Ius gentium

Ius gentium (latin, «folkenes rett») betegnet i romerretten den delen av retten som ordnet forholdet til utlendinger (peregrini). Den romerske borgerretten (ius civile) gjaldt bare for romerske borgere. Etterhvert som romernes handel og omgang med fremmede ble viktigere, utviklet det seg egne rettsnormer for forholdet til disse. Den embetsmannen som hadde ansvaret for rettstvister mellom romerske borgere og fremmede var «fremmedpretoren» (praetor peregrinus), en av pretorene.

I en annen sammenheng ble ius gentium brukt av de romerske juristene for å betegne den retten som var felles for alle mennesker. Det var et snevrere begrep enn ius naturale, den retten som var felles for alle levende vesener, men videre enn ius civile, borgerretten i en bestemt stat.

I moderne tid er ius gentium blitt brukt som et synonym for folkeretten, som bestemmer forholdet mellom stater.

Litteratur

• Jan Fridthjof Bernt: Juss, samfunn og rettsanvendelse. Oslo: Gyldendal, 1999

Autoritetsdata