Albert Hartl: Forskjell mellom sideversjoner

Siste sideversjon per 6. mai 2025 kl. 17:34

Albert Hartl (1904–1982) var en tysk SS-offiser (Sturmbannführer) og sjef for Byrå IV B i Reichssicherheitshauptamt (RSHA), Det tredje rikes sikkerhets- og etterretningsdepartement. Han var også aktiv i Einsatzgruppe C, en mobil drapsskvadron som opererte på østfronten.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Albert Hartls far var lærer og sterkt preget av fritenkerne og særlig liberal antiklerikalisme; han døde i 1916. Den dypt troende katolske moren hadde imidlertid klart å overtale faren til å sende den ti år gamle sønnen til benediktinernes klosterskole. Senere studerte Albert Hartl ved det erkebiskopelige seminaret i Freising, og ble presteviet i 1929 av kardinal Michael von Faulhaber.

Hartl var 21 år da han lot seg prestevie, og fortalte etter krigen til journalisten Gitta Sereny at han hadde vært sterkt i tvil som sitt kall og sin tro på katolske dogmer. Han oppsøkte en gammel jesuittprest som forsikret ham om at «vi alle har vært i tvil, men det går over». Hartl var prest i fem år, og underviste på en skole i Freising, men tvilen forlot ham aldri.^[1]

Frafall fra katolisismen, inntreden i SS, tjeneste i Berlin[rediger | rediger kilde]

Den 30. januar 1933 ble Adolf Hitler utnevnt til tysk rikskansler. Hartl meldte seg inn i NSDAP i samme år, og i januar 1934 forlot han den katolske kirke og meldte seg inn i Schutzstaffel (SS). Hartl ble da offentlig ekskommunisert.

Hartl spilte en avgjørende rolle da hans venn og rektor på skolen hans, Josef Rossberger, ble arrestert for å ha uttalt seg kritisk om nazismen. Hartl vitnet mot vennen i retten, som dømte Rossberger til tre måneders fengsel.^[2] I november samme år fordømte Hartl en prestekollega for å ha kritisert nasjonalsosialismen. En kort tid virket han for SS-Hilfswerk («hjelpearbeid», «reserve») i Dachau.

Hartl fikk i oppgave å utvide og pleie SS' nettverk i det kirkelige miljøet, og Reinhard Heydrich må ha vært fornøyd med resultatet, for han hentet ham til Berlin som leder for avdeling II/113 Politische Kirchen («politiske kirker»),der Adolf Eichmann også var ansatt.^[3]

Deretter ble Hartl utnevnt til sjef for Byrå IV B i Reichssicherheitshauptamt (RSHA), Det tredje rikes sikkerhets- og etterretningsdepartement. Dette kontoret hadde flere avhoppere fra det katolske presteskap som arbeidet med å underminere kirken, foretok etterretningsanalyser om kirkelige forhold, og overvåket kirken ved hjelp av fortrolige kontaktpersoner. «Vårt endelige mål er å fullstendig knuse hele kristenheten», sa Hartl i 1941.^[4]

Albert Hartl hadde ansvar for mappen på den da nyvalgte paven Pius XII, og satte SS-spioner i Roma til å holde øye med Vatikanets ledelse.^[5] Selv var han utsending fra RSSH til jesuittklosteret i Krakow før invasjonen av Polen høsten 1939.^[6]

Forarbeid til T4[rediger | rediger kilde]

Nazi-Tysklands aktive «dødshjelp» til ulike grupper ble senere kjent som Aktion T4. Hartl fortalte i 1971 Gitta Sereny at Heydrich mot slutten av 1938 hadde beordret ham til Viktor Brack i rikskanselliet for å diskutere en statshemmelighet. Brack forklarte at det var mottatt en del anmodninger fra nære pårørende av uhelbredelig sinnslidende personer. De pårørende ba om lov til å få foretatt «eutanasi», utlagt som «barmhjertighetsdrap». Hitler var betenkt, for han hadde nylig fått mye støtte fra Østerrikes katolske kirke i saken med Anschluss. Da ville han ikke legge seg ut med pavestolen nå. Brack fikk i oppdrag å finne ut hvordan kirken ville stille seg til eutanasi. Hartl sa i 1971 at Brack ham om å skrive en slik rapport, men det mente han selv han ikke hadde kompetanse til.^[7]

Hartl henvendte seg i stedet til Himmlers fetter, August Wilhelm Patin (1879-ukjent dødsdato i alliert interneringsleir etter krigen) som selv forlot den katolske kirke i 1938 for å gifte seg.^[8] Patin tok lett på saken og mente at eutanasi ikke skulle bli noe problem. Da besluttet Hartl seg for å kontakte Joseph Mayer^[9] (1886-1967) som var professor i moralteologi og underviste ved det katolske universitetet i Paderborn. Mayer hadde alt før 1933 tatt til orde for legalisering av tvangssterilisering, inntil erkebiskopen i Paderborn forbød ham å beskjeftige seg ytterligere med steriliseringsspørsmålet.^[10]

Saken var så hemmelig at Hartl måtte hente rapporten personlig i Paderborn. Da skal Mayer ha arbeidet på den i over et halvt år. Hartl husket i 1971 at den var i fem kopier; og at professor Mayer mente hele problemet med de sinnslidende skyldtes at Kristus hadde misforstått det dithen at de var besatt av djevelen. Av den grunn ble de i middelalderen pisket og brent - tenkt som djevleutdrivelse. I opplysningstiden bedret dette seg, men ifølge professor Mayer var det først i nyere tid at teologer avviste eutanasi for mentalt syke. Professor Mayer grep deretter til jesuittenes moralsystem probabilismus,^[11] der det heter at få moralske avgjørelser i utgangspunktet er bare gode eller bare dårlige. Angivelig kan de fleste moralske avgjørelser trekkes i tvil. Mayer henviste også til Thomas Aquinas og konkluderte med at eutanasi lot seg tillate. Hartl leverte rapporten i førerkanselliet den følgende dag. Fire uker senere fikk han vite at Hitler hadde iverksatt eutanasi-programmet med psykiateren Werner Heyde som ansvarshavende.^[12]

Einsatzgruppe C[rediger | rediger kilde]

På grunn av påstått seksuell trakassering av en kvinnelig bokhandler ble det åpnet disiplinærsak mot Hartl. Sjefen for RSHAs personalavdeling, Bruno Streckenbach, overførte ham i 1941 til Einsatzgruppe C i Ukraina,^[13] en mobil dødsskvadron som myrdet jøder, politiske kommissærer og andre som var uønsket i Det tredje riket. Hartl ble stabssjef under Max Thomas.^[14] Etter eget utsagn var Hartl til stede ved to massehenrettelser.^[15]

Etter noen måneder i Einsatzgruppe C fikk Hartl et ekte eller simulert nervøst sammenbrudd og ble innlagt på sykehus i Kiev. Etter flere måneders rekonvalesens kom han tilbake til RSHA i Berlin som beskikket til den nye Gruppe I «Kult» i Amtsgruppe VI (SD-Ausland, «utlandet»).

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Kort etter krigens slutt ble Hartl tatt til fange av britiske styrker i Kärnten, senere av amerikanerne i Tirol; fra 1947 var han stevnet som vitne i ulike saker om krigsforbrytelser, og ble i 1948 selv dømt til fire års fengsel.^[16] I etterkrigstiden virket han som publisist og tilhørte Deutsche Unitarier Religionsgemeinschaft, en unitarisk organisasjon som blant annet går inn for panteisme og filosofisk humanisme.

I 1971 intervjuet journalisten Gitta Sereny Hartl i småbyen ved Bodensjøen, der han underviste i kunsthistorie på en pikeskole og bodde med sin kone, som også var lærer.^[17]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Das Gesetz Gottes (1939), under pseudonymet Anton Holzner.
Ewige Front (1940), under pseudonymet Anton Holzner.
Priestermacht (1941), under pseudonymet Anton Holzner.
Zwinge das Leben (1941), under pseudonymet Anton Holzner.
Wege glücklicher Lebensgestaltung (1953).
Teppich-Kunst (1957).
Fridtjof Nansen. Aus seinem Leben und seiner Gedankenwelt. (ca. 1960).
Einheit in Vielfalt (1961).
Fridtjof Nansen (1962) [Serie: Leitbilder. Gestalten und Ideen. Hrsg. v. Albert Hartl und Helmut Soltsien, Bd. 1].
Unitarische Religion (1965).
Das nichtchristliche Europa und seine religiöse Tradition (1963) [Serie: Die Begegnung. Vorträge und Betrachtungen. Hrsg. v. Albert Hartl und Helmut Soltsien, Bd. 1].
Der Einzelne und die Gemeinschaft (1964) [Serie: Die Begegnung. Vorträge und Betrachtungen. Hrsg. v. Albert Hartl und Helmut Soltsien, Bd. 3].
med Helmut Soltsien: Albert Schweitzer. Leitbilder. Gestalten und Ideen, Band 2 (1968).
M. E. von Uderwangen. Leben und Werk (1979).

Referanser[rediger | rediger kilde]

↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 64), forlaget Pimlico, ISBN 0-7126-7447-0
↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 65)
↑ «Albert Hartl», kugelbergverlag.de
↑ Sitert etter: Michael Grüttner: Das Dritte Reich 1933-1939 (Handbuch der deutschen Geschichte], Bd. 19), Stuttgart 2014, s. 426: «Unser Endziel ist die restlose Zerschlagung des gesamten Christentums».
↑ Patrick J. Gallo: The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome, (s. 2)
↑ Occupation and Insurgency: A Selective Examination of the Hague and Geneva Conventions on the Eastern Front, 1939-1945; dokumen.pub
↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 65)
↑ «Wilhelm Patin», historisches-lexikon-bayerns.de
↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 66)
↑ Ingrid Richter: Katholizismus und Eugenik
↑ «Probabilismus», newadvent.org
↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 67-68)
↑ «Albert Hartl», kugelbergverlag.de
↑ Rhodes 2002, s. 163
↑ Klee 2007, s. 228–229
↑ «Albert Hartl», kugelbergverlag.de
↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 64)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Ernst Klee (2007): Das Personenlexikon zum Dritten Reich (2). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. s. 228–229. ISBN 978-3-596-16048-8
Richard Rhodes (2002): Masters of Death: The SS-Einsatzgruppen and the Invention of the Holocaust (1). New York: Alfred A. Knopf. ISBN 0-375-40900-9
Helmut Krausnick/Hans-Heinrich Wilhelm: Die Truppe des Weltanschauungskrieges. Die Einsatzgruppen der Sicherheitspolizei und des SD 1938–1942. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1981, ISBN 3-421-01987-8.
Gitta Sereny: Am Abgrund. Gespräche mit dem Henker. Piper-Verlag, München 1995, ISBN 3-492-11867-4, insb. S. 72–88 und 110f.
Roman Bleistein: Überläufer im Sold der Kirchenfeinde. Joseph Roth und Albert Hartl, Priesterkarrieren im Dritten Reich. In: Beiträge zur altbayerischen Kirchengeschichte. Bd. 42, 1996, S. 71–111.
David J. Alvarez/Robert A. Graham: Nothing sacred: Nazi espionage against the Vatican 1939–1945. Frank Cass Publishers, London 1997, ISBN 0-7146-4302-5 (englisch).
Michael Wildt: Generation des Unbedingten. Das Führungskorps des Reichssicherheitshauptamtes. Hamburg-utgaven, 2002, ISBN 3-930908-75-1.
Wolfgang Dierker: Hitlers Glaubenskrieger. Der Sicherheitsdienst der SS und seine Religionspolitik 1933–1941. Schöningh Verlag, Paderborn 2002, ISBN 3-506-79997-5. Mit Kurzbiographie, S. 554.
Thomas Forstner: Priester in Zeiten des Umbruchs: Identität und Lebenswelt des katholischen Pfarrklerus in Oberbayern 1918 bis 1945. Vandenhoeck & Ruprecht, 2013, ISBN 3525550405.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Oversatt fra tyskspråklig wikipedia pr 31. mai 2014

Autoritetsdata

[1] Gitta Sereny: Into that darkness (s. 64), forlaget Pimlico, ISBN 0-7126-7447-0

[2] Gitta Sereny: Into that darkness (s. 65)

[3] «Albert Hartl», kugelbergverlag.de

[4] Sitert etter: Michael Grüttner: Das Dritte Reich 1933-1939 (Handbuch der deutschen Geschichte], Bd. 19), Stuttgart 2014, s. 426: «Unser Endziel ist die restlose Zerschlagung des gesamten Christentums».

[5] Patrick J. Gallo: The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome, (s. 2)

[6] Occupation and Insurgency: A Selective Examination of the Hague and Geneva Conventions on the Eastern Front, 1939-1945; dokumen.pub

[7] Gitta Sereny: Into that darkness (s. 65)

[8] «Wilhelm Patin», historisches-lexikon-bayerns.de

[9] Gitta Sereny: Into that darkness (s. 66)

[10] Ingrid Richter: Katholizismus und Eugenik

[11] «Probabilismus», newadvent.org

[12] Gitta Sereny: Into that darkness (s. 67-68)

[13] «Albert Hartl», kugelbergverlag.de

[14] Rhodes 2002, s. 163

[15] Klee 2007, s. 228–229

[16] «Albert Hartl», kugelbergverlag.de

[17] Gitta Sereny: Into that darkness (s. 64)

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
 {{infoboks biografi}}
-'''Albert Hartl''' (født [[13. november]] [[1904]] i [[Roßholzen]] i [[Bayern]] i [[Tyskland]], død [[14. desember]] [[1982]] i [[Bodman-Ludwigshafen|Ludwigshafen am Bodensee]]) var en tysk [[Schutzstaffel|SS]]-offiser ([[Sturmbannführer]]) og sjef for Byrå IV B innen [[Reichssicherheitshauptamt]] (RSHA), [[Det tredje rike]]s sikkerhets- og etterretningsministerium. Han var også aktiv i [[Einsatzgruppen|Einsatzgruppe C]], en mobil innsatsgruppe som opererte på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]].
+'''Albert Hartl''' (1904–1982) var en tysk [[Schutzstaffel|SS]]-[[offiser]] (''[[Sturmbannführer]]'') og sjef for Byrå IV B i ''[[Reichssicherheitshauptamt]]'' (RSHA), [[Det tredje rike]]s sikkerhets- og [[etterretning]]sdepartement. Han var også aktiv i [[Einsatzgruppen|''Einsatzgruppe'' C]], en mobil drapsskvadron som opererte på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]].
 == Biografi ==
 === Bakgrunn ===
-Far til Albert Hartl var lærer av yrke, og sterkt preget av fritenkerne og særlig av den liberale [[antiklerikalisme]]; han døde i 1916. Den fromme og sterkt troende katolske moren hadde imidlertid klart å overbevise faren om å sende den da ti år gamle Albert til en klosterkole drevet av [[benediktinerordenen]].
+Albert Hartls far var lærer og sterkt preget av [[fritenker]]ne og særlig liberal [[antiklerikalisme]]; han døde i 1916. Den dypt troende [[katolsk]]e moren hadde imidlertid klart å overtale faren til å sende den ti år gamle sønnen til [[benediktinerordenen|benediktinernes]] [[klosterskole]]. Senere studerte Albert Hartl ved det erkebiskopelige [[seminar]]et i [[Freising]], og ble presteviet i 1929 av [[kardinal]] [[Michael von Faulhaber]].
+Hartl var 21 år da han lot seg prestevie, og fortalte etter krigen til journalisten [[Gitta Sereny]] at han hadde vært sterkt i tvil som sitt kall og sin tro på katolske [[dogme]]r. Han oppsøkte en gammel [[jesuitt]]prest som forsikret ham om at «''vi alle har vært i tvil, men det går over''». Hartl var prest i fem år, og underviste på en skole i Freising, men tvilen forlot ham aldri.<ref>Gitta Sereny: ''Into that darkness'' (s. 64), forlaget Pimlico, ISBN 0-7126-7447-0</ref>
-Etter tiden der studerte Hartl ved det erkebiskoppelige seminar i [[Freising]] og ble presteviet i 1929 av kardinal [[Michael von Faulhaber]].
 === Frafall fra katolisismen, inntreden i SS, tjeneste i Berlin ===
-Den 30. januar 1933 ble [[Adolf Hitler]] utnevnt til tysk rikskansler. I november samme år fordømte Hartl en prestekollega som hadde kritisert [[nasjonalsosialisme]]n. Han meldte seg inn i NSDAP i samme år og i januar 1934 forlot han sin prestelige tjeneste, trådte ut av [[den katolske kirke]] og trådte inn i [[Schutzstaffel]] (SS). Hartl ble da offentlig [[Bannlysning|ekskommunisert]].
+Den 30. januar 1933 ble [[Adolf Hitler]] utnevnt til tysk [[rikskansler]]. Hartl meldte seg inn i NSDAP i samme år, og i januar 1934 forlot han [[den katolske kirke]] og meldte seg inn i ''[[Schutzstaffel]]'' (SS). Hartl ble da offentlig [[Bannlysning|ekskommunisert]].
+Hartl spilte en avgjørende rolle da hans venn og [[rektor]] på skolen hans, Josef Rossberger, ble arrestert for å ha uttalt seg kritisk om nazismen. Hartl vitnet mot vennen i retten, som dømte Rossberger til tre måneders [[fengsel]].<ref>Gitta Sereny: ''Into that darkness'' (s. 65)</ref> I november samme år fordømte Hartl en prestekollega for å ha kritisert [[nasjonalsosialisme]]n. En kort tid virket han for SS-''Hilfswerk'' («hjelpearbeid», «reserve») i [[KZ Dachau|Dachau]].
-En kort tid virket han for SS-Hilfswerk i [[KZ Dachau|Dachau]]; så ble han i november 1935 kalt til [[Sicherheitsdienst]] (SD) i Berlin som leder for ''Gruppe II 113'' «Konfessionell politische Strömungen» i ''Zentralabteilung II''&nbsp;1 «Weltanschauliche Gegner» (som var ledet av [[Franz Six]]).
+Hartl fikk i oppgave å utvide og pleie SS' nettverk i det kirkelige miljøet, og [[Reinhard Heydrich]] må ha vært fornøyd med resultatet, for han hentet ham til [[Berlin]] som leder for avdeling II/113 ''Politische Kirchen'' («politiske kirker»),der [[Adolf Eichmann]] også var ansatt.<ref>[https://kugelbergverlag.de/my_keywords/albert-hartl «Albert Hartl», ''kugelbergverlag.de]</ref>
-Deretter ble Hartl utnevnt til sjef for Byrå IV B innen [[Reichssicherheitshauptamt]] (RSHA), [[Det tredje rike]]s sikkerhets- og etterretningsministerium. Hartls avdeling beskjeftiget seg med nasjonalsosialismens ideologiske motstandere, til hvem hørte blant andre politisk katolisisme og [[sionisme]]. Hartl skulle bli [[Adolf Eichmann]]s nærmeste sjef.
-Denne enheten hadde flere som hadde hoppet av fra det katolske presteskap og som arbeidet med å underminere kirken og foreta etterretningsanalyser om kirkelige forhold. Den beskjeftiget seg med overvåkning av kirken, og støttet seg til et nettverk av fortrolige kontaktpersoner. «Vårt endelige mål er å fullstendig knuse hele kristenheten», sa Hartl i 1941.<ref>Sitert etter: Michael Grüttner: ''Das Dritte Reich 1933-1939'' (=[[Handbuch der deutschen Geschichte|Gebhardt. Handbuch der deutschen Geschichte]], Bd. 19), Stuttgart 2014, s. 426: «Unser Endziel ist die restlose Zerschlagung des gesamten Christentums».</ref> Albert Hartl hadde ansvaret for dossieret om den da nylig valgte nye pave [[Pius XII]]. Man ønsket å ruste seg for et mulig frontalsammenstøt med den katolske kirke.
+Deretter ble Hartl utnevnt til sjef for Byrå IV B i ''[[Reichssicherheitshauptamt]]'' (RSHA), [[Det tredje rike]]s sikkerhets- og etterretningsdepartement. Dette kontoret hadde flere [[avhopper]]e fra det katolske presteskap som arbeidet med å underminere kirken, foretok etterretningsanalyser om kirkelige forhold, og overvåket kirken ved hjelp av fortrolige kontaktpersoner. «''Vårt endelige mål er å fullstendig knuse hele kristenheten''», sa Hartl i 1941.<ref>Sitert etter: Michael Grüttner: ''Das Dritte Reich 1933-1939'' (''Handbuch der deutschen Geschichte''], Bd. 19), Stuttgart 2014, s. 426: «''Unser Endziel ist die restlose Zerschlagung des gesamten Christentums''».</ref>
+Albert Hartl hadde ansvar for mappen på den da nyvalgte paven [[Pius XII]], og satte SS-[[spion]]er i [[Roma]] til å holde øye med [[Vatikanet]]s ledelse.<ref>[https://library.oapen.org/bitstream/handle/20.500.12657/63287/external_content.pdf;jsessionid=F43948DBBCD8C145CBB561FE95548A08?sequence=1 Patrick J. Gallo: ''The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome'', (s. 2)]</ref> Selv var han utsending fra RSSH til jesuittklosteret i [[Krakow]] før [[invasjonen av Polen]] høsten 1939.<ref>[https://dokumen.pub/occupation-and-insurgency-a-selective-examination-of-the-hague-and-geneva-conventions-on-the-eastern-front-1939-1945-1nbsped-9780875866116-9780875866093.html ''Occupation and Insurgency: A Selective Examination of the Hague and Geneva Conventions on the Eastern Front, 1939-1945; dokumen.pub]</ref>
-=== Einsatzgruppe C ===
-På grunn av påståtte seksuelle trakasserier mot en kvinnelig bokhandler ble det åpnet en disiplinærsak mot Hartl. Sjefen for RSHAs personalavdeling, [[Bruno Streckenbach]], kommanderte ham i 1942 til [[Einsatzgruppen|Einsatzgruppe C]], en mobil innsatsgruppe som myrdet jøder, [[Politisk kommissær|politiske kommissærer]] og andre for Det tredje rikets uønskede personer. Hartl ble stabssjef under [[Max Thomas]].<ref>{{Harvnb|Rhodes|2002|p=163|Ref=none}}</ref> Etter eget utsagn var Hartl til stede ved to massehenrettelser.<ref>{{Harvnb|Klee|2007|p=228–229|Ref=none}}</ref>
+==== Forarbeid til T4 ====
-Etter noen måneder med Einsatzgruppe C fikk Hartl et ekte eller simulert nervøst sammenbrudd og ble innlagt på sykehus i [[Kiev]]. Etter flere måneders rekonvalesens kom han tilbake til RSHA i Berlin, der han ble beskikket til den nye Gruppe I «Kult» i Amtsgruppe VI (SD-Ausland).
+[[Nazi-Tyskland]]s aktive «dødshjelp» til ulike grupper ble senere kjent som [[Aktion T4]]. Hartl fortalte i 1971 Gitta Sereny at Heydrich mot slutten av 1938 hadde beordret ham til [[Viktor Brack]] i rikskanselliet for å diskutere en statshemmelighet. Brack forklarte at det var mottatt en del anmodninger fra nære pårørende av uhelbredelig sinnslidende personer. De pårørende ba om lov til å få foretatt «eutanasi», utlagt som «barmhjertighetsdrap». Hitler var betenkt, for han hadde nylig fått mye støtte fra [[Østerrike]]s katolske kirke i saken med ''[[Anschluss]]''. Da ville han ikke legge seg ut med [[den hellige stol|pavestolen]] nå. Brack fikk i oppdrag å finne ut hvordan kirken ville stille seg til eutanasi. Hartl sa i 1971 at Brack ham om å skrive en slik rapport, men det mente han selv han ikke hadde kompetanse til.<ref>Gitta Sereny: ''Into that darkness'' (s. 65)</ref>
+Hartl henvendte seg i stedet til [[Heinrich Himmler|Himmlers]] fetter, August Wilhelm Patin (1879-ukjent dødsdato i alliert interneringsleir etter krigen) som selv forlot den katolske kirke i 1938 for å gifte seg.<ref>[https://www.historisches-lexikon-bayerns.de/Lexikon/Schutzstaffel_(SS),_1925-1945 «Wilhelm Patin», ''historisches-lexikon-bayerns.de]</ref> Patin tok lett på saken og mente at eutanasi ikke skulle bli noe problem. Da besluttet Hartl seg for å kontakte Joseph Mayer<ref>Gitta Sereny: ''Into that darkness'' (s. 66)</ref> (1886-1967) som var professor i [[moralteologi]] og underviste ved det katolske [[universitet]]et i [[Paderborn]]. Mayer hadde alt før 1933 tatt til orde for legalisering av [[tvangssterilisering]], inntil erkebiskopen i Paderborn forbød ham å beskjeftige seg ytterligere med steriliseringsspørsmålet.<ref>[https://hsozkult.geschichte.hu-berlin.de/index.asp?id=922&view=pdf&pn=rezensionen&type=rezbuecher Ingrid Richter: ''Katholizismus und Eugenik]</ref>
+Saken var så hemmelig at Hartl måtte hente rapporten personlig i Paderborn. Da skal Mayer ha arbeidet på den i over et halvt år. Hartl husket i 1971 at den var i fem kopier; og at professor Mayer mente hele problemet med de sinnslidende skyldtes at [[Kristus]] hadde misforstått det dithen at de var besatt av [[djevel]]en. Av den grunn ble de i [[middelalderen]] pisket og brent - tenkt som [[eksorsisme|djevleutdrivelse]]. I [[opplysningstiden]] bedret dette seg, men ifølge professor Mayer var det først i nyere tid at teologer avviste eutanasi for mentalt syke. Professor Mayer grep deretter til jesuittenes moralsystem ''probabilismus'',<ref>[https://www.newadvent.org/cathen/12441a.htm «Probabilismus», ''newadvent.org]</ref> der det heter at få moralske avgjørelser i utgangspunktet er bare gode eller bare dårlige. Angivelig kan de fleste moralske avgjørelser trekkes i tvil. Mayer henviste også til [[Thomas Aquinas]] og konkluderte med at eutanasi lot seg tillate. Hartl leverte rapporten i førerkanselliet den følgende dag. Fire uker senere fikk han vite at Hitler hadde iverksatt eutanasi-programmet med [[psykiater]]en [[Werner Heyde]] som ansvarshavende.<ref>Gitta Sereny: ''Into that darkness'' (s. 67-68)</ref>
+=== ''Einsatzgruppe'' C ===
+På grunn av påstått [[seksuell trakassering]] av en kvinnelig bokhandler ble det åpnet disiplinærsak mot Hartl. Sjefen for RSHAs personalavdeling, [[Bruno Streckenbach]], overførte ham i 1941 til [[Einsatzgruppen|''Einsatzgruppe'' C]] i [[Ukraina]],<ref>[https://kugelbergverlag.de/my_keywords/albert-hartl «Albert Hartl», ''kugelbergverlag.de]</ref> en mobil dødsskvadron som myrdet jøder, [[Politisk kommissær|politiske kommissærer]] og andre som var uønsket i Det tredje riket. Hartl ble stabssjef under Max Thomas.<ref>{{Harvnb|Rhodes|2002|p=163|Ref=none}}</ref> Etter eget utsagn var Hartl til stede ved to [[massemord|massehenrettelser]].<ref>{{Harvnb|Klee|2007|p=228–229|Ref=none}}</ref>
+Etter noen måneder i ''Einsatzgruppe'' C fikk Hartl et ekte eller simulert nervøst sammenbrudd og ble innlagt på sykehus i [[Kiev]]. Etter flere måneders rekonvalesens kom han tilbake til RSHA i Berlin som beskikket til den nye Gruppe I «Kult» i ''Amtsgruppe'' VI (SD-''Ausland'', «utlandet»).
 === Etter andre verdenskrig ===
+Kort etter krigens slutt ble Hartl tatt til fange av britiske styrker i [[Kärnten]], senere av amerikanerne i [[Tirol]]; fra 1947 var han stevnet som vitne i ulike saker om [[krigsforbrytelse]]r, og ble i 1948 selv dømt til fire års fengsel.<ref>[https://kugelbergverlag.de/my_keywords/albert-hartl «Albert Hartl», ''kugelbergverlag.de]</ref> I [[etterkrigstiden]] virket han som publisist og tilhørte ''Deutsche Unitarier Religionsgemeinschaft'', en [[unitarisme|unitarisk]] organisasjon som blant annet går inn for [[panteisme]] og [[filosofi]]sk [[humanisme]].
-Kort etter andre verdenskrigs slutt ble Hartl tatt til fange av britiske styrker. Hans virksomhet innen Reichssicherheitshauptamt og Einsatzgruppen ble imidlertid ikke oppdaget.
+I 1971 intervjuet [[journalist]]en [[Gitta Sereny]] Hartl i småbyen ved [[Bodensjøen]], der han underviste i [[kunsthistorie]] på en pikeskole og bodde med sin kone, som også var lærer.<ref>Gitta Sereny: ''Into that darkness'' (s. 64)</ref>
-I etterkrigstiden virket Hartl som publisist og tilhørte ''Deutsche Unitarier Religionsgemeinschaft'', en religiøs organisasjon som blant annet går inn for [[panteisme]] og filosofisk [[humanisme]].
 == Bibliografi ==
-* ''Das Gesetz Gottes'' (1939), under pseudonymet Anton Holzner
+* ''Das Gesetz Gottes'' (1939), under [[pseudonym]]et Anton Holzner.
-* ''Ewige Front'' (1940), under pseudonymet Anton Holzner
+* ''Ewige Front'' (1940), under pseudonymet Anton Holzner.
-* ''Priestermacht'' (1941), under pseudonymet Anton Holzner
+* ''Priestermacht'' (1941), under pseudonymet Anton Holzner.
-* ''Zwinge das Leben'' (1941), under pseudonymet Anton Holzner
+* ''Zwinge das Leben'' (1941), under pseudonymet Anton Holzner.
-* ''Wege glücklicher Lebensgestaltung'' (1953)
+* ''Wege glücklicher Lebensgestaltung'' (1953).
-* ''Teppich-Kunst'' (1957)
+* ''Teppich-Kunst'' (1957).
-* ''Fridtjof Nansen. Aus seinem Leben und seiner Gedankenwelt.'' (ca. 1960)
+* ''Fridtjof Nansen. Aus seinem Leben und seiner Gedankenwelt.'' (ca. 1960).
-* ''Einheit in Vielfalt'' (1961)
+* ''Einheit in Vielfalt'' (1961).
-* ''Fridtjof Nansen'' (1962) [Serie: ''Leitbilder. Gestalten und Ideen''. Hrsg. v. Albert Hartl und Helmut Soltsien, Bd. 1]
+* ''Fridtjof Nansen'' (1962) [Serie: ''Leitbilder. Gestalten und Ideen''. Hrsg. v. Albert Hartl und Helmut Soltsien, Bd. 1].
-* ''Unitarische Religion'' (1965)
+* ''Unitarische Religion'' (1965).
-* ''Das nichtchristliche Europa und seine religiöse Tradition'' (1963) [Serie: ''Die Begegnung. Vorträge und Betrachtungen''. Hrsg. v. Albert Hartl und Helmut Soltsien, Bd. 1]
+* ''Das nichtchristliche Europa und seine religiöse Tradition'' (1963) [Serie: ''Die Begegnung. Vorträge und Betrachtungen''. Hrsg. v. Albert Hartl und Helmut Soltsien, Bd. 1].
 * ''Der Einzelne und die Gemeinschaft'' (1964) [Serie: ''Die Begegnung. Vorträge und Betrachtungen''. Hrsg. v. Albert Hartl und Helmut Soltsien, Bd. 3].
-* med Helmut Soltsien: ''Albert Schweitzer.'' ''Leitbilder. Gestalten und Ideen'', Band 2 (1968)
+* med Helmut Soltsien: ''Albert Schweitzer.'' ''Leitbilder. Gestalten und Ideen'', Band 2 (1968).
-* ''M. E. von Uderwangen. Leben und Werk'' (1979)
+* ''M. E. von Uderwangen. Leben und Werk'' (1979).
 == Referanser ==
@@ Linje 53: / Linje 62: @@
 * Roman Bleistein: ''Überläufer im Sold der Kirchenfeinde. Joseph Roth und Albert Hartl, Priesterkarrieren im Dritten Reich.'' In: ''Beiträge zur altbayerischen Kirchengeschichte.'' Bd.&nbsp;42, 1996, S.&nbsp;71–111.
 * David J. Alvarez/Robert A. Graham: ''Nothing sacred: Nazi espionage against the Vatican 1939–1945.'' Frank Cass Publishers, London 1997, ISBN 0-7146-4302-5 (englisch).
-* Michael Wildt: ''Generation des Unbedingten. Das Führungskorps des Reichssicherheitshauptamtes.'' [[Hamburger Edition]], 2002, ISBN 3-930908-75-1.
+* Michael Wildt: ''Generation des Unbedingten. Das Führungskorps des Reichssicherheitshauptamtes.'' [[Hamburg]]-utgaven, 2002, ISBN 3-930908-75-1.
 * Wolfgang Dierker: ''Hitlers Glaubenskrieger. Der Sicherheitsdienst der SS und seine Religionspolitik 1933–1941.'' Schöningh Verlag, Paderborn 2002, ISBN 3-506-79997-5. Mit Kurzbiographie, S.&nbsp;554.
 * Thomas Forstner: ''Priester in Zeiten des Umbruchs: Identität und Lebenswelt des katholischen Pfarrklerus in Oberbayern 1918 bis 1945.'' Vandenhoeck & Ruprecht, 2013, ISBN 3525550405.