Pjotr Kapitsa

Pyotr Leonidovich Kapitsa
Pjotr Kapitsa (till venstre) og Nikolaj Semjonov. Maleri av Boris Kustodijev, 1921
Født		8. juli 1894 Kronstadt i Det russiske keiserdømmet
Død		8. april 1984 (89 år)
Utmerkelser		Nobelprisen i fysikk (1978)
Fagfelt		Fysikk
Kjent for		Superfluid

Nobelprisen i fysikk 1978

Pjotr Leonidovitch Kapitsa (russisk: Пётр Леонидович Капица; født 26. juni^jul./ 8. juli 1894^greg. i Kronstadt, død 8. april 1984 i Moskva) var en sovjetisk fysiker. Han mottok Nobelprisen i fysikk i 1978 for sine grunnleggende oppfinnelser og oppdagelser innen lavtemperaturfysikken. Kapitsa mottok den ene halvdelen av prispengene, mens den andre halvdelen ble delt av Arno Penzias og Robert Woodrow Wilson.

Liv og virke

Bakgrunn

Pjotr Kapitsa var sønn av en militæringeniør som bygde befestninger. Hans studier ble avbrutt av første verdenskrig som han tjenestegjorde i som ambulansefører i to år ved den polske fronten. Han ble uteksaminert fra Den tekniske høyskole i Petrograd i 1918 og studerte deretter i Storbritannia.

Forsker

Kapitsa arbeidet så i over ti år med Ernest Rutherford i Cavendish Laboratory ved universitetet i Cambridge, og grunnla den innflytelserike Kapitzaklubben. Han ble medlem av Royal Society i 1929 og var den første direktøren (1930-1934) ved Mond Laboratory i Cambridge.

På 1920-tallet begynte han å utvikle teknikk for å skape ultrasterke magnetfelt og i 1928 oppdaget han det lineære avhengighet av resistiviten hos magnetfeltet for forskjellige metaller i meget sterke magnetfelt.

I 1930-årene begynte han å forske på lave temperaturer, med en kritisk analyse av de da foreliggende metoder for å oppnå disse. I 1934 utviklet han et nytt apparat (basert på det adiabatiske prinsipp) for å kunne fremstille flytende helium i større mengder.

Kapitsa vendte tilbake til Russland og begynte å arbeide med en serie eksperimenter for å studere flytende helium, som i 1937 førte til oppdagelsen av suprafluiditet (ikke å forveksle med supraledning).

I år 1939 utviklet han en ny metode for kondensering av luft med en lavtrykkscyklus med hjelp av en spesiell høyeffektiv ekspansjonsturbin. Som følge av dette ble han under andre verdenskrig utsett til sjef for avdelningen for okygenindustri knyttet til Sovjetunionens ministerråd, der han utviklet sin lavtrykksekspansjonsteknikk for industrielle formål. Han oppfant høyeffektmikrobølgegeneratoren (1950-1955).

Umiddelbart etter krigen overbeviste en gruppe fremstående sovjetiske vitenskapsmenn (blant dem Kapitsa) regjeringen om å opprette et nytt teknisk universitet, Moskvainstituttet for fysikk og teknikk. Kapitsa underviste der i mange år. Fra 1957 var han også medlem av presidiet for Det sovjetiske vitenskapsakademi og ved sin død i 1984 var han det eneste presidiemedlemmet der som ikke var medlem av kommunistpartiet.

Kapitsa mottok Nobelprisen i fysikk i 1978.

Eksterne lenker

• (en) Nobelprisen i fysikk 1978 hos Nobelprize.org
• (en) Pjotr Kapitsa hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1978
• Biografi i Store sovjetiske encyklopedi

Autoritetsdata