Sivilingeniør: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
omgjørWikisida (diskusjon | bidrag)
Byråkrater, Grensesnittadministratorer, Administratorer
820 redigeringer
Lagt til kilde på regler for bruk av tittel
 
m Én sideversjon ble importert
 
(Ingen forskjell)

Siste sideversjon per 2. feb. 2026 kl. 08:50

Sivilingeniør Hanne Kari Fossum er programleder for NRK.

Sivilingeniør (forkortet siv.ing.)[1] er en profesjon og en tidligere akademisk grad. Tittelen, som er beskyttet,[2] betegner i Norge en person som har studert teknologi til tilsvarende mastergrad ved universitet eller høyskole, gitt at graden inneholder en viss mengde studiepoeng i teknologiske eller naturvitenskapelige fag.[3] Det er to veier for å bli sivilingeniør. Enten gjennom en 5-årig utdanning, eller etter 3-2 modellen. En 3-årig bachelorgrad i ingeniørfag etter rammeplanen eller annen likeverdig utdanning kan sammen med en 2-årig mastergrad oppfylle de faglige kravene.[3] Et typisk studieløp vil da være en 3-årig bachelorgrad i teknologi, for å så bygge videre (gjerne med jobberfaring) med en 2-årig mastergrad i teknologi, naturvitenskap, eiendom, økonomi, eller en kombinasjon av de nevnte. Alternativt kan en bli sivilingeniør ved et femårig integrert studium, for eksempel ved en 5-årig mastergrad i Maskin- og energiteknologi, eller Kybernetikk og Robotikk ved NTNU.[4][5]

Kandidater med en engelsk bachelorgrad, f.eks B.Sc., B.Tech, B.A., B.Eng. hadde tidligere rett til å kalle seg sivilingeniør, se: Regler om rett til å bruke tittelen sivilingeniør for kandidater med utenlandske eksamener og grader. Fastsatt ved kongelig resolusjon 26. oktober 1960, med endringer 18. desember 1970.[6]

Betegnelsen sivilingeniør bør ikke oversettes direkte (til for eksempel «civil engineer»), da dette på mange språk, deriblant engelsk og fransk, mer generelt betegner en byggingeniør med vilkårlig akademisk grad.

Arbeid

[rediger | rediger kilde]

En sivilingeniør er kvalifisert til å arbeide med flere forskjellige fagområder i offentlig og privat sektor, blant annet:

  • Forskning
  • Undervisning
  • Utvikling av teknologiske løsninger
  • Ledelse
  • Prosjektarbeid
  • Konsulentvirksomhet
  • Rådgivning

Master i teknologi

[rediger | rediger kilde]

Som en konsekvens av tilpasninger til internasjonale forhold gjennom Bologna-prosessen får nyutdannede kandidater i dag tittelen master i teknologi heller enn siv.ing. Denne standarden ble vedtatt i 2002, som et resultat av Kvalitetsreformen. Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet ble dette imidlertid sterkt kritisert, og 9. desember 2003 ble det vedtatt at kandidater fra teknologistudiene ved NTNU får graden Master i teknologi/sivilingeniør.[7] På den engelskspråklige utgaven av vitnemålet er tittelen Master of Science. Også Norges miljø- og biovitenskapelige universitet opererer med graden Master i teknologi for den som tidligere ble kalt «sivilingeniør».[8] I den senere tid har det nå blitt ryddet i kravene for å bruke siv.ing-tittelen etter press fra institusjoner som NTNU og NMBU.[9] Derfor åpnet departementet i 2016 for at institusjonene selv kunne bruke de gamle betegnelsene, slik at en ferdig kandidat fra fagområdet teknologi fikk graden Master i teknologi/sivilingeniør foran studieprogrammets betegnelse.[10] Det er utdanningsinstitusjonene som tildeler de ferdige kandidatene retten til å bruke tittelen.[11] Kriteriene er ikke lovregulert, men i praksis vedtatt gjennom samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene.[12]

Inntil 1999, kunne man med en Bachelor of Science-grad, om utdanningen oppfylte visse krav til innhold og omfang, få rett til å bruke sivilingeniørtittelen.[13]

Utdanning

[rediger | rediger kilde]
Feil under oppretting av miniatyrbilde:
Vindturbin og generator laget av sivilingeniørstudenter ved NTNU. Bilde fra testing i vindtunnel.

For å kvalifisere til opptak på femårig masterprogram kreves det generell studiekompetanse med matematikk R2 (3MX) og Fysikk 1 (2FY), 2-årig teknisk fagskole og R2 eller fullført 1-årig forkurs for ingeniør- og maritim høgskoleutdanning.[14] NTNU har fra 2007 innført en forsøksordning hvor det kreves minimum karakteren 4 i R2 for å kvalifisere til studiet.

En master i teknologi/sivilingeniørutdanning skiller seg fra en ren vitenskapelig utdanning ved at utdanningen inneholder en viss bredde innen fag som økonomi, matematikk, ledelse, fysikk, kjemi og teknologiske fag.

For å bli master i teknologi/sivilingeniør kan man studere ved Universitetet i Oslo, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås, Universitetet i Agder,Universitetet i Bergen, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Tromsø, Universitetet i Sørøst-Norge Høgskolen i Narvik, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Ålesund, Høgskolen i Vestfold, Høgskolen i Buskerud og Høgskolen i Østfold. Man kan bli sivilingeniør enten ved å velge et 5-årig løp eller ved å ta først en 3-årig ingeniørutdannelse, med full fordypning i matematikk for så bygge videre med en 2-årig mastergrad.

Sivilingeniører kan spesialisere seg innenfor følgende fagområder:

  • Automatisering
  • Bygg- og miljøteknikk
  • Cybersikkerhet og datakommunikasjon (tidligere kalt kommunikasjonsteknologi og digital sikkerhet)[15]
  • Datateknologi
  • Elektronikk
  • Elektroteknikk
  • El-kraft
  • Energi og miljø
  • Flyteknikk/romfart
  • Fysikk og matematikk
  • Geofag og petroleumsteknologi (tidligere kalt berg- og geoteknikk)
  • Geomatikk (Geografiske informasjonssystemer eller Fotogrammetri/Geodesi)[16]
  • Helse, miljø- og sikkerhet
  • Industriell design
  • Industriell kybernetikk
  • Industriell økonomi og teknologiledelse (kombinert med en av de tekniske retningene)
  • Industriell kjemi- og bioteknologi
  • Ingeniørvitenskap og IKT
  • Kybernetikk og robotikk
  • Marin teknikk
  • Maskin/Produktutvikling og produksjon
  • Materialteknologi
  • Mekatronikk
  • Nanoteknologi
  • Petroleumsteknologi
  • Risikostyring
  • Romfysikk
  • Romteknologi
  • Satellitteknologi
  • Teknologi og Sikkerhet i Nordområdene
  • Tekniske geofag
  • Undervannsteknologi

Videreutdanning

[rediger | rediger kilde]

Etter fullført sivilingeniørutdanning kan man ta en doktorgrad (PhD). Dette er normert til 3 års fulltidsstudier, eller 4 års studier inkludert 25 % undervisningsplikt.

For å kunne få undervisningsstillinger i skolen, f eks som lektor må man ha påbygning med praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Dette tar 1 år på fulltid eller 2 år deltid ved siden av jobb.

Flere sivilingeniører tar også videreutdanning innenfor økonomi og ledelse, gjerne en MBA grad, eller lignende studier, som Master of Technology Management (MTM) ved NTNU.

Sivilingeniørutdanning i andre land

[rediger | rediger kilde]

I Sverige er graden Civilingenjör 5-årig, og består enten av et 5 årig studieløp, eller 3 + 2 år. Tradisjonelt har Chalmers i Göteborg, Lunds tekniska högskola, (LTH), i Lund og Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) i Stockholm stått for flesteparten av de uteksaminerte svenske sivilingeniørene.[trenger referanse]

I Danmark er graden Civilingeniør også 5-årig, og består av enten et 5-årig studieløp, eller 3+ 2 år slik som i Norge og Sverige. Danmarks Tekniske Universitet (DTU) er den mest kjente institusjonen som utdanner sivilingeniører i Danmark.

Ved tyske universiteter finnes graden Diplom-Ingenieur, forkortet Dipl.-Ing. og oversatt til norsk som diplomingeniør. Graden tilsvarer norsk sivilingeniør eller mastergrad. Ikke minst på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet fikk mange norske studenter denne graden ved tyske universiteter. I USA finnes det ingen utdanning som direkte tilsvarer den norske sivilingeniørgraden, men normalt studerer man først 4 år til en Bachelor of Science grad innen electrical/mecanical/civil/etc. engineering. Denne graden må være godkjent av ABET, som akkrediterer ingeniørutdanning i USA. Etter fullført B.Sc grad kan man enten studere rett til en Ph.D.-grad, noe som normalt tar 6 år, eller man kan studere til en M.Sc grad. Dette tar normalt 1,5 til 2 år, slik at total studietid frem til en M.Sc grad er 5,5 til 6 år. En amerikansk Master of Science-grad (basert på en ABET akkreditert BSc), vil derfor kunne sammenlignes med en norsk sivilingeniørgrad innen samme fagområde.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Tittelen har blitt gitt siden 1949,[17] og opprinnelig var det Norges tekniske høgskole (nå NTNU) som hadde enerett på å utdanne sivilingeniører i Norge. Frem til og med kullet som ble tatt opp ved NTH i 1996, var sivilingeniørutdanningen 4,5 år lang.

Fra 1985 kunne alle universiteter og enkelte høyskoler også tildele graden.[17] Norges landbrukshøgskole (NLH) i Ås, som nå har blitt til Norges Miljø- og biovitenskap (NMBU) og Universitetet i Tromsø ga sivilingeniørerutdannelse av henholdsvis 5 og 4,5 års varighet. Ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen kunne man få sivilingeniør-graden istedenfor cand.scient.-graden om utdannelsens innhold oppfylte visse krav.[18]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ «Studier gradsbenevnelser NTNU - NTNU». www.ntnu.no. Besøkt 3. juli 2021. 
  2. ↑ Lovdata. «FOR 2005-12-16 nr 1574: Forskrift om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler». Besøkt 10. februar 2010. 
  3. ↑ 3,0 3,1 «Masterprogram (sivilingeniør), 2-årig, Trondheim». ntnu.no (på norsk). Besøkt 26. juni 2017. 
  4. ↑ «Maskin- og energiteknologi - master - NTNU». www.ntnu.no. Besøkt 20. januar 2026. 
  5. ↑ Fossen, Christian. www.ntnu.no https://www.ntnu.no/studier/mttk. Besøkt 26. juni 2017. 
  6. ↑ «Lov om eksamener og grader ved universiteter og høyskoler - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 20. januar 2026. 
  7. ↑ Universitetsavisa. «Siv.ing.betegnelsen reddet». Arkivert fra originalen 16. desember 2011. Besøkt 21. september 2008. 
  8. ↑ UMB. «Studietilbud - Er du interessert i teknologi?». Arkivert fra originalen 29. juli 2008. Besøkt 12. august 2008. 
  9. ↑ Normannsen, Sølvi Waterloo (21. januar 2016). «Rydder i kravene for å bruke siv.ing-tittelen». universitetsavisa.no. Arkivert fra originalen 18. juli 2017. Besøkt 26. juni 2017. 
  10. ↑ «Forskrift om endring i forskrift om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler - Lovdata». lovdata.no (på norsk). Besøkt 26. juni 2017. 
  11. ↑ «Forskrift om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 14. april 2021. 
  12. ↑ «Vilkår for bruk av tilleggsbetegnelsen sivilingeniør (siv.ing.) på vitnemål» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 14. april 2021. Besøkt 14. april 2021. 
  13. ↑ Arne Asphjell (21. mars 1996). «Sivilingeniør = Master of Science?». Dagens Universitet Nummer 2. Besøkt 11. august 2008. 
  14. ↑ Samordna opptak. «Spesielle opptakskrav - siving». Arkivert fra originalen 3. september 2008. Besøkt 14. september 2008. 
  15. ↑ Samsonsen, Are Thunes (26. april 2024). ««Eksplosjon» i søkertall på cybersikkerhetsstudier». Digi.no (på norsk). Besøkt 13. november 2024. 
  16. ↑ UMB Stud. «Geomatikk». Arkivert fra originalen 16. januar 2011. Besøkt 8. desember 2010. 
  17. ↑ 17,0 17,1 CAPLEX. «sivilingeniør». Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 15. september 2008. 
  18. ↑ UiB - Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. «Studiehåndbok for realfag 2000/2001 - Cand.scient.-/siv.ing.-studiet». Arkivert fra originalen 27. september 2005. Besøkt 15. september 2008. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Sivilingeniør&oldid=82284»