertid slit utformet at uglene kan snu hodet 270 grader uten å måtte endre kroppsposisjonen. Uglas øyne er nesten like store som hos mennesker, men formen på øyeeplet er avlang, sli at de blir liggende fast i øyehulen.

Inndeling

Inndelingen følger Birds of the World. Norske navn på artene følger Artsdatabanken.

Treliste

• Strigiformes, ugler
  • Strigidae, uglefamilien
    • Striginae, (egentlige ugler)
      • Bubonini, (ørneugler)
        • Bubo, hubroer
          • B. scandiacus, snøugle
          • B. virginianus, amerikahubro
            • B. v. algistus, utbredt langs kysten av det vestlige Alaska (fra Kotzebue Sound sør til Bristol Bay).
            • B. v. lagophonus, utbredt fra Sentral-Alaska til nordøstlige Oregon og Montana; om vinteren til Texas.
            • B. v. saturatus, utbredt fra kysten fra sørøstlige Alaska til Nord-California.
            • B. v. pacificus, utbredt fra kysten av California (unntatt i nord) sørover til det ekstreme nordvestlige Mexico (nordvestlige Baja California).
            • B. v. elachistus, utbredt sør i Baja California
            • B. v. subarcticus, utbredt fra Sentral-Canada (østlige Yukon, Nordvestterritoriene og det nordvestlige British Columbia østover til sørlige Hudson Bay), og sørover i USA minst til Wyoming og Nord-Dakota.
            • B. v. pallescens, utbredt i Sentral-California (San Joaquin-dalen) og ørkenområdene i sørøstlige California østover til sørlige Utah og det vestlige Kansas, sørover til Arizona, New Mexico og sørvestlige Texas (Guadalupe-fjellene) og videre gjennom Mexico til Guerrero og det vestlige Veracruz.
            • B. v. pinorum, utbredt i Great Basin og Rocky Mountains i det vestlige USA, og fra nordøstlige California og sørlige Idaho sørover til nordøstlige Arizona, nordlige New Mexico og vestlige Texas (Guadalupe-fjellene).
            • B. v. heterocnemis, utbredt i det østlige Canada (Quebec og Newfoundland sørover til Great Lakes-regionen).
            • B. v. virginianus, nominatformen er utbredt fra det ekstremt sørøstlige Canada (Nova Scotia og Prince Edward Island) og østlige USA (øst for Minnesota, sørover gjennom det østlige Kansas og det østlige Texas til Florida).
            • B. v. mayensis, utbredt på Yucatánhalvøya.
            • B. v. mesembrinus, utbredt fra Sør-Mexico (fra Tehuantepeceidet) til vestlige Panama.
            • B. v. nigrescens, utbredt i Andesfjellene fra Colombia til nordvestlige Peru (Piura).
            • B. v. nacurutu, utbredt fra det østlige Colombia til Guyana, Surinam og Fransk Guyana, nordøstlige Brasil, Bolivia og Argentina.
            • B. v. deserti, utbredt i det nord-sentrale Bahia (nordøstlige Brasil).
          • B. magellanicus, chilehubro
          • B. bengalensis, bengalhubro
          • B. cinerascens, sahelhubro
          • B. africanus, flekkhubro
          • B. milesi, wadihubro
          • B. capensis, kopjehubro
          • B. ascalaphus, ørkenhubro
          • B. bubo, hubro
        • Scotopelia, (flodugler)
        • Ketupa, (fiskeugler)

Habitat

Amerikahubro finnes i et bredt utvalg av habitater, som lauvskog, blandingsskog eller barskog, men den foretrekker åpne og sekundærvokste tempererte skogsområder, sumper, frukthager og jordbruksområder. Hjemmeområdet inkluderer vanligvis noe åpent habitat med jorder, våtmarker, beitemarker eller dyrkede områder, mens den er like vanlige i de mest ekstreme områdene (tundra, sentrale ørkenområder og tykke regnskoger). Den finnes imidlertid også i tropisk regnskog, pampas, prærie, fjellområder, kystklipper og mangrovesumper, og til og med i byområder.

Atferd

Amerikahubro med hare
Malt av Louis Agassiz Fuertes (artist, 1874-1927)

Fuglene jakter om natten ved å vente på et utsiktspunkt og kaste seg ned på byttet, som kan variere mye, men for det meste er små til middels store pattedyr som rotter, ekorn, mus, vånd, murmeldyr, skunker, spissmus, flaggermus, vaskebjørner, katter og til og med trepinnsvin. Harer og bomullshalekaniner kan også etes, så vel som fugler av ulike slag fra fuglekonge til hegre. Dette inkluderer sothøner og ender, men også rovfugler som snøugler og fiskeørn kan være på menyen sammen med krypdyr, amfibier, fisk, krepsdyr og insekter. I nord, hvor større bytte ikke spises opp med det samme kan den la maten fryse og siden tine den opp igjen med sin egen kroppsvarme.

Det blir ofte sagt at amerikahubro er den farligste uglen, og det er rapportert at den har drept mennesker. Det bør i den forbindelse nevnes at slike angrep ikke er for mat og at det eneste kjente dødelige angrepet ble forårsaket av offeret selv, da han prøvde å stjele egg eller kyllinger fra reiret til hubroen.

Reir og unger

Unger av amerikahubro i reiret

Amerikahubro er en av de fugler som tidligst får unger i Nord-Amerika. Man hører fuglene kalle fra oktober, og i desember har de valgt make. Da kan man høre dem i duett. Kallingen er en dyp, men høylytt «ho-ho-hoo hoo hoo». Noen ganger er det bare fire stavelser i stedet for fem. Hunnens ligger høyere enn hannens og stiger i tone mot slutten. Ungfuglenes hissing og skrikende lyder blir ofte tatt for å komme fra tårnugler.

Så legges eggene i januar eller tidlig i februar. For fugler i mer tropisk klima er sesongen mer ubestemmelig.

Amerikahubro tar ofte over reir etter andre større fugler, noen ganger legger de fjær til i reiret, men til vanlig ikke mye mer. De kan velge seg gamle reir etter kråke, ravn, hauk eller store ekornreir. Men de er ikke avhengige av gamle reir og kan bruke huler i trær, stein, fraflyttede bygninger eller kunstige plattformer.

Vanligvis er det to egg i hvert kull, men det er variasjoner mellom ett og fem. Gjennomsnittsegget er 46,5 mm bredt og 55,2 mm langt. Vekta ligger omkring 50 gram. Rugeperioden strekker seg fra 30 til 37 dager, i snitt 33 dager. Så følger en periode på to uker med kontinuerlig foring, siden reduseres matingen. Etter seks uker flytter unge ugler ut på greiner i nærheten, en uke seinere begynner de å fly. Men man har sett at de tigger foreldrene om mat sent i oktober, fem måneder etter at de forlot reiret. De forlater ikke foreldrene før like før disse starter med å forberede et nytt kull. Ungene kan bruke et par år på å etablere seg i egne territorier, som så blir deres permanente tilholdssted.

Egg, unger og ungfugl er byttedyr for rødrever, coyoter, vaskebjørner, ville katter og huskatter. Det er nesten ingen som angriper voksne amerikahubroer, men de kan bli drept i konfrontasjoner med ørner, snøugler og andre amerikahubroer. Slike kamper kan ende med at seierherren spiser taperen.

Eksterne lenker

• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata

Autoritetsdata