Breiflabb: Forskjell mellom sideversjoner
m Tilbakestilte endring av 213.225.96.163 (bidrag) til siste versjon av ArthurBot |
|||
| Linje 13: | Linje 13: | ||
'''Breiflabb''' (''Lophius piscatorius'') eller '''marulke''', er en [[fisk|rovfisk]] i [[breiflabbfamilien]]. Den kalles også «sjødjevel» og «havtaske». | '''Breiflabb''' (''Lophius piscatorius'') eller '''marulke''', er en [[fisk|rovfisk]] i [[breiflabbfamilien]]. Den kalles også «sjødjevel» og «havtaske». | ||
breiflabben | ==Beskrivelse== | ||
Breiflabben kan bli opptil 200 cm lang og veie mer enn 78 kg, men er vanligvis betydelig mindre. Hunnfisken blir mye større enn hannfisken. Norsk sportsfiskerekord er på 57,50 kg. Det er fanget eksemplarer på over 70 kilo.<ref>[http://www.nettavisen.no/friluftsliv/article567520.ece Nettavisen]</ref> <ref> [http://www.grenda.no/nyhende/1060/::art Grenda]</ref> <ref> [http://www.haugesunds-avis.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20060222/NYHET/60222002 Haugesunds-avis]</ref> | |||
Breiflabben er som oftest brun, lysebrun eller grå i fargen med mørkere flekker eller områder. Buken er helt hvit. Kroppen er flattrykt med et veldig bredt hode som utgjør nesten halve lengden av fisken. Det kan se ut som om den bare består av hode og hale. Under haken har breiflabben en rekke hudfliker. Den fremste finnestrålen i første ryggfinne er omdannet til et «fiskeredskap» som den bruker for å lokke til seg andre fisker. Brystfinnene er runde og meget store. Breiflabben er en mester i kamuflasje og går omtrent i ett med bunnen. | |||
==Adferd== | ==Adferd== | ||
| Linje 25: | Linje 29: | ||
Breiflabb er vanlig øst i [[Atlanteren]] fra Vest-Afrika og nordover til [[Barentshavet]], i [[Middelhavet]] og [[Svartehavet]]. Finnes også vest i Atlanteren langs kysten av [[Nord-Amerika]]. I [[Norge]] er den vanlig langs hele kysten. | Breiflabb er vanlig øst i [[Atlanteren]] fra Vest-Afrika og nordover til [[Barentshavet]], i [[Middelhavet]] og [[Svartehavet]]. Finnes også vest i Atlanteren langs kysten av [[Nord-Amerika]]. I [[Norge]] er den vanlig langs hele kysten. | ||
==Økonomisk betydning== | |||
Breiflabb ble i tidligere tider regnet som en ufisk som man kastet på havet igjen. Nå blir den regnet som en meget god matfisk og det forgår et kommersielt fiske etter den. I Norge foregår dette som et direkte garnfiske på kysten av [[Møre og Romsdal]] og [[Sogn og Fjordane]]. | |||
[[Insulin]] ble første gang isolert fra [[bukspyttkjertelen]] til breiflabb. | |||
== Referanser == | == Referanser == | ||
Sideversjonen fra 19. mai 2009 kl. 11:26
| Breiflabb | |||
|---|---|---|---|
 breiflabb
| |||
| Nomenklatur | |||
| Lophius piscatorius Linnaeus, 1758 | |||
| Populærnavn | |||
| breiflabb, marulke, sjødjevel | |||
| Hører til | |||
| Lophius, breiflabbfamilien, marulker | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | havbunn | ||
| Utbredelse: | nordøst i Atlanteren | ||
Breiflabb (Lophius piscatorius) eller marulke, er en rovfisk i breiflabbfamilien. Den kalles også «sjødjevel» og «havtaske».
Beskrivelse
Breiflabben kan bli opptil 200 cm lang og veie mer enn 78 kg, men er vanligvis betydelig mindre. Hunnfisken blir mye større enn hannfisken. Norsk sportsfiskerekord er på 57,50 kg. Det er fanget eksemplarer på over 70 kilo.[1] [2] [3]
Breiflabben er som oftest brun, lysebrun eller grå i fargen med mørkere flekker eller områder. Buken er helt hvit. Kroppen er flattrykt med et veldig bredt hode som utgjør nesten halve lengden av fisken. Det kan se ut som om den bare består av hode og hale. Under haken har breiflabben en rekke hudfliker. Den fremste finnestrålen i første ryggfinne er omdannet til et «fiskeredskap» som den bruker for å lokke til seg andre fisker. Brystfinnene er runde og meget store. Breiflabben er en mester i kamuflasje og går omtrent i ett med bunnen.
Adferd
Breiflabben blir ofte observert halvveis nedgravet i sand og er lett å overse på grunn av sin gode kamuflasje. Den er en typisk bunnfisk og lever fra fjæra og ned mot 2000m. Trivest best på bløtbunn, men det er ikke uvanlig å finne den på hardbunn.
Breiflabben ligger helt urørlig på bunnen og lokker til seg nysgjerrige byttedyr med «fiskeredskapen» sin. Når byttet er nære nok sluker den det. Andre fisker er den vanligste føden, men breiflabben kan også ta dykkende fugler.
Under gytingen på våren trekker breiflabben ned på store dyp. Når eggene er nyklekte henger de sammen i lange gelaktige bånd på opptil 10 m som flyter opp mot overflaten. Yngelen lever pelagisk frem til den er omtrent 6 cm, da søker den mot bunnen.
Utbredelse
Breiflabb er vanlig øst i Atlanteren fra Vest-Afrika og nordover til Barentshavet, i Middelhavet og Svartehavet. Finnes også vest i Atlanteren langs kysten av Nord-Amerika. I Norge er den vanlig langs hele kysten.
Økonomisk betydning
Breiflabb ble i tidligere tider regnet som en ufisk som man kastet på havet igjen. Nå blir den regnet som en meget god matfisk og det forgår et kommersielt fiske etter den. I Norge foregår dette som et direkte garnfiske på kysten av Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane.
Insulin ble første gang isolert fra bukspyttkjertelen til breiflabb.
Referanser
Litteratur
- Pethon, Per (2005). Aschehougs store fiskebok (5 utg.). Oslo. ISBN 82-03-23247-7.
- Nelson, Joseph S. (2006). Fishes of the World (4 utg.). Edmonton. ISBN 0-471-25031-7.
- Torsvik, Mortensen, Nedreaas (red.) Fiskeribiologi ISBN 82-529-1720-8
Eksterne lenker
- Fishbase om Lophius piscatorius Besøkt 15. september 2007