Tormod Torfæus: Forskjell mellom sideversjoner

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Wikisida (diskusjon | bidrag)
Byråkrater, Grensesnittadministratorer, Administratorer
790 redigeringer
 
m Én sideversjon ble importert
 
(Ingen forskjell)

Siste sideversjon per 11. mar. 2026 kl. 12:39

Tormod Torfæus

Tormod Torfæus[lower-alpha 1] (1636–1719) var en islandsk-norsk historiker som levde store deler av sitt voksne liv på Karmøy, og døde også der, 83 år gammel. Med tittelen antiqvarius regius[1] («kongelig historiograf») i kongedømmet Danmark-Norge gjorde han mye for å berge manuskripter fra middelalderen, og oversatte flere gamle islandske tekster til dansk. Mest kjent er Historia Vinlandiœ Antiquœ (1705); Grœnlandia Antiqua (1706); og Historia Rerum Norvegicarum (1711), den første omfattende presentasjon av norsk historie siden Snorres Heimskringla på 1200-tallet.

Historia Rerum Norvegicarum som Holberg kalte «en av de prægtigste og anseeligste Historier, som nogen Tiid er kommen for Lyset»,[2] ble utgitt i fire bind, det største verk på latin som er skapt i Skandinavia. Ingen har før eller senere forfattet noe lignende for et lærd, utenlandsk publikum.[3]

Liv

Oppvekst og utdannelse

Tormod Torfæus ble født 27. mai 1636 på Engey som sønn av Tordis Bergsveinsdatter og sysselmannen Torve Erlandsen (død i 1665). Erlandsen var velstående og førte etter islandsk målestokk en «prektig husholdning». Kort tid etter at Torfæus var født, flyttet familien til Stafnes, som lå der lufthavnen Keflavik ligger i dag, og der det siden 1925 har stått et fyrtårn.[4] Ifølge overleveringen skal det ha vært et rettersted.[5] Da Torfæus vokste opp, var dette en levende handelsplass.[6]

Torfæus' far som hadde et noe frynsete rykte, lot begge sønnene studere. Torfæus var yngst og hadde huslærer til han som 11-åring i 1647 ble sendt latinskolen på Skálholt. Han gjorde det bra, og i 1654 dro han 18 år gammel til Københavns universitet, dit han kom på slutten av året etter en omvei rundt Amsterdam. Først i juni 1655 ble han immatrikulert, og i mai 1657 fikk han embedseksamen i teologi og rett til å preke offentlig, men ingen tilleggsutdanning som ville gitt ham mulighet til å søke en stilling som prest.[7]

Virke

Torfæus dro hjem til Island og overvintret hos foreldrene sine. Sommeren 1658 reiste han ut igjen, men da han hørte at det brøt ut nok en krig mellom Danmark og Sverige, fant skipperen det klokest å holde seg unna København, og skipet la i stedet til i Kristiansand, Torfæus' første møte med Norge. Han ble værende i småbyen til mars 1659 da han prøvde å reise videre; men dette skipet ble brakt opp av en svensk kaper, og han ble værende en stund i Jylland, spesielt i Ålborg, og kom seg først til København i juli samme året. Der hadde kong Frederik III fått en avsatt prest, Thord eller Thorarin Eiriksson,[8] til å oversette noen islandske håndskrifter, men Eiriksson – som etterlot seg en avhandling på latin om Halvdan Svarte – døde kort etter Torfæus' ankomst. Kongens jegermester Diepholt og Islands befalingsmann Henrik Bjelke var trolig de som anbefalte Torfæus til oppgaven. Våren 1660 gikk dette i orden, og midt i dyrtid, krig og nød oppnådde Torfæus en årslønn på 300 riksdaler og gratis losji på slottet. Kongen fulgte opp arbeidet hans med stor interesse, men det er tvilsomt om det er noe hold i Suhms mye senere anekdote om at det var Torfæus som utvirket at kronprinsen kom til å lære seg dansk. (Hoffet var tyskspråklig.) En del af oversettelsen hans av Snorres Edda ble trykt av Resen i 1665, og senere samlet Jonas Ramus med støtte i Torfæus' arbeider sin bok på latin om «det hedenske Norge». I håp om å finne ytterligere materiale, reiste Torfæus sammen med Henrik Bjelke til Island i 1662, besøkte biskopene i Skálholt og Hólar og tok stoffet med seg tilbake til København, der han fullførte Series dynastarum et regum Daniae som først ble utgitt i 1702. Det vakte stor oppsikt at han presenterte en kongerekke som så helt annerledes ut enn Saxos.[9]

Torfæus fikk sine fiender, og mistet stillingen sin, uten at årsaken er kjent. I stedet ga kongen ham 10. juli 1664 post som «kammererer» (dvs. stiftamtskriver i Stavanger stift. Her fikk også en del bryderi med fogder og annen norsk øvrighet, trolig bidro hans hissige lynne også til dette. I Kristiansand fant han seg ikke til rette, ikke tjente han noe videre heller. Men 9. juli 1665 giftet han seg til penger, da enken Anna Stangeland fra Kopervik ga ham sitt ja. Hun kom opprinnelig fra Stavanger og var bemidlet etter sine to ekteskaper, sist med forvalteren på Utstein klostergods, Iver Nilsen eller Ivar Nilsson Lem, bror av Holbergs morfar.[10] Anna førte også med seg gården Stangeland ved Avaldsnes på Karmøy. Hun var 16 år eldre enn Torfæus, men de levde godt sammen i 30 år. Etter hennes død giftet han seg i 1709 med sin husholderske Anne Hansdatter Gammel,[11] datter av rådmannen i Stavanger.[12] Begge ekteskapene var barnløse.

Drapet på Samsø

Torfæus kom hjem til Stangeland i 1668 for å gjenoppta arbeidet med et Corpus historicum. En utrykt oversettelse av lovboken Grågås stammer fra denne tiden. Men da Frederik 3. døde, ble oppdraget ikke forlenget; for den neste på tronen, Christian 5., delte ikke sin fars interesse for kultur. De neste årene satt Torfæus på Stangeland, med sine egne ord som «en annen bonde». I 1671 dro han til Island for å ordne med arven etter sin bror som døde året før. Høsten 1671 satte han kurs mot København via Amsterdam. Det blåste opp underveis, og skipet forliste ved Skagen; men alle om bord ble reddet, og Torfæus og hans følge reiste videre over land,[13] til de fikk plass på en båt fra Århus til Sjælland. Nok en gang blåste det opp til storm. Etter å ha drevet rundt i to døgn uten mat og drikke, så ikke skipperen annen utvei enn å søke nødhavn i Stavnsfjorden[14] på Samsø, der følget på fire personer fikk losji, mat og øl før de utkjørte gikk og la seg.[15]

Stavnsfjorden sett fra Langøre, Samsøs viktigste havn.

Dette var tirsdag 28. november 1671.[16] Men brått kom nok en islending, Sigurd Asgeirsson, brasende inn i kammeret der Torfæus lå, med kurs mot sengen hans. Verten Hans Holbech kom også og ba partene ta det med ro. I stedet kom Sigurd tilbake, og Torfæus ba husets frue om å få bytte rom. Det fikk han, og la seg for tredje gang. Men heller ikke nå fikk han nattero - vertinnen gikk fortsatt inn og ut. Til sist spurte Torfæus: «Hvorfor åpner du støtt den døren – vil du føre ulykke på meg?» Igjen ble døren revet opp. Torfæus sprang til bordet med kården, grep den og stakk personen som kom stormende inn. Så viste det seg å være verten Holbech - som døde.[17]

For drapet på Samsø måtte Torfæus bøte 100 rigsdaler til Helligåndskirken i København.

Torfæus ble arrestert, og underretten dømte ham til døden; men Viborg landsrett mistenkte at Holbech hadde hatt onde hensikter, ettersom han hadde rykte på seg for å sysle med svartekunst. Ifølge Viborg landsrett hadde Torfæus ikke tenkt å drepe Holbech, men tok ham for å være Sigurd Asgeirsson som kom tilbake. Retten noterte seg også to kniver funnet ved Torfæus' natteleie. Den ene tilhørte Holbech, som retten antok hadde alliert seg med Sigurd. Den andre kniven var ukjent. Fordi Holbech braste inn i Torfæus' kammer, forstod retten hvorfor Torfæus opplevde seg så truet at han ikke torde annet enn å forsvare seg. Torfæus søkte Christian 5. om benådning, og nordmannen Jørgen Bjelke som da var amtmann i Kalundborg, og dermed også på Samsø, bekreftet at Torfæus hadde handlet i nødverge. Bjelke kritiserte også Samsøs øvrighet for å ha unnlatt å etterforske saken ordentlig, slik han mente landsdommerne i Viborg hadde gjort. Han ba om at Torfæus ble satt fri. I stedet ba kongen høyesterett om en vurdering. Torfæus’ biograf, Jon Erichsen, skrev i 1788 at dette var et heldig trekk av Christian 5., for ellers hadde ettertiden neppe fått norgeshistorien fra 1711, og grunnleggende kunnskap om Norges historie gått tapt for alltid.[18]

Høyesterett avviste at Torfæus hadde handlet i nødverge, men mente at «en Person ved Navn Thormund (!) Thorfveson» ikke hadde animum occidendi (til hensikt å drepe), og dermed burde slippe med offentlig skriftemål, samt en bot på 100 rigsdaler til Helligåndskirken i København. Han fremførte skriftemålet i Christians kirke i Christianshavn i 1673, og var i audiens hos kongen, som visste at Torfæus hadde vært høyt verdsatt av hans far, Frederik 3. Christian 5. kjente derfor Torfæus fra sin oppvekst. Nå skal han ha sagt til ham: «De er så morderisk.» Til dette skal Torfæus ha svart: «Jeg har alltid foretrukket å drepe, heller enn å la dem drepe meg.»[19] Men hele livet hang en sølvkårde på stueveggen hans, og sa: «Når jeg ser den, husker jeg min synd. Ellers var jeg ikke kommet tilbake til Norge…»[20]

Vennen Arni Magnusson kjente godt til saken, men skrev diskret at senhøsten «1671 kom Thormod Torvesen i fortræd paa Samsøe». Magnussons medhjelper Jón Ólafsson (1705–79) skrev rundt 1758 at dokumenter om drapssaken fantes i Magnussons bibliotek da det ble plassert på loftet i Trinitatiskirken noen år etter Københavns brann i 1728; men ble senere tilintetgjort – av Ólafsson selv og professor Hans Gram.[21]

Forsvarer i hekseprosess

I 1680–1681 utmerket Torfæus seg som forsvarsadvokat i en av Norges siste hekseprosesser, der Tyri eller Turid Johannesdatter[22] Litlasund stod tiltalt for å ha kastet sykdom på soldat Eilert Tolleivsen Grønhaugs barn. Torfæus fikk henne endelig frikjent i Stavanger rådstue 26. september 1681.[23] Tyri Johannesdatter reiste selv saken for å renvaske seg, noe som var helt uvanlig, men viser hvor sosialt tyngende et trolldomsrykte var. 29. mars 1680 ble det holdt fjerdingsting for Karmsund på Nora Velde i Avaldsnes. Tyri forklarte at anklagene skadet hennes «erlige Nafn och Røgte» og førte til «største Vanære och Foragt». Eilert tilstod å ha sagt til sin svigersønn at Tyri var en trollkone. Han mente å ha flere vitner på dette, og hadde angivelig selv sett et rart dyr komme ut døren hos Tyris sønm og gå inn til moren hans. Eilert Grønhaugs anklager kunne ført til dødsstraff om de ble trodd.[24]

5. juli 1680 var det igjen fjerdingsting for Karmsund, nå på Stangeland. Flere vitner stilte. Johannes drev vertshus i Kronå (kjent som «Haugesunds vugge»[25]) og fortalte at Kristoffer Simonsen Litlasund var falt om etter å ha drukket øl. Da han kom til seg selv, skal han ha sagt at det var andre gangen at «trollpukla» grep ham. Skjedde det igjen, fryktet han ikke å bli eldre enn dem som hadde bodd på Litlasund før. Marit Klausdatter Grønningen var søster til Kari Klausdatter, enke etter Tyris sønn Hans Ingebretsen Litlasund. På sitt dødsleie skulle Kari ha betrodd sin søster at hun ble syk etter at svigermoren la hånd på henne. Angivelig hadde hun ikke reist anklage av hensyn til Tyris barn. Den samme historien hadde Karis andre søstre – Anne Klausdatter Bø, Berit Klausdatter Utvik og Magdalene Klausdatter Torvastad – samt en tjenestepike hørt. Nå ble det oppstuss i tingstuen. Anna Ingebretsdatter Gunnarshaug kalte Eilert en skjelm og rusket ham. Sakefallsforpakter Peder Lauritsen ba de fremmøtte si hva de nå hadde å si om Tyri. Tolv menn fra Avaldsnes skipreide oppga at så lenge de mintes, var Tyri og moren hennes kjent for trolldom. Tretten menn fra Skåre skipreide uttrykte seg tilsvarende. Det eneste vitnet som forsvarte Tyri, var svigersønnen hennes, Johannes Bentsen Stange. Han la frem erklæringer fra presten og naboer på Litlasund om at hans svigermor var rettsindig og oppførte seg ordentlig. 16. november kom saken opp igjen på Avaldsnes skipreides tingsted på Nora Velde. Stange var stevnet for å ha snakket nedsettende om dem som vitnet mot svigermoren hans. Stange innrømmet det og godtok en bøte på seks rigsdaler. Han gav hver av dem hånden og ba om tilgivelse. Kari Klausdatters fire søstre fikk også en unnskyldning, og Stange erklærte at han bare visste godt om dem. Han var også dømt til å gi en tønne korn til de fattige. Anna Ingebretsdatter var stevnet for å ha kalt Eilert Grønhaug «en skjelm». Anna begrunnet sitt utsagn med at Eilert hadde beskyldt mor hennes for trolldom. Hun slapp da å bli dømt, men det ble klart at saken kunne ende med at Tyri faktisk ble dømt. Hun skrev da til amtmann Ludvig Rosenkrantz med bønn om å få en dyktig forsvarer. Amtmannen ba fogden Niels Kristiansen finne en pålitelig mann, og dermed ble Torfæus bedt om å påta seg oppgaven.[26]

Torfæus stilte på ekstraordinært rettsmøte på Litlasund i Skåre, og gikk hardt ut mot anklagene, som han kalte ren sladder. Torfæus ville ha Eilert Grønhaug straffet og idømt saksomkostninger. Når det gjaldt vitnemålet fra Kari Klausdatter og familien, hevdet han at en eiendomstvist gjorde vitnene inhabile. Kari og mannen hennes hadde villet overta hele Litlasund, men Tyri motsatte seg. Kristoffer Litlasunds utsagn på vertshuset regnet Torfæus som fyllevrøvl, og «trollpukla» passet dårlig på Tyri. Torfæus viste til erklæringer tidligere avgitt ved Torvastad kirkegård fra tolv menn, som bare hadde godt å si om henne som nabo. Men tjenestepiken Anna Olsdatter satte frem med nye anklager, og Eilert Grønhaug var ikke i tvil om at Tyri hadde forgjort barna hans. Et nytt rettsmøte ble avtalt på Litlasund 16. september, der Eilerts kone Åsa Paulsdatter fortalte at hun havde kjøpt smør av Tyri. Da fikk hun mindre enn hun hadde betalt for, og i spisekammeret dukket det opp rotter som ikke ville spise av smøret. Rottene hadde også bitt Åsa som fikk et arr på halsen. Rotter var det bare hos dem, og de pep ikke som andre rotter, men som padder, valper, ravner og katter. Dem ene forsvant ikke før den hadde bitt henne i foten. 26. september falt det endelig dom. Torfæus tilbakeviste alle anklagene ved å henvise til de vitneutsagn som talte til hennes og morens fordel. Eilert soldat krevde at Tyri skulle avlegge vannprøve, dvs. kastes i vannet med hender og føtter bundet. Sank hun, beviste hun sin uskyld. Men retten lot Tyri slippe vannprøven og fant hende uskyldig. Eilert soldat slapp likevel dom for falsk anklage, for en sak mot en soldat måtte føres i krigsretten.[27]

Historiker

Som kongelig historiker av Danmark-Norge var Tormod Torfæus opprinnelige oppdrag å skrive historien om det norske riket. Dette ble også hans livsverk, fullført i 1711. Underveis i arbeidet skrev også Torfæus flere mindre verker, blant annet om de norske bilandene Grønland, Orknøyene og Færøyene. I tillegg til dette skrev han også et verk om de danske konger og dynastienes rekkefølge (1702), og om det gamle Vinland (1705).

Torfæus tenkte på Sør-Amerikas [[[gull]] som ikke kom Norden til gode.

Han bidro også med noen juridiske kommentarer til Christian IVs Norske Lov, kanskje i forbindelse med forarbeidet til Christian Vs Norske Lov.[28]

Til Obersecretair Ditlev Vibe skrev han om «de danske Kongers ret til Canada, som dens første Opfindere [dvs. oppdagere]». I nordlige trakter var grensene den gang uklare, og Torfæus ergret seg over tapte muligheter: «Naar min Vinlandia kommer for Dagen, skal man see, hva Forseelse her er skeet; thi det, de Franske, Hollandske og Engelske, og tildeels de Spanske, have nu i Nordamerika, og mueligen Guldklumperne i Peru kunde vi længe siden havt, førend Christopher Columbus var til.»[29]

I likhet med andre historikere fra renessansen og opplysningstiden var Torfæus farget av periodens historiesyn og en skriftlig tradisjon svært annerledes enn den moderne. Dette gjenspeiles i Historia Rerum Norvegicarum, som i moderne tid fremstår fantasifullt med innslag av kjemper, samisk trolldom og demoner som del av norgeshistorien.[30] Om en derimot vurderer Torfæus' verk på samtidens premisser, er både han og norgeshistorien et eksempel på tradisjonene, forestillingene og fantasiene i tidlig moderne historietradisjon. Professor ved UiO, Erling Sandmo, har skrevet om Torfæus' samtid:

«På Torfæus' tid var sjangeren preget av en vedvarende forpliktelse overfor Bibelen, en iherdig opptatthet av språk og etymologi, en generell, «antikvarisk» interesse for alt som står igjen som levninger etter fortiden, en grunnleggende universell orientering, en overskridende interesse både for det vi ville kalle natur, og det vi ville kalle kultur, og endelig av en sterk filologisk forpliktelse overfor tekster, både de historiske kildene og andre historiske fremstillinger av fortiden.[...] Hos Torfæus finnes alt i stort format, han er et helt kompendium av sin tids historiske tenkning – noe som igjen er typisk for den tidens historikere.»[31]

Torfæus viktigste arbeid for ettertiden var som antikvar. Tidlig i sin karriere jobbet han som kongelig oversetter av islandske manuskripter, og han både samlet og oversatte mange gamle tekster fra norrøn middelalder. Mesteparten av disse tekstene var det vi i dag kategoriserer som islandsk sagalitteratur. Flere kjente manuskripter fra middelalderen har fått sine navn fra Torfæus' beskrivelser, for eksempel Fagrskinna og Morkinskinna («den fagre skinnboka» og «boka med morkent skinn»). Disse manuskriptene ble senere brukt av Torfæus som kilder til flere av hans historiske verker, så han var tidlig ute med å sette de norrøne sagaene i en større historisk sammenheng. Torfæus var allikevel ikke alene om metoden. Andre skandinaviske historikere benyttet også norrøne manuskripter med ulike motiver og resultater, eksempelvis de svenske historikerne Johannes Messenius (1579–1636) og Olaus Rudbeck (1630–1702).

Torfæus' virke som historiker må også ses i sammenheng med den danske og svenske rivaliseringen i perioden. At denne rivaliseringen tok svært konkret form i historieskrivingen, kommer frem i brevveksling fra 1689 mellom Torfæus og hans islandske kollega og brevvenn Arni Magnusson. I brevet advarer Magnusson mot svenske agenter som forsøkte å samle gamle manuskripter i Norge, og ba Torfæus om å passe på. Torfæus svarte at han fryktet et svensk overfall ved en ny nordisk krig, og at han ikke turte å oppbevare for mange av den danske kongens bøker hos seg selv.[32] Rivaliseringen med Sverige er en mulig forklaring på hvorfor den danske kongemakten var villig til å finansiere en historie for det samme norske riket som de 100 år tidligere hadde integrert i sitt eget. En annen mulig forklaring er at den danske kongen ønsket å heve statusen til det norske lydriket, i sammenheng med kongens stadige maktkamp med dansk adel.

Torfæus' samarbeid med Magnusson er kjent fra deres mangeårige brevveksling, oversatt og utgitt av Kristian Kålund i 1916.

Bibliografi

  • Commentatio historica de rebus gestis Færeyensium seu Faröensium (1695). «Historien om Færøyene og innbyggernes bedrifter».
  • Orcades, seu Rerum Orcadensium historiae (1697). «Om Orknøyenes historie».
  • Series dynastarum et regum Daniae (1702). «Rekkefølgen av de danske monarker og dynastier».
  • Historia Vinlandiae antiqvae (1705). «Historien om det gamle Vinland».
  • Historia Hrolfi Krakii (1705). «Historien om Rolf Krake».
  • Gronlandia antiqva, seu Veteris Gronlandiae descriptio (1706). «Beskrivelse av det gamle Grønland».
  • Historia Rerum Norvegicarum (1711) «Norges historie».
Minnestøtte over Torfæus i marmor fra Gjellebæk, utført av Johannes Wiedewelt og oppsatt 1778 i Mindelunden ved Jægerspris slott på Sjælland.

Ettermæle

Tormod Torfæus' antikvariske arbeid med de gamle islandske manuskriptene gjorde tekstene tilgjengelig for en bredere allmennhet, danske og nordmenn foruten lesere i det øvrige Europa. Det som ble skrevet om norsk historie i de neste hundre år, var stort sett basert på Torfæus’ arbeid. Hans rykte dalte senere i hundreårene etter hans død da historiefaget endret seg. I sin oversettelse av Torfæus' brevveksling med Árni Magnússon i 1916 skrev Kristian Kålund om Torfæus' manglende kildekritikk: «Hans kritik var lidet udviklet, og han delte tidens overtro; varsler og drømme havde betydning for ham, så vel som horoskopberegning til bestemmelse af skæbnen.»[32]

Torfæus kan i dag regnes både som en pionér og som en «godtroenhetens apostel».[31] Hans historiske arbeid kan anerkjennes, ikke som en moderne kildekritiker forut for sin tid, men som nettopp en typisk historieforfatter av sin egen samtid. Professor Jon Gunnar Jørgensen ved UiO skriver: «Torfæus var ikke forut for sin tid, han var tidstypisk, og han var stor i sin tid. En kan ikke klandre noen for ikke å være forut for sin tid. [...] Om Torfæus ikke lenger nyter tillit som historiker, har han verdi som forteller og fortjener en plass i litteraturhistorien.»[33]

Torfæus skrev alle sine verker på latin, og dette har utvilsomt gjort forfatterskapet hans mindre tilgjengelig for ettertiden. Sakte, men sikkert har de ulike verkene kommet ut i oversatte utgaver, og i dag er de fleste av bøkene hans tilgjengelig på moderne språk. I 1866 ble hans Rerum Orcadensium historiae («Orknøyenes historie») utgitt på engelsk, oversatt av den da avdøde engelske poeten Alexander Pope. I 1927 ble en dansk oversettelse av Gronlandia antiqva («Det gamle Grønland») utgitt av Oslo etnografiske museum. Denne versjonen var oversatt av Torfæus selv, men virker ikke å ha vært tidligere utgitt. I 2004 ble Historia Vinlandiae antiqvae («Historien om det gamle Vinland») oversatt til norsk av Egil Kraggerud og utgitt av Torfæus-stiftelsen. Den samme stiftelsen jobbet også med oversettelsen av Torfæus' hovedverk Historia rerum Norvegicarum til norsk. Denne utgaven ble overrakt kong Harald som en gave fra Universitetet i Stavanger ved en høytidelighet den 17. januar 2005. Den 8. april 2008 ble de første tre bindene av Tormod Torfæus, Norges Historie utgitt. Det syvende og siste bindet i serien ble fullført og utgitt i 2014.

I Mindelunden ved Jægerspris slott på Sjælland, står en minnestøtte i marmor over Torfæus.

Fotnoter

  1. ↑ islandsk: Þormóður Torfason

Referanser

  1. ↑ Modern Icelandic Literature (s. 81)
  2. ↑ «Tormod Torfæus», deichman.no
  3. ↑ Titlestad, Torgrim: «Tormod Torfæus» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 18. desember 2025 fra [1]
  4. ↑ The Picturesque Lighthouse at Stafnes Iceland
  5. ↑ Retterstedet på Stafnes, visitreykjanes.is
  6. ↑ Hans-Jørgen Walling Weihe: Vulkantiden og historikeren Tormod Torfæus (s. 66), forlaget Hertervig akademisk, ISBN 978-82-8217-218-9
  7. ↑ Titlestad, Torgrim: «Tormod Torfæus» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 9. desember 2024 fra [2]
  8. ↑ Frederik IIIs resolution om en klædning til den islandske præst Thord eller Thorarin Eriksson
  9. ↑ «Thormod Torfæus», Dansk biografisk leksikon, heimskringla.no
  10. ↑ «Thormod Torfæus», Dansk biografisk leksikon, heimskringla.no
  11. ↑ «Tormod Torfæus», avaldnes.info
  12. ↑ «Anne Hansdatter Gammel», servanhomme.com
  13. ↑ «Kården som reddet Norges historie», sagabok.no 20. november 2014, hentet fra Wayback Machine
  14. ↑ Hans-Jørgen Walling Weihe: Vulkantiden og historikeren Tormod Torfæus (s. 192) Nasjonalbiblioteket
  15. ↑ «Kården som reddet Norges historie», sagabok.no, hentet fra Wayback Machine
  16. ↑ Már Jónsson: Drapsmannen Þormóður Torfason (s. 25)
  17. ↑ «Kården som reddet Norges historie», sagabok.no, hentet fra Wayback Machine
  18. ↑ «Kården som reddet Norges historie», sagabok.no, hentet fra Wayback Machine
  19. ↑ Tormod Torfæus: Norges historie (s. 15)
  20. ↑ «Kården som reddet Norges historie», sagabok.no, hentet fra Wayback Machine
  21. ↑ Már Jónsson: Drapsmannen Þormóður Torfason (s. 26)
  22. ↑ «Anene til Turid Johannesdatter»
  23. ↑ Karmøys historie bd.3, s. 222–224
  24. ↑ Hans-Jørgen Walling Weihe: Vulkantiden og historikeren Tormod Torfæus (s. 175) Nasjonalbiblioteket
  25. ↑ «Kronå, Haugesund»
  26. ↑ Hans-Jørgen Walling Weihe: Vulkantiden og historikeren Tormod Torfæus (s. 175-76) Nasjonalbiblioteket
  27. ↑ Hans-Jørgen Walling Weihe: Vulkantiden og historikeren Tormod Torfæus (s. 176) Nasjonalbiblioteket
  28. ↑ «Thormod Torfæus' biografi», heimskringla.no
  29. ↑ Hans-Jørgen Walling Weihe: Vulkantiden og historikeren Tormod Torfæus (s. 31), Nasjonalbiblioteket
  30. ↑ Torfæus, Tormod (2008). Norges Historie Bind 1. Eide Forlag. ISBN 9788251407168. 
  31. ↑ 31,0 31,1 Sandmo, Erling. «Hvor norske er norgeshistoriene?». Prosa.no. Besøkt 1. juni 2015. 
  32. ↑ 32,0 32,1 Kålund, Kristian (1916). Brevveksling med Torfæus. København: Gyldendal. 
  33. ↑ Jørgensen, Jon Gunnar (2008). «Tormod Torfæus og det fantastiske i sagalitteraturen». Idunn.no. Besøkt 1. juni 2015. 

Eksterne lenker

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Tormod_Torfæus&oldid=96935»