Benjamin Vogt (1901–1971): Forskjell mellom sideversjoner
m språk |
m Én sideversjon ble importert |
(Ingen forskjell)
| |
Siste sideversjon per 9. apr. 2026 kl. 06:59
| Benjamin Vogt |
|---|
Benjamin Vogt (1901–1971) var en norsk forretningsmann, jurist, sjøoffiser og skribent.
Han var sønn av politikeren og diplomaten Benjamin Vogt og hans kone Andrea Severine (Daisy), født Heyerdahl. Han vokste opp dels i Stockholm og London, der faren var Norges ambassadør, og dels i Kristiania (Oslo).[1]
Han utdannet seg, i likhet med sin far, til jurist, men gjorde sin karriere i industrien. Han arbeidet noen år for det norsk-russiske sagbrukskonsernet Russnorvegoles i Sovjet-Russland, senere som trelastagent i London og eier av et aluminiumsverk i Birmingham, der han utviklet en ny prosess for forkromming av aluminium. Han var Norges ulønnede visekonsul i Birmingham fra 1937 til 1940.[1][2]
Ved Tysklands angrep på Norge den 9. april 1940 befant Vogt seg i Oslo. Han fulgte Arne Sundes styrke opp Gudbrandsdalen og deltok i tilfangetagningen av tyske fallskjermjegere på Dombås.[3] Sunde og Vogt fikk så i oppdrag av Nygaardsvold-regjeringen å følge skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen, sammen med gulltransporten, fra Åndalsnes den 23. april for å bygge opp Nortraship-administrasjonen i London.[4] Forholdet mellom Vogt og Rederiforbundets representant Ingolf Hysing Olsen ble konfliktfylt, så Vogt fikk i oppdrag å bygge opp Nortraships kontor i Montréal. Der ble han værende til 1941.[5]
Vogt mente i sin memoarbok Vår ære og vår avmakt (1967) at han var presset ut av Nortraship av en rederklikk. Han kritiserte ellers den avdøde ambassadør Erik Colban, som han mente hadde opptrådt på en slik måte at den norske handelsflåten kunne ha endt med å bli rekvirert av britene. Norge ville i så fall ha mistet sin frihet og selvstendighet til sjøs, og ikke vært noen alliert makt å regne med i krigsoppgjøret, resonnerte Vogt. Ifølge Vogt var generalkonsul Gabriel Conradi den som tok initiativ, «fordi han mente at [Colban] sviktet», og var den som hadde størst betydning for etableringen av Nortraship.[6]
Fra 1942 til 1946 tjenestegjorde Vogt i den norske Marinen, først som kanonskytter i de arktiske konvoiene, senere intendanturen og admiralstaben. Han trådte ut av tjeneste med kapteinløytnants grad.[1][2]
Benjamin Vogt ble i etterkrigstiden en kjent skribent og foredragsholder om politikk og økonomi. Han var tilknyttet Libertas og ble oppfattet som sterkt konservativ, ofte i opposisjon til sitt eget parti Høyre, som han kritiserte for å være for ettergivende.[2][7][8]
Vogt giftet seg etter krigen med Jane Borchgrevink og bosatte seg i Kalstadkilen ved Kragerø. Sammen bygde de opp Bergland hyttepark og selskapslokaler.[1][2][9]
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 Steenstrup, Bjørn (red.) (1968). Hvem er Hvem? (10 utg.). Oslo: Aschehoug. s. 592.
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 Portrett i anledning Vogts 70-årsdag i Kragerø Blad, 16. februar 1971, s. 2.
- ↑ Vogt, Benjamin (1966). På lykke og fromme. Oslo: Aschehoug. s. 132–160.
- ↑ Thowsen, Atle (1992). Nortraship: profitt og patriotisme. Handelsflåten i krig 1939–1945. 1. Oslo: Grøndahl og Dreyers forlag. s. 150–151. ISBN 82-504-1895-6.
- ↑ Thowsen, Atle (1992). Nortraship: profitt og patriotisme. Handelsflåten i krig 1939–1945. 1. Oslo: Grøndahl og Dreyers forlag. s. 240. ISBN 82-504-1895-6.
- ↑ Vogt, Benjamin (1967). Vår ære og vår avmakt. Oslo: Aschehoug. s. 27–47.
- ↑ «Dagens portrett». Dagbladet: 6. 1. mars 1958.
- ↑ «Benjamin Vogt er død». Kragerø Blad: 2. 13. juli 1971.
- ↑ Minneord om Jane Vogt i Vestmar, 19. februar 1992, s. 11.
Litteratur
- Vogt, Benjamin (1965). Mennesket Vidkun og forræderen Quisling. Oslo: Aschehoug.
- Vogt, Benjamin (1966). På lykke og fromme. Oslo: Aschehoug.
- Vogt, Benjamin (1967). Vår ære og vår avmakt. Oslo: Aschehoug.