Renhårig bus

Renhårig bus er en selvtilskrevet karakteristikk som rallarne gjerne smykket seg med. Adjektivet renhårig var direkte avledet av det å være fri for lus i håret, men i overført betydning handlet det om å leve opp til kretsens yrkesstolthet og moralkodeks.

Ifølge Agge Theander var en «renhårig slusk» en mann som «avskydde omveier. Han sa sin mening og gikk ikke av veien for et nappetak om det rettferffiggjorde hans sak. Han var gavmild og vernet dem som hadde kommet i ulykke.»

For å være kvalifisert trengtes:

• 1. kompetanse i å minere og borre i fjell og stein med slegge og meisel.
• 2. kunnskaper om rytmiske arbeidssanger, som også virket som fingerbeskyttelse ved tomanns postboring.
• 3. at en uten å vise sentimentalitet hadde brutt med foreldre og øvrig slekt, og ikke led av hjemlengsel, men fullt ut viet seg til tilværelsen som omflakkende anleggsarbeider.
• 4. at en følte yrkesstolthet og anså selve målet for tilværelsen å være på vandring mellom ulike anlegg for å få jobb.

Initiationsrite

Opptak i kretsen ble markert gjennom et ritual, som hørtes nokså brutalt ut, å få hodet skallet mot fjellveggen. Meningen var ikke å gi hjernerystelse og skader, så det ble utført på forsiktig vis. Deretter fikk en opptak i vandrelagene der en vandret på pungen, dvs. delte broderlig hva en hadde av penger, mat og drikke.

Verdier og holdninger

Syndikalismen var vidt utbredt blant rallarne, og en «her og nå»-bevissthet, som gjorde at en levde i nuet. Etter en lengre arbeidsøkt, forlangte en gjerne sitt oppgjør, kjøpte klær, festet og drakk inntil pungen var tom og en måtte stampe dressen og legge i vei til et nytt anlegg.

Litteratur

• Bull, Edvard (red) 1961: Renhårig slusk. Norsk Folkemuseums serie. Arbeidsfolk forteller 4. Oslo: Tiden Norsk Forlag.[2]
• Lund, Hanna 1933: Rallarviser. Oslo: Tiden Norsk Forlag.[3]
• Theander, Agge 1996: Vandringer på Rallarveien.[4]