Afrodite fra Knidos

Ludovisisamlingenes Afrodite fra Knidos, romersk marmorkopi (torso og lår) med restaurerte armer, bein, hode og draperistøtte.

Afrodite fra Knidos var det mest berømte verket av den attiske skulptøren Praxiteles (300-tallet f.Kr.) som ble sagt å ha brukt sin konkubine Fryne som modell. Statuen ble i antikken regnet som den vakreste som fantes, og skribenten Lukian beskrev betatt dens «smil som spiller mildt over de adskilte leppene hennes». Praxiteles tok et stort skritt fra statuene av draperte gudinner med sin statue av en naken Afrodite. Han hadde skapt en prototype, et mønster for alle videre aktstudier av kvinnekroppen. Men originalen er tapt, og bare kjent fra marmorkopier.

Skulpturen og dens kopier omtales ofte som Venus Pudica («Den blyge Venus») som karakteriseres ved at hun dekker til sitt skjød med den ene hånden. Varianter av Venus Pudica hvor figuren også dekker brystet, er Medici Venus og Venus fra Kapitol.

Colonna Venus.

Originalen

Statuen gjorde Praxiteles berømt med sin skjønnhet og var ment å kunne beundres fra alle vinkler, også bakfra. Den er også kjent som fremstilling i full størrelse av en naken kvinneskikkelse, gudinnen Afrodite mens hun forbereder sitt rituelle bad som gjenoppretter hennes jomfrudom, og holder sitt draperi i venstre hånd mens hun blygt dekker fanget sitt med høyre hånd.

Ifølge en trolig apokryfisk redegjørelse av Plinius den eldre mottok Praxiteles en bestilling fra borgerne på Kos på en statue av gudinnen Afrodite. Praxiteles skapte deretter to versjoner — én påkledd, den andre avkledd. De sjokkerte borgerne av Kos skal ha bestemt seg for den påkledde. Statuen som angivelig ble vraket, ble kjøpt av noen borgere fra byen Knidos og satt opp i et åpent tempel som tillot at den kunne ses fra alle vinkler. Den ble raskt Praxiteles' mest berømte verk.

Han skal ha benyttet kurtisanen Fryne som modell for statuen: «Etter gresk oppfatning var denne skjønnhet ikke bare skapt av Praxiteles, men allerede til stede i personen Fryne. Anerkjennelsen for de vakre statuer han beriket den greske verden med, tilfalt også henne; og en naken statue av henne (Fryne) i forgylt bronse ble reist innenfor de hellige murer i Delfi av et takknemlig samfunn...». Statuen ble så kjent at i en humoristisk anekdote skal Afrodite selv ha kommet til Knidos for å se den, og spurt: «Akk, når har Praxiteles sett meg naken?»

Statuen ble en turistattraksjon som kultfigur og beskytter av Knidos, og Nikomedes I av Bitynia skal ha tilbudt å betale ut Knidos' store gjeld i bytte for statuen, men det avslo innbyggerne. Angivelig pga en flekk i marmoret på den ene låret, virket statuen så livaktig at en ung mann i sin forelskelse hemmelig snek seg inn i cella om natten, jfr sagnet om kong Pygmalion. Historien er å finne i dialogen Erotes (feilaktig tilegnet Lukian av Samosata), med en rik litterær beskrivelse av temenos for Afrodite av Knidos:

Plassen var ikke dømt til steinsettingens goldhet, men det motsatte, den sprengtes av fruktbarhet som det sømmet seg Afrodite: frukttrærne med frodig bladverk strakte seg til vidunderlige høyder, deres lemmer vevde et luftig hvelv. Myrten, elsket av gudinnen, strakte opp sine bærtunge greiner ikke mindre enn andre trær som så yndefullt strakte seg ut. De kjente ikke til bladverk som ble gamle, deres greiner var alltid tykke med løv. For å fortelle sannheten, du kan merke blant dem noen fruktløse trær, men de hadde deres skjønnhet som sin frukt. Slik var sypressen og plantene som sto som tårn mot himlene foruten også treet til Dafnis som en gang flyktet for Afrodite, men nå har kommet hit for å søke tilflukt. Eføy omslynget seg kjærlig rundt hver av disse trærne. Tunge klaser med vinranker hang fra knudrete vinstokkene; faktisk, Afrodite er bare mer tiltrekkende når hun er forent med Bacchus; deres behag er søtere ved å være omslynget. Hver for seg har de mindre krydder. Under greinenes velkomne skygge, venter behagelige senger - egentlig er det sjeldent at byens bedre borgere besøker disse grønne hallene, mens vanlige folk samles der på festivaldager for offentlig å overgi seg til kjærlighetens gleder. (Pseudo-Lucian: Erotes)

Om Afrodite selv henfaller fortelleren til overdrivelser:

...hennes statue var gjort av marmor fra Paros. Hennes lepper var lett delt i et opphøyd smil. Ingenting skjulte hennes skjønnhet som var fullstendig avdekket, annet enn en fordekt hånd som sløret hennes blyghet. Skulptørens kunst har lyktes så godt at de synes som om marmoren har kastet av seg sin hardhet for å støpe hennes lemmers ynde. (Pseudo-Lucian, Erotes)

Et lyrisk epigram av en ukjent dikter har plassert et hypotetisk spørsmål på leppene til gudinnen selv:

Paris så meg naken,

Adonis, og Ankhises,

unntatt at jeg kjente dem alle tre.

Hvor så skulptøren meg?

Kaufmannhodet i Musée du Louvre.

Kopier

Afrodite fra Knidos er tapt, muligens fjernet og flyttet til Konstantinopel og tapt i en brann under Nikaopprøret i 532. Den var en av antikkens mest kopierte statuer, slik at vi får et inntrykk fra de kopiene som er bevart til i dag.

I 1969 ble utgravningene til arkeologen med det passende navnet Iris Love (1933-2020) definert da hun oppdaget et rundtempel, der Praxiteles' statue av Afrodite stod i antikken - på samme dag som Neil Armstrong satte sin fot på månen. Bruddstykkene hun fant der, tok hun for å stamme fra statuen. De er nå i British Museum, men forskerne anser dem i dag for å komme fra en annen statue.

• Sannsynligvis den mest originaltro replika av statuen er Colonna Venus, oppbevart ved Museo Pio-Clementino som er en del av Vatikanmuseene.
• Kaufmannhodet i Musée du Louvre er antatt å være en meget nøyaktig replika av en romersk kopi av hodet til Afrodite fra Knidos.
• Ved Hadrians villa ved Tivoli var der en rekonstruksjon fra 200-tallet av tempelet i Knidos, med en fragmentarisk replika av Afrodite i sentrum, gjengitt etter antikkens beskrivelser.

Foruten mer eller mindre nøyaktige kopier av statuen, er det også inspirerte varianter som blant andre:

• Venus fra Kapitol (Kapitolmuseene, Roma)
• Barberini Venus
• Borghese Venus
• Venus fra Arles (Louvre, Paris)
• Venus fra Milo, Louvre, Paris)
• Medici Venus (Uffizigalleriet, Firenze)
• Den esquilinske Venus (Kapitolmuseene, Roma)
• Venus av esquilinsk type (Louvre, Paris)
• Den krumme Venus (Louvre, Paris og British Museum, London)
• Aphrodite Kallipygos, også kjent som Venus Kalypygos (Museo Archeologico Nazionale di Napoli, Napoli)
• Venus Victrix (Uffizigalleriet, Firenze)
• Venus Urania (Uffizigalleriet, Firenze)
• Mazarins Venus, navngitt etter kardinal Jules Raymond Mazarin (i dag i J. Paul Getty Museum)
• Et eksempel med figurer av Pan og Eros|Amor ved Athens nasjonale arkeologiske museum
• Venus Felix ved Vatikanmuseene, en mulig variasjon av utgaven over.

Moderne inspirasjon

Også i nyere tid da kvinnelige aktbilder igjen kom på moten, har Afrodite fra Knidos inspirert kunstnere, hovedsakelig malere. Venus av Lucas Cranach den eldre har noe av den samme positur, tilsvarende Lorenzo Costas Venus, om enn lite av den samme naturalistiske anatomi, men viktigere er det at de mangler Afrodites naturlige blyghet og i steden poserer. Sandro Botticellis Venus' fødsel anerkjenner Praxiteles’ skulptur, men står støtt på egne ben; først og fremst ved at han bibringer ikke bare blygheten, men den nyfødtes uskyld. Pierre-Auguste Renoirs Baigneuse au griffon er en identisk og likevel anatomisk ulik hyllest. Jean Auguste Dominique Ingres' svært så franske Venus er i samme tradisjon som Praxiteles, men med kvinnens høyre arm løftet over hodet og fingrene lekende i håret, og blikket rettet direkte mot og henvendt til betrakteren, er hans gjengivelse svært forskjellig fra den antikke opprinnelsen.

Litteratur

• Clark, Kenneth (1956): The Nude. Penguin 1981. ISBN 0-14-02-0484-9
• Closuit, Leonard (1978): L'Aphrodite de Cnide: Etude typologique des principales répliques antiques de l'Aphrodite de Cnide de Praxitèle. Imrimerie Pillet – Martigney.
• Kraus, Theodor (1957): Die Aphrodite von Knidos. Walter Dorn Verlag, Bremen/Hannover.
• Haskell, Francis & Penny, Nicholas (1981): Taste and the Antique: The Lure of Classical Sculpture, 1500-1900. Yale University Press, New Haven/London.
• Havelock, Christine Mitchell (1995): The Aphrodite of Knidos and Her Successors: A Historical Review of the Female Nude in Greek Art. University of Michigan Press.

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• Praxiteles 395-326 f.Kr.: Afrodite fra Knidos
• Inngangsportal for Vatikanmuseenes nettsted
• James Grout: Aphrodite of Cnidus, en del av Encyclopædia Romana

Autoritetsdata