Ragnar Forbech: Forskjell mellom sideversjoner
m (Én sideversjon ble importert) |
|||
| (2 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 18: | Linje 18: | ||
Da den i manges øyne radikale presten og [[fredsforkjemper]]en i [[1955]] mottok og aksepterte den [[Sovjetunionen|sovjetiske]] [[Lenins fredspris|Stalins fredspris]] («Stalinprisen»), ble dette møtt med sterk kritikk i Norge fra flere hold, ikke minst i kirken.<ref name="nbl" /> Senere biskop [[Per Lønning]] skrev en stor artikkel i [[Morgenposten]] under tittelen «La prisen fare» hvor han i sterke ordelag oppfordret Forbech til å frasi seg prisen.<ref name="Prestpaaallfarvei" /> |
Da den i manges øyne radikale presten og [[fredsforkjemper]]en i [[1955]] mottok og aksepterte den [[Sovjetunionen|sovjetiske]] [[Lenins fredspris|Stalins fredspris]] («Stalinprisen»), ble dette møtt med sterk kritikk i Norge fra flere hold, ikke minst i kirken.<ref name="nbl" /> Senere biskop [[Per Lønning]] skrev en stor artikkel i [[Morgenposten]] under tittelen «La prisen fare» hvor han i sterke ordelag oppfordret Forbech til å frasi seg prisen.<ref name="Prestpaaallfarvei" /> |
||
Forbech hadde vært medlem av bymisjonens representantskap siden han gikk av som formann i 1941, men ble uønsket der etter at han hadde tatt i mot prisen.<ref name="lundby" /> Han fikk liten eller ingen støtte fra [[arbeiderbevegelsen]]. Prisen var på 180 000 norske 1955-kroner, et formidabelt beløp på den tiden. Forbech brukte en del av pengene til å ansatte [[Berge Furre]] som sekretær i [[Kristent fredslag]], og ga også støtte til Furres universitetsutdanning.<ref name="Rossavik11" /> |
Forbech hadde vært medlem av bymisjonens representantskap siden han gikk av som formann i 1941, men ble uønsket der etter at han hadde tatt i mot prisen.<ref name="lundby" /> Han fikk liten eller ingen støtte fra [[arbeiderbevegelsen]]. Prisen var på 180 000 norske 1955-kroner, et formidabelt beløp på den tiden. Omregnet til 2024-kroner ville det tilsvare om lag 3,4 millioner kroner. Forbech brukte en del av pengene til å ansatte [[Berge Furre]] som sekretær i [[Kristent fredslag]], og ga også støtte til Furres universitetsutdanning.<ref name="Rossavik11" /> |
||
Som prest var han en etterspurt sjelesørger og brant for å spre evangeliet. I mer enn 20 år var han fast «lørdagspredikant» ved [[Frelsesarmeen]]s friluftsmøter på [[Stortorvet (Oslo)|Stortorvet]] i Oslo hver lørdag kveld klokka 22 i sommerhalvåret. |
Som prest var han en etterspurt sjelesørger og brant for å spre evangeliet. I mer enn 20 år var han fast «lørdagspredikant» ved [[Frelsesarmeen]]s friluftsmøter på [[Stortorvet (Oslo)|Stortorvet]] i Oslo hver lørdag kveld klokka 22 i sommerhalvåret. |
||
I [[1967]] gav han ut selvbiografien ''Prest på allfarvei – og utenfor''.<ref name="Prestpaaallfarvei" /> |
I [[1967]] gav han ut selvbiografien ''Prest på allfarvei – og utenfor''.<ref name="Prestpaaallfarvei" /> |
||
===Familie=== |
|||
ppholdet i Fredrikstad varte i syv år, og han ble også viseformann i [[Indremisjonen]]s Ungdomsforening. |
|||
== Bibliografi (utvalg) == |
== Bibliografi (utvalg) == |
||
Siste sideversjon per 25. mar. 2025 kl. 21:27
| Ragnar Forbech |
|---|
|
| Stalins fredspris 1955 |
Ragnar Forbech (født 23. juli 1894 i Kristiania, død 28. desember 1975 i Oslo) var prest i Den norske kirke.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Fredrikstad[rediger | rediger kilde]
Ragnar Forbech fikk sin første menighet i Vestre Fredrikstad kirke 28. juni 1919. Oppholdet i Fredrikstad varte i syv år, og han ble også viseformann i Indremisjonens Ungdomsforening.
I 1925 ble han valgt inn i bystyret og formannskapet i Fredrikstad på en liste som ble kalt «Avholdsfolkets og de kristelige organisasjoners fellesliste».[1] Han var formann for Oslo Indremisjon (nå Kirkens bymisjon) fra 1927 til 1941.[2]
Oslo[rediger | rediger kilde]
Han ble senere prest i Tøyen kirke i Oslo, og i 1932 tiltrådte han stillingen som forstander ved Menighetssøsterhjemmet i Oslo. 1947 ble han tilsatt som residerende kapellan ved Oslo domkirke. Han forble i stillingen inntil han gikk av for aldersgrensen i 1964.[3]
Engasjement for fred, tiltakende åpenhet for Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]
Han var medlem av den pasifistiske fredsorganisasjonen International Fellowship of Reconciliation sin norske avdeling, Kristent fredslag, der han var formann frem til 1964. Han ble nestformann i Norges Kristne Arbeideres Forbund i 1948.[4]. At han aldri ble formann, skyldtes at han ikke meldte seg inn i Arbeiderpartiet.[5] Forbundets lover krevde nemlig at lederen i forbundet skulle være partimedlem.
På begynnelsen av 1950-tallet var Forbech medlem av den kommunistiske fredsorganisasjonen Fredens forkjempere i Norge. I 1953 ble han valgt som organisasjonens representant til det kommunistiske Verdensfredsrådet, som var Fredens forkjempere i Norges internasjonale moderorganisasjon. Forbechs innsats i disse organisasjonene fikk Haakon Lie til å omtale ham som «det skiltet kommunistene viser fram, når de skal vise at deres fredspropaganda er arbeid for freden».[6]
Da den i manges øyne radikale presten og fredsforkjemperen i 1955 mottok og aksepterte den sovjetiske Stalins fredspris («Stalinprisen»), ble dette møtt med sterk kritikk i Norge fra flere hold, ikke minst i kirken.[3] Senere biskop Per Lønning skrev en stor artikkel i Morgenposten under tittelen «La prisen fare» hvor han i sterke ordelag oppfordret Forbech til å frasi seg prisen.[1]
Forbech hadde vært medlem av bymisjonens representantskap siden han gikk av som formann i 1941, men ble uønsket der etter at han hadde tatt i mot prisen.[2] Han fikk liten eller ingen støtte fra arbeiderbevegelsen. Prisen var på 180 000 norske 1955-kroner, et formidabelt beløp på den tiden. Omregnet til 2024-kroner ville det tilsvare om lag 3,4 millioner kroner. Forbech brukte en del av pengene til å ansatte Berge Furre som sekretær i Kristent fredslag, og ga også støtte til Furres universitetsutdanning.[7]
Som prest var han en etterspurt sjelesørger og brant for å spre evangeliet. I mer enn 20 år var han fast «lørdagspredikant» ved Frelsesarmeens friluftsmøter på Stortorvet i Oslo hver lørdag kveld klokka 22 i sommerhalvåret.
I 1967 gav han ut selvbiografien Prest på allfarvei – og utenfor.[1]
Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]
- Prest på allfarvei – og utenfor (1967) – selvbiografi
- Kristus og krigen (1952)
- Det verden trenger i dag : 3 radioandakter (1949)
- Samfunnet og veldedigheten (1946) – Artikkel i Bymissionæren : ugentlig organ for «Foreningen for indre mission i Kristiania»
- Omkring Tøien småkirkemenighets 25 års jubileum (1932)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 1,2 Forbech, Ragnar (1967). Prest på allfarvei - og utenfor. [Oslo]: Lutherstiftelsen. s. 35.
- ↑ 2,0 2,1 Lundby, Knut (1948-) (1980). Mellom vekkelse og velferd: bymisjon i opp- og nedgangstider. Oslo: Land og kirke/Gyldendal. s. 188. ISBN 8205121192.
- ↑ 3,0 3,1 «(no) Ragnar Forbech» i Norsk biografisk leksikon.
- ↑ Bastiansen, Alf Bjørnskau (1959). Norges kristne arbeideres forbund 1939-1959: en 20-års oversikt. Oslo. s. 4.
- ↑ «Ragnar Forbech», Norsk biografisk leksikon.
- ↑ Lie, Haakon (1905-2009) (1954). De kommunistiske dekkorganisasjonene ; Dagbladet og Kaderpartiet. Oslo: Fram forl. s. 13.
- ↑ Rossavik, Frank (2011). SV. Fra Kings Bay til Kongens bord. Spartacus. s. 17. ISBN 978-82-430-0495-5.