Jules Armand Stanislas Dufaure

Jules Armand Stanislas Dufaure

Jules Armand Stanislas Dufaure (født 4. desember 1798 i Saujon i Charente-Maritime i Frankrike, død 28. juni 1881 i Rueil-Malmaison nær Paris) var en fransk statsmann og politiker.

Liv og virke

Bakgrunn

Dufaure var sønn av marineoffiseren Pierre Stanislas Dufaure som også ble borgermester i Grézac (Charente-Maritime, den gang var dette departementet Charente-Inférieure, og hans hustru Catherine de Chal.

Han fikk videregående skolegang hos oratorianerne fra Vendôme (dette i samme tidsperiode som Honoré de Balzac), og studerte så jus i Paris.

Advokat

Han ble advokat og ble innskrevet ved domstolene både i Saintes og i Bordeaux (1820). Han begynte på sin karriere som advokat i Bordeaux.

Politiker

Han forlot advokatpraksisen til fordel for politikk, og i 1834 ble valgt inn som varamedlem i depurtertkammeret for Det liberale parti.

I 1839 ble han minister for offentlige arbeider i Nicolas-Jean Jean-de-Dieu Soults regjering, og han lyktes i å rydde av veien en rekke hindringer som lenge hadde sinket en rask jernbanebygging i Frankrike.^{[trenger referanse]}

Dufaure ble en av lederne for den politiske opposisjonen i 1840. Etter utbruddet av revolusjonen i 1848 aksepterte han den nye franske republikk, og sluttet seg til de mer moderate republikanerne^{[trenger referanse]}.

I general Louis-Eugène Cavaignacs kabinett fra juni til desember 1848 og så fra juni til oktober 1849 var han innenriksminister. Han trakk seg etter Cavaignacs nederlag i presidentvalget.

Under det andre keiserdømme under Napoléon III trakk Simon seg tilbake fra det politiske liv, og praktiserte som advokat i Paris. I 1863 ble han medlem av det franske akademi. Han sluttet vennskap med Adolphe Thiers og bidro som moderat anfører for venstre-sentrum fra 1871 til befestigelsen av den unge tredje republikk.^{[trenger referanse]}

I 1876 ble han valgt som konservativ senator på livstid.

Statsminister

I mars 1876 ble Dufaure utnevnt av president Patrice de Mac-Mahon til statsminister. Hans regjering, «Gouvernement de trêve», hadde intet stabilt flertall i deputertkammeret, slik at Dufaure fratrådte allerede i desember 1876. Ett år etter fikk han, etter at statsminister Gaëtan de Grimaudet de Rochebouët var blitt fjernet av president Mac-Mahon i desember 1877, på nytt i oppdrag å danne regjering.

Dufaure bidro ved sin moderate og omtenksomt utformede regjeringspolitikk vesentlig til å befestige det parlamentariske system, og på en måte som han mente harmonerte best med forfatningen.^{[trenger referanse]} Etter at presidenten fratrådte gikk også Dufaure av, den 30. januar 1879. Den nye statsminister ble William Henry Waddington.

Som statsminister satt han også som fungerende president i den franske republikk i enkelte kortere perioder.

Litteratur

• La Prodigieuse Histoire de la Bourse, av Alfred Colling, i Société d'éditions économiques et financières, Paris, 1949.
• Georges Picot, M. Dufaure. Sa vie et ses discours, Paris, Calmann-Lévy, 1883.
• Yvert Benoît (dir.), Premiers ministres et présidents du Conseil. Histoire et dictionnaire raisonné des chefs du gouvernement en France (1815-2007), Paris, Perrin, 2007, 916 p.

Autoritetsdata