Helgelandsk: Forskjell mellom sideversjoner
(Fjerna ekstra ord som gjorde betydninga omvendt det som var meint) |
(Ingen forskjell)
|
Sideversjonen fra 17. feb. 2023 kl. 18:56
Helgelandsk er målføret på Helgeland, den sørlige delen av Nordland (sør for Saltfjellet). Helgelandsk er en av tre hoveddialekter i nordnorsk, de to andre er nordlandsk (Nordland nord for Saltfjellet) og Troms-mål (Troms og Finnmark). Helgelandsk regnes sammen med andre nordnorske dialekter til vestnorsk.[1]
Helgelandsk kjennetegnes ved apokope i verb, men ikke i substantiver. Svake hannkjønnsord ender på -e (hane), mens svake hunkjønnsord ender på -a (visa) eller -æ (visæ). I Vefsn har infinitiv endelsen -ä. Helgelandsk har tykk l både av eldre l og av rð.[1]
Helgelandsk deles inn i tre grupper:
- Brønnøy-dialekt i sør (ikke i Bindal der det hovedsakelig tales namdalsmål[2])
- Vefsn-dialekt i midten[1][2]
- Nord-Helgelandsk i Rana og distriktene utenfor[1] (Christiansen nevne her Nesna som egen dialektgruppe[2])
I de to første finnes det rester av dativ, som har vært bevart opp til vår tid. De to siste har delvis -ä i stedet for -a i ordendelser (ei grytä, å kastä, fleire båtä, fortid kastä). Over en stor del av Sør-Helgeland har p t k og b d g etter lang vokal falt sammen i en halvstemt mellomlyd, f.eks. i ord som mat, gap og tak.
På 1970-tallet fantes fortsatt i dativ i de to sørligste områdene, men var da i ferde med å forsvinne.[1]
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 "Oss sei oss, oss". Oslo: NRK - Skoleradioen. 1973.
- ↑ 2,0 2,1 2,2 Christiansen, Hallfried (1973). Ranværsdialekten - Frå norsk målføregransking. Oslo: Universitetsforlaget.