Kleberstein: Forskjell mellom sideversjoner

Kleberstein
Hovedmineral	talk, kloritt, dolomitt
Gruppe	metamorf
Tetthet i g/cm3	2,85
	Liste over bergarter

VisuellWikitekst

Siste sideversjon per 22. apr. 2025 kl. 05:31

Kleberstein er en metamorf bergart som hovedsakelig består av mineralet talk med varierende mengde kloritt og amfibol. Kleberstein er en myk bergart, og kan derfor lett skjæres i med kniv. En annen viktig egenskap ved kleberstein er at den er svært varmebestandig, den egner seg derfor svært godt til bruk i ovner o.l. Den reneste sorten kleberstein er dannet fra serpentin, de mer urene sortene er dannet av gabbroide bergarter. Fargen på kleberstein er grønnhvit til mørkegrønn ofte også med rustfargede felter.

I Norge er det forekomster av kleberstein i alle fylker.

Mange navn[rediger | rediger kilde]

Et gammelt navn på kleberstein var grjótstein, sammensatt av norrønt grjót («stein») og «-stein» med samme betydning, jfr «grjotsmed» om «steinhogger»;^[1] stedsnavnet Grjotrust på Bergensbanen som betyr «steinrydning»;^[2] og ordet «gryte» avledet av grjót,^[3] siden kleberstein var velegnet til kokekar.

I Aust-Agder ble det hentet kleber fra store steinbrudd, og de eldste lokale gravene med kleberkar er datert til rundt 850. Stedsnavnet Hesnes er avledet av Esjunes, der esja var et annet gammelt ord for kleberstein.^[4]

I moderne tid er det brukt betegnelser som «såpestein» og «fettstein» fordi innholdet av talk gjør steinen glatt og såpete å ta på.^[5] Andre navn på kleberstein har vært «mjukstein», «vekstein» og «grøtstein». «Grøtstein» er en forvanskning av «grjotstein».

Bruksområder[rediger | rediger kilde]

Fordi kleberstein er så myk og lett å forme, er den blitt mye brukt.

I førmoderne tid ble kleberstein brukt, spesielt til kokekar som er kjent fra yngre bronsealder og frem til slutten av førromersk jernalder. Karene forsvant trolig deretter i norsk materiale, og dukket ikke opp igjen før starten av vikingtiden (rundt 800 e.Kr.), da karproduksjon nærmest ble industriell. Karene var en viktig handelsvare for vikingene, og i en utgravning i den gamle vikingbyen York i England ble det funnet kokekar med kleber som kunne spores til bruddene på Bårstad på Lalm i Vågå kommune, takket være den spesielle sammensetningen av kleberen derfra. Kleberkar utkonkurrerte på den tid nesten helt den lokale keramikkproduksjonen i Norge. Kleberstein var en bedre investering, for et ødelagt kar av keramikk måtte kasseres, mens en sprukken klebersteinsbolle kunne repareres med jernkramper.^[6]

Kleberstein er fra forhistorisk tid og frem til 1800-tallet benyttet til koke- og forrådskar, spinnehjul, mortere, støpeformer, avlsteiner, smeltedigler, lodd og vekter til fiske eller vevstoler). Fiskesøkker ble også kalt «jarstein».^[7] Mange av disse produktene er trolig tilvirket som sekundære produkter av ødelagte kar.

Kleberstein er lett å bearbeide og ble utskåret på kunstferdig vis på gravminner, særlig i Gudbrandsdalen.^[8]

Kleberstein var også byggemateriale i mange norske steinkirker. Nidarosdomen, Stavanger domkirke, Utstein kloster, Moster gamle kirke og Mariakirken i Bergen har stort innslag av kleberstein.

I Gudbrandsdalen ble kleberstein benyttet som materiale i peiser og ildsteder, og på 1900-tallet en stor produksjon av ovner på grunn av steinens gode varmelagringsegenskaper. Kleberstein tåler sterk oppheting og er derfor velegnet til metallarbeid.

Nedlagte brudd[rediger | rediger kilde]

Mange steder er det spor etter førmoderne uttak av kleberstein i bergveggene. Blant annet på Vestlandet og Romerike har det blitt tatt ut kleberstein i store mengder. Kjente brudd på Romerike er Piggåsen i Lillestrøm kommune, Brennpåsan og i Kvevliåsen, Folvelsetra i Nes og i Setskog.^[9] Det ligger også et gammelt brudd på Flotmyr ved busstasjonen i Haugesund og et på Kvikneskogen i Tynset kommune. I Gudbrandsdalen har det blitt drevet brudd i nyere tid, men det er få funn fra jernalder.

Det er også påvist mange klebersteinsbrudd i Øyestad og Froland i Agder som har blitt utnyttet siden vikingtid. De største av disse ligger på Hisåsen, Sparsås, Horv, Gjennestad, Østre Vimme og Østre Myre. Produksjon av kleber-gryter startet her i vikingtiden, eller enda tidligere, og er noe av bakgrunnen for maktsenteret Fjære og Vikkilen.

Kleberstein til Nidarosdomen er brutt ved Øye og Klungen på Øysand i Melhus kommune og rett over kommunegrensa ved Huseby i Skaun kommune. Også her var de tidlig ute med produksjon av kleber-gryter. I middelalderen leverte bruddene stein til Nidarosdomen og mange andre kirker og klostre i Trondheimsregionen. Etter svartedauden stoppet nesten produksjonen fram til restaureringen av Nidarosdomen startet på 1800-tallet. I perioden 1869–96 ble det tatt ut mer enn 400 m³, men på 1900-tallet overtok bruddene ved Bjørnå i Mosjøen og Kvikne, som hadde kleber av bedre kvalitet enn de som ble brukt i middelalderen.^[10]

Et av Europas viktigste klebersteinsbrudd lå på Shetland, ved Cunningsburgh 24 km fra Jarlshof. Videre fantes klebersteinsbrudd på øyene Fetlar og Uist, samt andre steder på hovedøyen. Bruddene har ofte navn som Clebber eller Clibber, en forvanskning av norrønt kleberg som betød «vevtynge-stein». Klebersteinskar funnet på datidens britiske boplasser, som York og Dublin, stammer oftest fra Shetland. Dette må ha vært en viktig inntektskilde for øysamfunnet.^[11]

Norske klebersteinsbrudd[rediger | rediger kilde]

Idag har klebersteinen igjen blitt etterspurt til bruk i ovner og peiser. Det tas ut kleberstein to steder i Norge, i Målselv i Indre-Troms og Otta og Sel i Gudbrandsdalen. Kleberstein til Nidarosdomen blir idag tatt ut i Målselv. Klebersteinen som brytes på Otta, brukes til fremstilling av peiser og ovner. På midten av 1990-tallet ble omtrent 80 % av produksjonen eksportert, særlig til Tyskland.^[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

↑ «grjotsmed» i Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. [1] (hentet april 2025)
↑ «Grjotrust», kulturpunkt.org
↑ «gryte» i Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. [2] (hentet april 2025)
↑ Marianne Eldorhagen: «Tingvollkvinnens grav» (s. 26), kubenarendal.no
↑ Store norske leksikon (2005-07): «steatitt - bergart» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 11. april 2025 fra [3]
↑ Richard Hall: Vikingenes vide verden (s. 127), forlaget Krohn Johansen, Larvik 2008, ISBN 978-82-90528-59-6
↑ Dybdahl, Audun: «jarstein» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 11. april 2025 fra [4]
↑ Kåre Hosar: Gravminner av kleberstein i Gudbrandsdalen. FMF årbok 2014.
↑ "Vikingetids-industri i Blaker, Sørum og Fet". i «Indre Akershus Blad». 1961-10-12. s. 3.
↑ T. Heldal og P. Storemyr (1997). Geologisk undersøkelse og arkeologisk registrering av de middelalderske bruddene ved Øye, Klungen og Huseby i Sør-Trøndelag (PDF). NGU Rapport 97.149. ISSN 0800-3416.
↑ Richard Hall: Vikingenes vide verden (s. 127)
↑ NOU 1996: 11: Forslag til minerallov, punkt 5.4.5 Naturstein

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Arne Skjølsvold: Klebersteinindustrien i vikingtiden. 1961. Også trykt i Norveg 8.
Kirsti Krekling (red.): Det mjuke berget. Kleberstein i Gudbrandsdalen. 1995.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Liste over historiske klebersteinsbrudd
Årabrot klebersteinsbrudd
Klebersteinsbruddet i Sandbekkdalen
Arkeologiske klebersteins funn Universitetet i Tromsø
Klebersteinsbruddet i Kjelda ved Piggåsen i Fet
Klebersteinstyper i Mariakirkens byggverk^{[død lenke]}
Den myke steinen, artikkel om kleberstein og klebersteinsfunn i Norge, hos Norgeshistorie.no

Autoritetsdata

[1] «grjotsmed» i Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. [1] (hentet april 2025)

[2] «Grjotrust», kulturpunkt.org

[3] «gryte» i Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. [2] (hentet april 2025)

[4] Marianne Eldorhagen: «Tingvollkvinnens grav» (s. 26), kubenarendal.no

[5] Store norske leksikon (2005-07): «steatitt - bergart» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 11. april 2025 fra [3]

[6] Richard Hall: Vikingenes vide verden (s. 127), forlaget Krohn Johansen, Larvik 2008, ISBN 978-82-90528-59-6

[7] Dybdahl, Audun: «jarstein» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 11. april 2025 fra [4]

[8] Kåre Hosar: Gravminner av kleberstein i Gudbrandsdalen. FMF årbok 2014.

[9] "Vikingetids-industri i Blaker, Sørum og Fet". i «Indre Akershus Blad». 1961-10-12. s. 3.

[10] T. Heldal og P. Storemyr (1997). Geologisk undersøkelse og arkeologisk registrering av de middelalderske bruddene ved Øye, Klungen og Huseby i Sør-Trøndelag (PDF). NGU Rapport 97.149. ISSN 0800-3416.

[11] Richard Hall: Vikingenes vide verden (s. 127)

[12] NOU 1996: 11: Forslag til minerallov, punkt 5.4.5 Naturstein

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

@@ Linje 17: / Linje 17: @@
 == Mange navn ==
+Et gammelt navn på kleberstein var ''grjótstein'', sammensatt av [[norrønt]] ''grjót'' («stein») og «-stein» med samme betydning, jfr «grjotsmed» om «steinhogger»;<ref>«grjotsmed» i ''Det Norske Akademis ordbok.'' Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. [https://naob.no/ordbok/grjotsmed] (hentet april 2025)</ref> [[stedsnavn]]et Grjotrust på [[Bergensbanen]] som betyr «steinrydning»;<ref>[https://kulturpunkt.org/article/7935/ «Grjotrust», ''kulturpunkt.org]</ref> og ordet «[[gryte]]» avledet av ''grjót'',<ref>«gryte» i ''Det Norske Akademis ordbok''. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. [https://naob.no/ordbok/gryte] (hentet april 2025)</ref> siden kleberstein var velegnet til kokekar.
-Kleberstein har hatt mange ulike betegnelser. En vanlig betegnelse, som ikke brukes lenger, var ''grjótstein''. Ordet grjótstein er sammensatt av det gammelnorske ordet ''grjót'' og ordet ''stein''. Ordet ''gryte'' er avledet av grjót, siden den varmebestandige og lett formbare klebersteinen var det foretrukne materialet til [[vikingtid]]ens kokekar. Ordet grjót ble i norrøn tid særlig brukt på bergarter brukt i husgeråd, slik som kleberstein og [[skifer]]. ''Esja'' er en annen norrøn betegnelse på kleberstein.
+I [[Aust-Agder]] ble det hentet kleber fra store [[steinbrudd]], og de eldste lokale gravene med kleberkar er datert til rundt 850. Stedsnavnet Hesnes er avledet av Esjunes, der ''esja'' var et annet gammelt ord for kleberstein.<ref>[https://www.kubenarendal.no/media/851515/Aust-Agder-Arv-2022-04-ME-Tingvoll-kvinnens-grav.pdf Marianne Eldorhagen: «Tingvollkvinnens grav» (s. 26), ''kubenarendal.no]</ref>
-I moderne tid har betegnelsene ''fettstein'', ''mjukstein'', ''vekstein'' og ''grøtstein'' blitt benyttet istedenfor kleberstein. Den siste &ndash; grøtstein &ndash; er en moderne variant av grjotstein.
+I moderne tid er det brukt betegnelser som «såpestein» og «fettstein» fordi innholdet av talk gjør steinen glatt og såpete å ta på.<ref>''Store norske leksikon'' (2005-07): «steatitt - bergart» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 11. april 2025 fra [https://snl.no/steatitt_-_bergart]</ref> Andre navn på kleberstein har vært «mjukstein», «vekstein» og «grøtstein». «Grøtstein» er en forvanskning av «grjotstein».
-Som alle disse ulike betegnelsene på kleberstein viser, har bergarten noen særegne egenskaper. Noen av betegnelsene viser til hvordan overflaten til bergarten kjennes når man tar på den, nemlig «fettete», «glatt» eller «såpete». Dette skyldes at hovedbestandelen i kleberstein er mineralet [[talk]].
 == Bruksområder ==
@@ Linje 29: / Linje 29: @@
 Fordi kleberstein er så myk og lett å forme, er den blitt mye brukt.
-I førmoderne tid har kleberstein blitt benyttet til ulike former for husgeråd. Kar av kleber er kjent fra yngre [[bronsealder]] og frem til slutten av førromersk [[jernalder]]. Karene forsvinner trolig deretter i norsk materiale og dukker ikke opp igjen før inngangen til [[vikingtid]] (rundt 800 e.Kr), da karproduksjon nærmest kan karakteriseres som masseproduksjon. Karene var en viktig handelsvare for vikingene, og i en utgraving i den gamle vikingbyen [[York]] i England har man funnet kokekar hvor man kunne spore kleberen tilbake til bruddene på Bårstad som ligger på [[Lalm]] i [[Vågå]] kommune på grunn av den spesielle sammensetningen av kleberen der. Kar av kleber utkonkurrerer nesten helt den lokale [[keramikk]]produksjonen i Norge i denne perioden. Kleberstein var en bedre investering, for et ødelagt keramikk-kar måtte kastes, men en sprukken klebersteinsbolle kunne repareres med [[jern]]kramper.<ref>Richard Hall: ''Vikingenes vide verden'' (s. 127), forlaget Krohn Johansen, Larvik 2008, ISBN 978-82-90528-59-6</ref>
+I førmoderne tid ble kleberstein brukt, spesielt til kokekar som er kjent fra yngre [[bronsealder]] og frem til slutten av førromersk [[jernalder]]. Karene forsvant trolig deretter i norsk materiale, og dukket ikke opp igjen før starten av [[vikingtid]]en (rundt 800 e.Kr.), da karproduksjon nærmest ble [[industri]]ell. Karene var en viktig handelsvare for vikingene, og i en [[utgravning]] i den gamle vikingbyen [[York]] i England ble det funnet kokekar med kleber som kunne spores til bruddene på Bårstad på [[Lalm]] i [[Vågå]] kommune, takket være den spesielle sammensetningen av kleberen derfra. Kleberkar utkonkurrerte på den tid nesten helt den lokale [[keramikk]]produksjonen i Norge. Kleberstein var en bedre investering, for et ødelagt kar av keramikk måtte kasseres, mens en sprukken klebersteinsbolle kunne repareres med [[jern]]kramper.<ref>Richard Hall: ''Vikingenes vide verden'' (s. 127), forlaget Krohn Johansen, Larvik 2008, ISBN 978-82-90528-59-6</ref>
-Kleberstein ble benyttet i tilvirkning av koke- og forrådskar, [[spinnehjul]], mortere, støpeformer, avlsteiner, smeltedigler og ulike former for lodd og vekter (til fiske eller tekstilarbeide), fra forhistorien og frem til [[1800-tallet]]. Fiskesøkker ble også kalt [[jarstein]]. Mange av disse produktene har trolig blitt tilvirket som sekundære produkter av ødelagte kar.
+Kleberstein er fra forhistorisk tid og frem til [[1800-tallet]] benyttet til koke- og forrådskar, [[spinnehjul]], mortere, støpeformer, avlsteiner, smeltedigler, lodd og vekter til [[fiske]] eller [[vevstol]]er). Fiskesøkker ble også kalt «jarstein».<ref>Dybdahl, Audun: «jarstein» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 11. april 2025 fra [https://snl.no/jarstein]</ref> Mange av disse produktene er trolig tilvirket som sekundære produkter av ødelagte kar.
-Kleberstein er lett å bearbeide og ble utskåret på kunstferdig vis på [[gravminner]], særlig i [[Gudbrandsdalen]].<ref> [https://www.nb.no/items/b557c889b4afb6f8ecf7eaabae031b78?page=63&searchText=Kirkeg%C3%A5rden%20-%20et%20levende%20kulturminne%E2%80%9D Kåre Hosar: Gravminner av kleberstein i Gudbrandsdalen. FMF årbok 2014.]</ref>
+Kleberstein er lett å bearbeide og ble utskåret på kunstferdig vis på [[gravminner]], særlig i [[Gudbrandsdalen]].<ref> [https://www.nb.no/items/b557c889b4afb6f8ecf7eaabae031b78?page=63&searchText=Kirkeg%C3%A5rden%20-%20et%20levende%20kulturminne%E2%80%9D Kåre Hosar: ''Gravminner av kleberstein i Gudbrandsdalen. FMF årbok'' 2014.]</ref>
-Andre viktige bruksområder har vært som byggemateriale i mange av de norske steinkirkene. Blant annet er [[Nidarosdomen]] bygd i kleberstein. [[Stavanger domkirke]], [[Utstein kloster]], [[Moster gamle kirke]] og [[Mariakirken i Bergen]] er også eksempler på byggverk med stort innslag av kleberstein.
+Kleberstein var også byggemateriale i mange norske steinkirker. [[Nidarosdomen]], [[Stavanger domkirke]], [[Utstein kloster]], [[Moster gamle kirke]] og [[Mariakirken i Bergen]] har stort innslag av kleberstein.
-I Gudbrandsdalen ble kleberstein benyttet som materiale i peiser og ildsteder. På 1900-tallet har man også hatt en stor produksjon av ovner på grunn av steinens gode varmelagringsegenskaper. Siden kleberstein tåler sterk oppheting, har den vært et gunstig materiale mht metallarbeide.
+I Gudbrandsdalen ble kleberstein benyttet som materiale i peiser og [[ildsted]]er, og på 1900-tallet en stor produksjon av ovner på grunn av steinens gode varmelagringsegenskaper. Kleberstein tåler sterk oppheting og er derfor velegnet til metallarbeid.
 == Nedlagte brudd ==