Kilehaleørn: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
VisuellWikitekst
 
m (Én sideversjon ble importert)
 
(2 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
{{Taksoboks
{{Taksopprydding}}{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}}
| bilde =
[[Fil:Wedge tailed eagle in flight04.jpg|right|250px]]
| bildetekst =
[[Fil:Aigle d'Australie MHNT.jpg|thumb|''Aquila audax'']]
| norsknavn = kilehaleørn
'''Kilehaleørn''' (''Aquila audax'') er en stor [[haukefugl]] ([[Australia]]s største), den har en lengde fra 90-110cm og et vingespenn fra 210-240cm. Hunnen veier typisk 3 til 5,8 kg, mens hannen er på 2 til 4 kg. Ørnen har fått navnet sitt fra sin karakteristiske kileformede hale.
| vitenskapsnavn = ''Aquila audax''
| synonymer = ''Vultur audax'' <small>Latham, 1801</small><br />''Uroaetus audax''
| autor = ([[John Latham|Latham]]
| autorår = [[Vitenskapsåret 1801|1801]])
| rødlistestatus = {{Rødliste|LC|3.1}}<br /><small>[[BirdLife International]] (2016)<ref name="BirdLife International (2016)"/></small>
| regnum = [[Dyreriket]]
| phylum = [[Ryggstrengdyr]]
| classis = [[Fugler]]
| ordo = [[Haukefugler]]
| familia = [[Haukefamilien]]
| genus = [[Aquila-ørner]]
}}
{{Taksoboks-art
| habitat = [[terrestrisk]], åpen [[skog]], skogsområder, [[kratt]], [[savanne]], [[slette]]r og [[ørken]]er
| utbredelse = [[Australia]] med [[Tasmania]] og såvidt på [[Ny-Guinea]]
| kart = Aquila audax - distribution.svg
| karttekst =
}}
'''Kilehaleørn''' (''Aquila audax'') er en stor [[rovfugl|rovfuglart]] i [[haukefamilien]] (Accipitridae) og forekommer i [[Australia]], inkludert [[Tasmania]], samt såvidt lengst i sør på [[Ny-Guinea]]. Arten inngår i slekten [[aquila-ørner]] (''Aquila''). To underarter aksepteres.<ref name="Winkler, Billerman & Lovette (2020)"/>


== Biologi ==
Kilehaleørnen finnes i store deler av Australia, samt i sydlige deler av Ny Guinea.
[[Fil:Wedge-tailed Eagle (26402395900).jpg|miniatyr|venstre|Kilehaleørna har en karakteristisk kileforma [[stjert]].]]
[[Fil:Wedge-tailed eagle and Australian raven Diamantina Developmental Road Boulia Shire Central Western Queensland P1080979.jpg|miniatyr|venstre|[[Åtsler]] er greit for kilehaleørna.]]
Kilehaleørna blir cirka 81–104 cm lang og har en [[vingespenn]] på cirka 182–232 cm. Hunnen blir større enn hannen og veier typisk {{formatnum:3050–5300 g}}, mens hannen typisk veier {{formatnum:2025–4030 g}}.<ref name="Debus & Kirwan (2020)"/>


Dette er en stor, hovedsakelig svart aquila-ørn. Halens kileform er unik i denne slekten. Arten har også et relativt lite, flatt hode, forholdsvis lang hals og lange vinger, samt «posete» fjærkledde [[tars]]er (fotledd). Skilles fra [[jungelørn]] (''A. gurneyi'') ved rødlig nakke, halens form og kremfargede til blekgule føtter. Ungfuglen er omfattende brun og gyllen på oversiden og skiller seg fra unge jungelørner ved sin mørke underside og halens form. Underarten ''fleayi'' har kraftigere føtter og klør en [[nominatform]]en. Voksne individer av denne underarten har lys nakke og mangler rødt i [[fjærdrakt]]en.<ref name="Debus & Kirwan (2020)"/>
Kilehaleørnen jakter mye på små kenguruer, og finner også ofte påkjørte kenguruer langs veien.


Kilehaleørnen finnes i store deler av Australia og Tasmania, samt i de aller sydligste delene av Ny-Guinea.<ref name="Debus & Kirwan (2020)"/> Den opptrer i de fleste [[terrestrisk]]e [[habitat]]er, fra [[havnivå]] opp til {{formatnum:2000}} [[meter]]s høyde, men unngår områder med tett menneskelig befolkning, som for eksempel byer og intensive [[jordbruk]]områder. Arten foretrekker åpen [[skog]], skogsområder, [[kratt]], [[savanne]], [[slette]]r og [[ørken]]er – vanligvis i ulendt eller avsidesliggende terreng. Den unngår tett [[regnskog]], men den bygger [[reir]] i nesten alle typer skogkledde habitater, inkludert i [[monsun]]tropisk regnskog, så lenge det er langt unna menneskelig aktivitet.<ref name="Debus & Kirwan (2020)"/>
⚫
Lenge var kilehaleørnen upopulær fordi den ble antatt å spise mange lam. Det ble utlovet skuddpremie, og opptil 30 000 individer ble drept per år. Nå har man oppdaget at den i stor grad jakter på [[harer]] og kaniner, som av mange blir sett på som skadedyr. I enkelte områder kan harer og kaniner utgjøre opptil 90 % av næringen. Dermed er kilehaleørnen blitt populær igjen, og populasjonen er i vekst.


[[Hekking|Hekkende]] voksne er [[stedbunden|stedbundne]], bortsett fra i tørre områder der de tvinges til å flytte på grunn av alvorlig [[tørke]], og i de høyestliggende delene av [[New South Wales]], for eksempel [[Snowy Mountains]], hvor de tilsynelatende forlater [[snø]]dekte [[alpin sone|alpine soner]] om [[vinter]]en.<ref name="Debus & Kirwan (2020)"/> Ungfugler er mer mobile, og vandrer ofte 200 km og opptil 850 km, men noen blir, eller vender tilbake til området rundt reiret. Bevegelsene følger ofte [[fjell]]rygger eller [[dal]]er.<ref name="Debus & Kirwan (2020)"/>
Kilehaleørner holder typisk sammen i par. Hvert par kan forsvare et [[revir]] på fra 3 x 3 km til over 10 x 10 km.


Dietten består av [[pattedyr]], [[fugler]], [[reptiler]] og [[åtsler]]. I sør foretrekker den [[kanin]]er og [[hare]]r, mens den i nord jakter på unge [[kenguruer]] og [[wallaby]]er (''[[Macropus]]''). I enkelte områder kan harer og kaniner utgjøre opptil 90 % av næringen. Andre pattedyr fanges sjeldnere.<ref name="Debus & Kirwan (2020)"/>
Kilehaleørnen lager oftest reder i trær. Redene kan være 2 til 5 meter brede. Hunnen legger ofte to egg. Disse ruges av begge foreldrene, og klekkes etter rundt 45 dager.

⚫
Arten var lenge upopulær, fordi man antok at den tok lam. Det ble utlovet [[skuddpremie]] på arten, og opptil {{formatnum:30000}} individer ble drept per år. Etter hvert oppdaget man imidlertid at arten for det meste jaktet på harer og kaniner, som mange anser som [[skadedyr]]. Dermed ble kilehaleørnen populær igjen, og populasjonen er i vekst.

Kilehaleørner holder typisk sammen i par og hekker solitært.<ref name="Debus & Kirwan (2020)"/> Den legger som oftest redet i toppen av et av de høyeste trærne, typisk 12–30 m over bakkeplanet (av og til høyere enda).<ref name="Debus & Kirwan (2020)"/> Som påbygg kan redet kan bli omkring 250 cm bredt og inntil 400 cm dypt, mens det som nybygg gjerne er cirka 70–90 cm bredt og 30–80 cm dypt.<ref name="Debus & Kirwan (2020)"/> Hunnen legger som oftest to [[fugleegg|egg]] (1–3 egg er normalt, sjelden også fire).<ref name="Debus & Kirwan (2020)"/> Disse [[ruging|ruges]] av begge foreldrene, og [[klekking|klekkes]] etter rundt 42–48 dager. Avkommet har hvit [[dun]] og blir flygedyktige etter cirka 70–95 dager, men er avhengig av foreldrene i opptil seks måneder. Ungfuglene blir kjønnsmodne omkring tre år gamle.<ref name="Debus & Kirwan (2020)"/>

<gallery>
Aquila audax nest 02 Pengo.jpg|[[Reir]]et plasseres i de høyeste [[trær]]ne
Aigle d'Australie MHNT.jpg|[[Fugleegg|Egg]] etter kilehaleørn
Wedgetailed Eagle chicks same nest.jpg|Ungene er kledd med hvit [[dun]]
</gallery>

== Taksonomi ==
Kilehaleørna var en tid plassert til den [[monotypisk]]e slekten ''Uroaetus'', men den er klart nær beslektet med andre aquila-ørner og har vært antatt å være en nær slektning av både kongeørn (''A. chrysaetos'') og jungelørn (''A. gurneyi'').<ref name="Debus & Kirwan (2020)"/>

=== Inndeling ===
Inndelingen under følger [[Birds of the World]] i henhold til Clements ''et al.'' (2024).<ref name="Clements et al. (2024)"/> Norsk navn på arten følger [[Norsk navnekomité for fugl]] og er i henhold til Syvertsen ''et al.'' (2008, 2017).<ref name="Syvertsen ''et al.'' (2008)"/><ref name="Syvertsen ''et al.'' (2017)"/>
{{Tre}}
* [[haukefugler|Accipitriformes]], haukefugler
** [[haukefamilien|Accipitridae]], haukefamilien
*** [[Accipitrinae]], (ikke navngitt gruppe på norsk)
**** ''[[Aquila-ørner|Aquila]]'', aquila-ørner
***** ''[[Steppeørn|A. nipalensis]]'', steppeørn
***** ''[[Keiserørn|A. heliaca]]'', keiserørn (monotypisk)
***** ''[[iberiaørn|A. adalberti]]'', iberiaørn
***** ''[[Savanneørn|A. rapax]]'', savanneørn
***** ''[[kongoørn|A. africana]]'', kongoørn
***** ''[[Jungelørn|A. gurneyi]]'', jungelørn
***** ''[[Kilehaleørn|A. audax]]'', kilehaleørn
****** ''A. a. audax '', [[nominatform]]en er utbredt i [[Australia]] og lengst sør på [[Ny-Guinea]]
****** ''A. a. fleayi'', er utbredt på [[Tasmania]]
***** ''[[Kongeørn|A. chrysaetos]]'', kongeørn
***** ''[[Klippeørn|A. verreauxii]]'', klippeørn
***** ''[[Haukørn|A. fasciata]]'', haukørn

== Referanser ==
<references>
<ref name="BirdLife International (2016)">BirdLife International. 2016. ''Aquila audax''. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22696064A93542539. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22696064A93542539.en. Accessed on 11 July 2025.</ref>

<ref name="Clements et al. (2024)">Clements, J. F., P. C. Rasmussen, T. S. Schulenberg, M. J. Iliff, T. A. Fredericks, J. A. Gerbracht, D. Lepage, A. Spencer, S. M. Billerman, B. L. Sullivan, M. Smith, and C. L. Wood. 2024. ''The eBird/Clements checklist of Birds of the World: v2024''. Downloaded from https://www.birds.cornell.edu/clementschecklist/download/</ref>

<ref name="Debus & Kirwan (2020)">Debus, S. and G. M. Kirwan (2020). Wedge-tailed Eagle (''Aquila audax''), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.weteag1.01</ref>

<ref name="Syvertsen ''et al.'' (2008)">Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. ''[http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/ Norske navn på verdens fugler]''. Norsk Ornitologisk Forening. [http://www.birdlife.no www.birdlife.no] (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10</ref>

<ref name="Syvertsen ''et al.'' (2017)">Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php</ref>

<ref name="Winkler, Billerman & Lovette (2020)">Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Hawks, Eagles, and Kites (Accipitridae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.accipi1.01</ref>
</references>


== Eksterne lenker ==
== Eksterne lenker ==

Siste sideversjon per 21. sep. 2025 kl. 09:21

Kilehaleørn
Nomenklatur
Aquila audax
(Latham, 1801)
Synonymi
Vultur audax Latham, 1801
Uroaetus audax
Populærnavn
kilehaleørn
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenHaukefugler
FamilieHaukefamilien
SlektAquila-ørner
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
BirdLife International (2016)[1]

Økologi
Habitat: terrestrisk, åpen skog, skogsområder, kratt, savanne, sletter og ørkener
Utbredelse: Australia med Tasmania og såvidt på Ny-Guinea

Kilehaleørn (Aquila audax) er en stor rovfuglart i haukefamilien (Accipitridae) og forekommer i Australia, inkludert Tasmania, samt såvidt lengst i sør på Ny-Guinea. Arten inngår i slekten aquila-ørner (Aquila). To underarter aksepteres.[2]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Kilehaleørna har en karakteristisk kileforma stjert.
Åtsler er greit for kilehaleørna.

Kilehaleørna blir cirka 81–104 cm lang og har en vingespenn på cirka 182–232 cm. Hunnen blir større enn hannen og veier typisk 3 050–5 300 g, mens hannen typisk veier 2 025–4 030 g.[3]

Dette er en stor, hovedsakelig svart aquila-ørn. Halens kileform er unik i denne slekten. Arten har også et relativt lite, flatt hode, forholdsvis lang hals og lange vinger, samt «posete» fjærkledde tarser (fotledd). Skilles fra jungelørn (A. gurneyi) ved rødlig nakke, halens form og kremfargede til blekgule føtter. Ungfuglen er omfattende brun og gyllen på oversiden og skiller seg fra unge jungelørner ved sin mørke underside og halens form. Underarten fleayi har kraftigere føtter og klør en nominatformen. Voksne individer av denne underarten har lys nakke og mangler rødt i fjærdrakten.[3]

Kilehaleørnen finnes i store deler av Australia og Tasmania, samt i de aller sydligste delene av Ny-Guinea.[3] Den opptrer i de fleste terrestriske habitater, fra havnivå opp til 2 000 meters høyde, men unngår områder med tett menneskelig befolkning, som for eksempel byer og intensive jordbrukområder. Arten foretrekker åpen skog, skogsområder, kratt, savanne, sletter og ørkener – vanligvis i ulendt eller avsidesliggende terreng. Den unngår tett regnskog, men den bygger reir i nesten alle typer skogkledde habitater, inkludert i monsuntropisk regnskog, så lenge det er langt unna menneskelig aktivitet.[3]

Hekkende voksne er stedbundne, bortsett fra i tørre områder der de tvinges til å flytte på grunn av alvorlig tørke, og i de høyestliggende delene av New South Wales, for eksempel Snowy Mountains, hvor de tilsynelatende forlater snødekte alpine soner om vinteren.[3] Ungfugler er mer mobile, og vandrer ofte 200 km og opptil 850 km, men noen blir, eller vender tilbake til området rundt reiret. Bevegelsene følger ofte fjellrygger eller daler.[3]

Dietten består av pattedyr, fugler, reptiler og åtsler. I sør foretrekker den kaniner og harer, mens den i nord jakter på unge kenguruer og wallabyer (Macropus). I enkelte områder kan harer og kaniner utgjøre opptil 90 % av næringen. Andre pattedyr fanges sjeldnere.[3]

Arten var lenge upopulær, fordi man antok at den tok lam. Det ble utlovet skuddpremie på arten, og opptil 30 000 individer ble drept per år. Etter hvert oppdaget man imidlertid at arten for det meste jaktet på harer og kaniner, som mange anser som skadedyr. Dermed ble kilehaleørnen populær igjen, og populasjonen er i vekst.

Kilehaleørner holder typisk sammen i par og hekker solitært.[3] Den legger som oftest redet i toppen av et av de høyeste trærne, typisk 12–30 m over bakkeplanet (av og til høyere enda).[3] Som påbygg kan redet kan bli omkring 250 cm bredt og inntil 400 cm dypt, mens det som nybygg gjerne er cirka 70–90 cm bredt og 30–80 cm dypt.[3] Hunnen legger som oftest to egg (1–3 egg er normalt, sjelden også fire).[3] Disse ruges av begge foreldrene, og klekkes etter rundt 42–48 dager. Avkommet har hvit dun og blir flygedyktige etter cirka 70–95 dager, men er avhengig av foreldrene i opptil seks måneder. Ungfuglene blir kjønnsmodne omkring tre år gamle.[3]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Kilehaleørna var en tid plassert til den monotypiske slekten Uroaetus, men den er klart nær beslektet med andre aquila-ørner og har vært antatt å være en nær slektning av både kongeørn (A. chrysaetos) og jungelørn (A. gurneyi).[3]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen under følger Birds of the World i henhold til Clements et al. (2024).[4] Norsk navn på arten følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[5][6]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ↑ BirdLife International. 2016. Aquila audax. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22696064A93542539. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22696064A93542539.en. Accessed on 11 July 2025.
  2. ↑ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Hawks, Eagles, and Kites (Accipitridae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.accipi1.01
  3. ↑ 3,00 3,01 3,02 3,03 3,04 3,05 3,06 3,07 3,08 3,09 3,10 3,11 3,12 Debus, S. and G. M. Kirwan (2020). Wedge-tailed Eagle (Aquila audax), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.weteag1.01
  4. ↑ Clements, J. F., P. C. Rasmussen, T. S. Schulenberg, M. J. Iliff, T. A. Fredericks, J. A. Gerbracht, D. Lepage, A. Spencer, S. M. Billerman, B. L. Sullivan, M. Smith, and C. L. Wood. 2024. The eBird/Clements checklist of Birds of the World: v2024. Downloaded from https://www.birds.cornell.edu/clementschecklist/download/
  5. ↑ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  6. ↑ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Kilehaleørn&oldid=698573»