Apokrisiar: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring |
m (Én sideversjon ble importert) |
||
| (2 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Apokrisiar''' ([[gresk]]: ἀποκρισιάριος, '''''apocrisiarios'''''; ''En som overbringer et svar'') er en diplomatisk tittel benyttet i kirken. Det er et paraplybegrep for en utsendt en kirkelig myndighet eller et kloster. |
'''Apokrisiar''' ([[gresk]]: ἀποκρισιάριος, '''''apocrisiarios'''''; ''En som overbringer et svar'') er en diplomatisk tittel benyttet i kirken. Det er et paraplybegrep for en utsendt en kirkelig myndighet eller et [[kloster]]. |
||
Begrepet har samband med den katolske tittelen [[apostolisk nuntius]], altså en sendemann (ambassadør) enten med et varig oppdrag, eller en ''ad hoc''- budbringer, ved et fremmed fyrstehoff eller til en fremmed stat. |
Begrepet har samband med den katolske tittelen [[apostolisk nuntius]], altså en [[sendemann]] ([[ambassadør]]) enten med et varig oppdrag, eller en ''ad hoc''- budbringer, ved et fremmed fyrstehoff eller til en fremmed stat. |
||
I [[middelalderen]] ble tittelen også benyttet om er rekke budbringere, fortrinnsvis innen den kirkelige sfære. |
I [[middelalderen]] ble tittelen også benyttet om er rekke budbringere, fortrinnsvis innen den kirkelige sfære. |
||
Siste sideversjon per 1. feb. 2025 kl. 10:16
Apokrisiar (gresk: ἀποκρισιάριος, apocrisiarios; En som overbringer et svar) er en diplomatisk tittel benyttet i kirken. Det er et paraplybegrep for en utsendt en kirkelig myndighet eller et kloster. Begrepet har samband med den katolske tittelen apostolisk nuntius, altså en sendemann (ambassadør) enten med et varig oppdrag, eller en ad hoc- budbringer, ved et fremmed fyrstehoff eller til en fremmed stat.
I middelalderen ble tittelen også benyttet om er rekke budbringere, fortrinnsvis innen den kirkelige sfære.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Apocrisiarĭus. I Meyers Konversations-Lexikon. 4. opplag. Bind 1, Verlag des Bibliographischen Instituts, Leipzig/Wien 1885–1892, s. 737.